En fordømt nordlending

Anmeldt av Hege Iren Hanssen

Peter Wessel Zapffe. Tromsøfødt filosof, selverklært pessimist, medforfatter til den nordnorske «bibelen» Vett og Uvett, jurist, fjellklatrer og mannen som klatret opp kirkespiret på Domkirka i Tromsø. Ergo, Zapffe var et mangslunget menneske, langtfra strømlinjeformet av Storgata.

Kristian Fr. Figenschow. Skuespiller. Humorist. Alene på scenen. Han som får publikum til å flire bare han viser seg. Som han gjør nå. Stikker hodet opp av ei pappeske, og publikum er fanget. Allerede før han undrer filosofisk, eller bare glemsk; «hva gjorde jeg der?»

Surkete utgave

I én time drar han publikum fra latter til ettertenksomhet, men når Figenschow selv har uttalt at han ikke karakterspiller Peter Wessel Zapffe, så sitter man igjen med ei undring: Hvem er det da vi ser på scenen? Er det en av de ramsalte karakteren fra Vett og Uvett som vinner latteren med anektoder og one-linere? Blandet med den aldrende filosof, som til tross for sin uttalte pessimisme til livet, sin tvangsflytting fra sin mors liv til verden, blir en i overkant surkete utgave av rabulisten Zapffe?

Basert på Zapffes ord

Basert på Peter Wessel Zapffes egne skrifter, flere tusen sider i tallet, inkludert både Vett og Uvett og doktorgradsavhandlingen Om det tragiske, har Lennart Lidstrøm skrevet monologen Zapffe. I tett samarbeid med Figenschow selv. Lidstrøm er også mannen som regisserte Vett og Uvett og Den fordømte Nordlending til stor suksess på HT.

Og den Zapffe han nå har skapt, er kanskje nettopp en fordømt nordlending. Noe som i seg selv er et paradoks hvis det stemmer at den aldrende Zapffe faktisk snakket et knotete østnorsk. Ville han da rive av seg et nordnorsk bannskapsvokabular mens han filosoferte rundt sin egen tilværelse?

Uferdig

Best fungerer Lidstrøms regi i andre halvdel av forestillinga. Den gamle filosofen klatrer i tankerekkene, bokstavelig talt. Det tar også forestillinga til et høydepunkt, samtidig som han gir Figenshow rom for stillheten, og publikum får anledning til å ta inn alvoret. Men selv om det kommer klart fram at Zapffe mente livet var en smertens vei, en Via Dolorosa, og kanskje overlevde sin egen uønskede tilværelse ved hjelp av galgenhumor, så tegner monologen et uklart bilde av filosofen.

Forestillinga framstår for usammenhengende, nesten uferdig. For når Zapffes uvær av tanker skal sorteres på scenen, så er det ikke helt enkelt å forstå hva teatret vil med historien. For det er jo når Figenschow gir oss følelsen av at han virkelig er Zapffe, at vi tror mest på han. Når vi lurer på om det var den grusomme barndommen som formet hans verdenssyn.

For lik andre nordlendinger

Så mest av alt kunne man ønske seg at regissøren har gitt Kristian Fr. Figenschow en klarere karakter å traktere. En som ikke ligner for mye de andre fordømte nordlendingene vi har sett i scenisk framstilling. For Figenschow behersker monologen, noe han særlig beviste da han spilte Dario Fos Mistero Buffo på fremragende vis.

Med Zapffes egne ord var han kurert for all optimisme. Så svart er ikke dette. Om ikke annet blir man enda mer nysgjerrig på Peter Wessel Zapffe selv.