Anmeldelse

Drømmen om Hollywood

Wow. For en energi. For et kunstnerisk mesterskap. Pernille Dahl Johnsen makter med sin enkvinnesforestilling å både holde oss i ånde, få oss til å le høyt og etter hvert kanalisere latteren over i ettertanke.

Pernille Dahl Johnsen
Foto: Daniel Lilleeng

Temaet er amerikansk popkulturell påvirkning. Hva er det med Hollywood som får en ung jente fra Tromsø til å drømme at det er i Hollywood det virkelige livet leves?

Det er ikke noen ny problemstilling Pernille Dahl Johnsen drar opp. For og imot amerikansk popkultur har vi diskutert i Europa i hundre år. Kan det virkelig være noe mer å tilføye? Og er det ikke litt gledesløst moralistisk å lage enda en forestilling om det?

Ikke når Pernille Dahl Johnsen står på scenen. Tvert imot. Hun er en skuespiller som leker seg med humor og ironi, hun flørter med publikum, hun er høyt og lavt. Hun er uforutsigbar. Derfor følger vi med. Hun har taket på oss i publikum.

Én av grunnene til at hun får det til er at det virker som om hun forteller sin egen historie. Det er noe grunnleggende ekte i måten hun viser frem sin fasinasjon av Amerika.

Hun gir av seg selv. Hun forteller hvordan hun, (født i 1969 i Tromsø) identifiserer seg hundre prosent med de tre detektivjentene i TV-serien Charlie's Angels. Hun tar oss med til jenterommet der hun spiller ut forbildene. Og som virkelighetens Pernille Dahl Johnsen drar hun til Los Angeles og Hollywood der hun utdanner seg til skuespiller.

Hun må som hun sier i stykket være «der det skjer» for i Norge skjer det ingenting. Det er bare lusekofte, Norge rundt. Alt som ikke er kult er i Norge. Amerikansk film, tv og pop har gjort alt amerikansk til målestokken i hennes liv. Hun vil bli «somebody». Da trenger hun ikke bli seg selv. Det holder med å reise til Hollywood.

Etter hvert dreier hun forestillingen til å handle om hva norsk kultur er. Hun gjør som en god gjøgler skal: Stiller ubehagelige spørsmål mens hun ler.

Hun viser oss at det ikke bare er tenåringer som vil være «somebody out there». En av dem som gjøglerens harselas går utover er Hålogaland Teater. Den nye teatersjefen Inger Buresund proklamerte i fjor at hun ville gjøre Hålogaland Teater kjent ute i verden. Stolt fortalte hun pressen at for å promotere teatret ute i verden hadde hun gitt det engelsk navn «The Arctic Theatre».

Pernille Dahl Johnsen ser ingen forskjell på ungjentas amerikanske dagdrømmer og teatersjefens internasjonale planer. Hva er galt med å hete Hålogaland Teater ute i verden? Amerikanerne skifter ikke navn når de kommer til Europa? Litt forfriskende humoristisk keiserens nye klær harselas.

Pernille Dahl Johnsen holder det gående i en og en halv time. Skal jeg være litt pirkete inntreffer det et og annet dødpunkt der poenger strekkes noe. Og hun blir litt vel ivrig i å fremheve det norske.

Det er ikke korrekt at kvinner i Norge fikk stemmerett for mer enn 1000 år siden. Men alt i alt har hun skapt en skarp humoristisk og også sår forestilling. Det gjør inntrykk når det etter hvert går opp for oss i publikum at den mislykkede norske Hollywood-skuespilleren ikke egentlig er på Skavlan, men sitter hjemme i sin egen stue og verdensvant later som om hun er på TV.

Alt som glitrer viser seg å ikke bare være glamorøst.

Johnsen & Johnsen produksjoner har i 2017 fått vist seg frem både i Norge og internasjonalt og høstet knallkritikker.

Med «Men dagdrømmene mine are in American» viser Pernille Dahl Johnsen igjen fram sitt suverene mesterskap.

Forestillingen spilles i Tromsø til og med lørdag denne uken. Anbefales.