NRK Meny
Normal

Den kjøttetende hesten

Bjørnøy-Blakka het hun. Og det beste hun visste var isbjørnkjøtt.

Nordhamna - Björnöy, ombytting radiotelegrafister

Bjørnøy-Blakka sammen med besetningen på den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya.

Foto: Fredrik Vogt / Norsk Polarinstitutt

Nød lærer naken kvinne å spinne, er et kjent ordtak. Og når man er hest og skal bo på et så karrig sted som Bjørnøya, må man klare seg med det man har. Dette er historien om fjordingen Blakka, som beviste at det er mulig å overleve under alle slags forhold, så lenge man kan tilpasse seg.

Bjarne Ringstad Olsen

Bjarne Ringstad Olsen lot seg fascinere av historien til Bjørnøya.

Foto: Karine Nigar Aarskog / nrk

En av dem som har fattet interesse for fjordingen, er Bjarne Ringstad Olsen. Han har tilbrakt et halvt år på Bjørnøya i værets tjeneste, og er en av hovedpersonene i NRK-serien fra øya.

Han hadde ikke vært lenge på ishavsstasjonen, da han bestemmer seg for å bringe historien om henne ut til folket.

– Jeg får mer ut av oppholdet her på Bjørnøya når jeg kan en del av historien, og vet hva som har foregått, sier Bjarne.

Målbevisst oppsøker han historiske steder på øya og leser seg opp på hva som har skjedd der. Men han ønsker ikke bare å lære selv. Han ser det også som sin oppgave å formidle videre til andre.

– Jeg lar meg rive med fordi jeg synes historie er spennende, og ofte har problemer med å begrense meg. Det er med på å berike min egen opplevelse å prøve å formidle hvordan jeg har det og sette det jeg gjør inn i en kontekst, forklarer Bjarne.

Ble fascinert av Blakka


Han mener historien om Bjørnøy-Blakka er helt unik, at den fenger mange, og derfor velger han å lage en egen post om henne på bloggen sin. I ettertid har han fått mye respons, særlig fra folk i hestemiljøene i Norge.

– Jeg vet at mange synes den historien er fascinerende. For meg er det også spennende å stå utenfor det samme kjøkkenvinduet der hun en gang stod og vite at her skjedde det ting, sier Bjarne.

Bjørnøy-Blakka var opprinnelig fra Suldalsosen i Rogaland og ble kalt til tjeneste på Tunheim i 1917. Den lille gruvebyen ligger rundt seks kilometer sørøst for den nåværende stasjonen til Meteorologisk institutt på Bjørnøya. Tunheim var et travelt sted mens selskapet Bjørnøen AS ennå drev kulldrift der.

Anlegget bestod av 25 hus, og på det meste overvintret nærmere 200 personer der. Mellom 1916 og 1925 ble det brutt ut rundt 115.000 tonn kull. Oppgaven til Bjørnøy-Blakka var å trekke kullvogner fra Tunheim til lastehavnen. Da gruvedriften tok slutt, ble hesten igjen som maskot for telegrafistene på radiostasjonen, som hadde blitt opprettet i 1919.

Bjørnøya 1920

Blakka rakk kullvogner ved gruveanlegget Tunheim på Bjørnøya.

Foto: Norsk Polarinstitutt

Så ut som en bjørn og spiste kjøtt

I gamle historier og tv-dokumentarer fra Bjørnøya, fortelles det om en hest som ble som et familiemedlem. På grunn av det tøffe klimaet, utviklet hun et skikkelig ragg, og var nærmest som en bjørn å se til. Hun foretrakk å gå ute året rundt, og trakk bare inn i stallen når det stormet som verst.

Favorittstedet hennes var utenfor kjøkkenvinduet, for der vanket det alltid en godbit. Når jula kom, var hun inne og smakte juleøl og andre godsaker. Også ribbe. For det mest spesielle med denne hesten var hennes store appetitt for kjøtt. Og det beste hun visste var isbjørnkjøtt.

Når gruvedriften stanset, opphørte samtidig forsyningene av fôr til Blakka. Etter å ha fôret henne med alle halmmadrassene i byen, måtte besetningen finne på noe annet, og fjordingen ble etter hvert forvandlet til en kjøtteter.

Ivar Mysterud

Ivar Mysterud er biolog ved Universitetet i Oslo

Foto: Geir Holm

At hester foretrekker kjøtt, er ikke hverdagskost. Men det er heller ikke helt uvanlig, ifølge biolog Ivar Mysterud ved Universitetet i Oslo.

– Det er faktisk ganske utbredt at herbivore, eller planteetende, dyr kan spise kjøtt når anledningen byr seg. Alle dyr kan tilpasse seg nye innslag i dietten, selv om det noen ganger kan ta tid for tarmfloraen å tilpasse seg, sier Mysterud.

Han bruker sjimpanser som eksempel. Lenge trodde man at de bare spiste frukt og grønt, før man oppdaget at de jakter og dreper aper for å få tak i kjøtt. Mysterud mener det er logisk at en hest som bor på Bjørnøya, kan foretrekke protein «av skikkelig klasse», hvis den får tak i det, og særlig dersom det er dårlig med annet fôr.

Fleksibel fordøyelse

Vind og vær gjør at det vokser lite på øya, og mørketida varer i tre måneder. Gjennom kjøtt fikk Blakka i seg viktige næringsstoffer og proteiner. På den tida hun bodde på øya, ble det fortsatt drevet isbjørnjakt der i stor skala. Men det var skinnet fangstfolka var ute etter. Dermed kunne hesten fråtse i ferskt kjøtt.

Blakka trakk villig fangsten hjem, for hun visste at hun fikk skrotten. Men hun fortsatte også å spise gress, som hun fant om sommeren, et sted på vestsiden av øya. Når gresset var spist opp, som regel etter et par uker, kom hun tilbake til Tunheim.

– Alle dyr har fordøyelsesprosesser med en viss fleksibilitet. Mennesket er en av de mest fleksible artene, der man finner variasjoner fra dem som er rene veganer og ikke spiser dyreproteiner i det hele tatt, til de som stort sett foretrekker kjøtt. Hvis man ikke klarer å tilpasse seg, overlever man ikke, dersom det blir store forandringer i miljøet, sier Mysterud.

Bjørnøya-Blakkas seletøy

Seletøyet til Blakka er i dag oppbevart på Svalbard Museum.

Foto: Svalbard Museum

Og når Blakka foretrakk kjøtt, skulle man kanskje tro at hun også ble mer aggressiv, for å kunne jakte? Nei, overhodet ikke, ifølge Mysterud.

– Mennesket har over tid luket ut aggressive tendenser hos husdyr, for lettere å kunne håndtere dem. Samtidig er det kjent at enkelte ting man kan få i seg, for eksempel enkelte tungmetaller, kan påvirke adferden direkte, og for eksempel gjøre mennesker mer voldelig. Men det er ikke sannsynlig at Blakka ble aggressiv, så lenge hun hadde rikelig med tilgang på kjøtt og bare kunne forsyne seg av restene. Hest er hest, sier biologen.

Ble skutt under krigen

Fjordingen spiste det meste hun kom over. Var hun med på røyefiske, fikk hun alltid den første fisken. Og hun kunne sette til livs egg, fugler, reveskrotter, sel og hval. Til tross for et fantasifullt kosthold og en evne til å tilpasse seg, måtte Blakka likevel gi tapt på Bjørnøya, trolig lenge før hun hadde dødd en naturlig død, i forbindelse med evakueringen av Svalbard under andre verdenskrig.

3. september 1941 sendte den engelske krysseren HMS «Nigeria» i land et væpnet lag på Bjørnøya for å evakuere den meteorologiske stasjonen på Tunheim. Besetninga ble brakt om bord, og det meste av Tunheim ble sprengt, for å hindre at tyskerne skulle få tak i værobservasjoner for det strategisk viktige Barentshavet.

«Besetninga ber for livet til sin værbitte venninne, og forteller at hun er ei dame som kan bli litt av en krigshest, men all bønn faller for kaptein Dundas’ døve ører», skriver Bjarne på sin blogg.

Blakka endte sine dager som 28 år gammel.

– Blakka blir jo i historiene framstilt på en veldig menneskelig måte, og man får et følelsesmessig forhold til henne. Det er litt pussig å tenke på at hun ble henrettet av en kule fra en alliert. Bjørnøyas eneste krigsoffer, sier Bjarne.

Med 20 år på Bjørnøya har Blakka rekord når det kommer til antallet overvintringer på øya.

bjørnøya-blakka

Et bilde av Blakka henger fremdeles på veggen på Bjørnøya.

Foto: Karine Nigar Aarskog / nrk

Utfordrende research

Mattias Høyem på KV Andenes

Mattias Høyem om bord på KV Andenes, på vei til Bjørnøya.

Foto: sara simonsdatter bakke / nrk

Regissør Mattias Høyem forteller at det var veldig spesielt å jobbe med researchen til de historiske delene av TV-serien «Bjørnøya».

– Dette er historier de færreste har hørt, og som nok ville gått i glemmeboken om vi ikke hadde fortalt dem. Målet mitt som regissør var at disse gamle historiene skulle være engasjerende og skape nysgjerrighet rundt Bjørnøya, sier Høyem.

Han forteller at det var utfordrende å finne arkivmateriale som viste Bjørnøy-Blakka, fordi det finnes få bilder av henne.

– Men på et bilde jeg sporet opp fra Norsk Polarinstitutt sine arkiver ser vi at Blakka står sammen med besetningen på den meteorologiske stasjonen, og at det er tydelig at hun blir sett på som en av «gjengen» på stasjonen.

Høyem sier at selv om det ikke fantes film av Blakka, så klarte han å verifisere at hesten faktisk spiste kjøtt.

– I et TV-intervju fra 1967 forteller en meteorolog som bodde sammen med Blakka at han selv hadde sett henne spise både ribbe og annet kjøtt til jul, sier han.