Ellen fødte alene i en fangsthytte på Svalbard

– Disse jentene tør å være menneskelige. De tør også være ærlige. De beskriver frykt, redsel og savn. Men de er fremdeles tøffe, oppsummerer forfatter Sigri Sandberg Meløy.

Hun står bak boka Polarheltinner som kommer ut på Gyldendal forlag. Der portretteres sju kvinner fra førkrigstida og fram til i dag.

I ødemarka trosser kvinnene uvær og tidvis ekstrem kulde. De skyter isbjørn og lever i isolert, ofte under svært enkle kår.

• LES OGSÅ: Lever ut arktisk drøm på historisk grunn

Føder i fangsthytte

Av de sju polarkvinnene som blir portrettert, er Ellen Dorthea Nøis fra Dyrøy (1891-1961).

Hun kom til Svalbard høsten 1921 med mannen Hilmar Nøis. Sammen overvintrer de i en liten fangsthytte langt fra folk.

Ellen drar til Svalbard fordi hun synes det kommer for lite ut av mannens fangst og vil hjelpe til. De holder til i Sassen i Tempelfjorden. Når Ellen blir gravid, blir hun syk. Mannen bestemmer seg for å dra til Longyearbyen for å hente hjelp. Da han kommer tilbake, har hun født en gutt.

– Når man selv bor i Longyearbyen, har vært gravid og sett dette terrenget – ja, så blir en grepet. Det er nesten umulig å sette seg inn i hvordan hun må ha hatt det. For meg er det en av de sterkeste polarhistoriene, slår Sandberg Meløy fast.

• LES OGSÅ: Lokket nordover

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Wanny skyter isbjørn

En annen polarkvinne som markerer seg, er Wanny Woldstad (1895-1959) fra Sommarøy. Hun er Tromsøs første kvinnelige drosjesjåfør og møter fangstmennene når de slår seg løs i byen. Hun lar seg fascinere av historiene de forteller fra villmarka.

I 1932–33 har hun en av sine flere overvintringer på Svalbard.

– Wanny og fangstkameraten Anders felte 77 isbjørner på fem år, men fangstet også bl.a. rev og gås. Hun avdramatiserer det meste hun er med på. Sånn utgjør hun en motvekt mot mange av mennenes heltedyrkende historier. Hun viser en enorm glede av å være i naturen og avmystifiserer det å leve i arktiske strøk, forteller forfatteren.

Den barske polarkvinnen har en egen evne til å takle de røffe forholdene på Svalbard. Når hun kommer gjennomvåt etter en strabasiøs ferd til en totalnediset fangsthytte, beklager hun ikke forholdene. I stedet begynner hun å hakke løs laknene fra senga.

– Ingen sure miner, slår hun fast.

Hun beskriver også hvordan hun skyter sin første isbjørn på 90 meters avstand.

– Jeg var så glad og så kry både over den heldige bjørnejakten og over den rosen jeg fikk, at jeg hadde mest lyst til å si som en mann i Tromsø sa ved en viss anledning: «Hurra for mæ».

• LES OGSÅ: Falske myter om barske polfarere

Polarkvinnene ligner hverandre

357 personer overvintrer på Svalbard mellom 1898 og 1941. 27 av dem var kvinner, de aller fleste husmødre og medhjelpere.

Kvinnene markerer seg likevel i det mannsdominerte miljøet, og utfordrer kanskje også mannsbastionen på øygruppa.

– Etterhvert kom det forslag om å forby kvinner på fangst, bemerker forfatteren.

Sigri Sandberg Meløy forteller også om moderne polarkvinner som Cecilie Skog og Monica Christensen. Fangstdagbøker, bøker, statsarkiv, folketellinger, intervjuer og avisartikler har vært kildematerialet.

Hun ser flere likheter mellom polarkvinnene fra for- og nåtid.

– De var ikke gifte, ofte samboere og ikke typiske kvinner for sin tid. I Wanny Woldstad og Cecilie Skog sitt tilfelle, er det også andre likheter. De er omtrent like høye, råsterke, vakre, og insisterer ikke på det kvinnelige eller barske de faktisk er med på, avslutter hun.