En arktisk dugnad

Forskere henter opp en rigg i havet. Les NRK-blogg fra forskningstokt.

Arild Sundfjord

Havforsker Arild Sundfjord ved Norsk Polarinstitutt assisterer med lytteutstyr som brukes for å finne og utløse riggen nede i havet.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Vi har gått mot nordøst. Vi har forlatt vår lengdegrad med forskningsstasjoner i rett linje nordover fra Rijpfjorden og går østover gjennom mengder av is. Vi har et oppdrag litt ut over det ICE-toktet har som sin målsetning, vi skal finne og hente opp en rigg fra havbunnen.

Et måleinstrument i havet

Da tekniker Ian Waddington fra IARC presenterte seg ved toktstart, brukte han ordene «mooring position». Han ville hente noe opp av dypet. Så mye forsto jeg. Men hva?

Etter hvert skulle jeg få se at han ved hjelp av Lances stålwire, vinsj og dyktige besetning hadde til hensikt å hente opp utstyr som sto festet nede i havet, forankret i havbunnen på 1180 meters dyp. Opp langs den såkalte riggen henger ulike måleinstrumenter som forteller om forholdene i havet.

Ian Waddington er pensjonist, men jobber på oppdrag for organisasjonen IARC og kjenner den nøyaktige posisjoneringen på havbunnen. Men det er islagt overalt når vi omsider når bestemmelsesstedet på 81°33.617 N og 30°42.444 E. Da er vi så langt nordøst at vi er «utenfor kartet» oppe på brua. På iskartet over nordområdene ser det ut som om vi nesten er halvveis til Franz Josefs Land. Og det er is overalt. Hvor er riggen?

Ian Waddington

Tekniker Ian Waddington lytter etter riggen som er festet på havbunnen.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Hører den, men ser den ikke

Skipper Johnny P Hansen om bord på forskningsfartøyet Lance har lang erfaring med å hente rigger i Framstredet. Han går på kryss og tvers gjennom isen for å kutte opp flakene i mindre biter. Isen driver, vi driver. Det går timer. Nå jobbes det iherdig. Lance får til fulle vist sine isgående egenskaper, og knuser is ved den oppgitte posisjonen utover kvelden. Men finner vi riggen?

Arktis

Det speides etter markeringsblåsene i et endeløst islagt hav.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Med moderne teknologi kan den spores. Det slippes en sender i havet som kan kommunisere med fundamentet på havbunnen. Det sendes ut signaler og Ian lytter etter den. Joda. Den er her.

– I can hear it, sier han. Den «svarer», så den er i nærheten. Man sender ned en kode og ber om at låsen åpnes slik at riggen frigjøres. Og det gjør den. Opp stiger to små markeringsblåser som vi øyeblikkelig begynner å leite etter.

Blåser

Endelig får vi øye på blåsene som markerer hvor riggen er, og kan starte jobben med å hente dem inn.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Stort, spent publikum

Spenningen stiger. Her speides. Hvor er markeringsbøyene? Det hører til historien at vi allerede har forsøkt å finne en annen tilsvarende rigg noe lenger mot vest, men måtte gi opp. Omsider er det noen som får øye på dem: To gule blåser mellom isflak midt ute i et endeløst, isdekket hav.

Markeringsblåsene blir heist opp først, sammen med de to svære flyteelementene. Så vinsjes instrument etter instrument opp av havet og plasseres på dekk. Ian Waddington går til og fra ripa og sjekker. Han har jobbet med å planlegge, sette ut og hente inn slike rigger i en mannsalder. Akkurat i dag er han en ordknapp mann. Når siste del av riggen omsider heises om bord, kan man spore gleden. Viktig oseanografisk materiale fra områder svært langt fra folk er funnet og skal returneres til University of Alaska i Fairbanks. Han skotter så vidt opp på meg når jeg spør om han er glad. «Oh, yes», svarer han knapt. Så sier han ikke mer, men det lyser lang vei at han er fornøyd.

Måleutstyr

Måleutstyr fra riggen i havdypet kommer etter hvert opp til overflaten og kan hentes om bord.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

De aller fleste ombord har fulgt med fra dekk og er blitt vitner til et lite eventyr i isen. Vi føler oss lettet over at utstyret er funnet og vel ombord. Målinger gjort av slike rigger er en vanlig måte å gjøre observasjoner i havet på, særlig i utsatte strøk. Men ikke alle slike rigger blir funnet.

Tom Johansen og Ian Waddington

Her bærer maskinsjef Tom Johansen og Ian Waddington den akustiske utløseren som har stått på 1180 meters dyp.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

– Noen kan bli stående i havet og måle i opp til fem år, sier Ian Waddington. - Men ønsket er oftest å få dem opp etter ett år med målinger. Rigger er viktige hjelpemidler for å registrere endringer i sirkulasjonen i verdenshavene. Han har hentet opp rigger i mange havområder, men aldri før så langt nord.

Forskningstokt

Så er mannskapet om bord på forskningsfartøyet i gang med å hale om bord utstyret.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

I arktiske områder uten skipstrafikk, er det viktig å kunne delta på et tokt som det ICE-senteret nå gjennomfører. Her må man ofte slå følge med dem som skal inn i området for å få hentet instrumentene opp fra havet.

Viktige registreringer

Norsk Polarinstitutt fikk forespørselen om å hente opp riggene i sommer.

– Selvfølgelig svarte vi ja, sier Nalan Koc, som er toktleder på ICE-ekspedisjonen. - NABOS, som driver denne havovervåkningen, er et stort forskningsprosjekt og måler data som kan sammenstilles med våre egne. Dette er viktige registreringer som kan fortelle oss noe om forholdene i disse områdene.

Instrumenter

Viktige instrumenter har stått fast i riggen nede i havdypet ett år, og kan fortelle om forholdene i havet.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

– Å hente opp riggen tar litt av vår dyrebare tid, men vi må alle gjøre hverandre tjenester når vi forsker i ugjestmilde områder. Det finnes et ord for slik virksomhet, fortsetter hun med et smil. - Jeg kaller det «arktisk dugnad».