Da skredet tok jentene

– Det jeg husker best fra 19. desember, er at etter skredet kom, og vi visste at ungene var i gangen og vi skulle ut i gangen og se, så fantes det ingen gang lenger. Du så bare snø og fjell, og lufta var som vakuumpakka rundt, og vi visste ikke hvor vi skulle begynne å leite, forteller Pia Sivertsen til NRK.

Dagen for det dramatiske skredet som tar to menneskeliv og raserer 11 hus i Longyearbyen begynner for denne familien med forventningsfulle barn som skal ut å leke.

Stormen som begynte å rase kvelden før, har endelig stilnet. Snøen som flagret rundt hushjørnene og raspet i kinnene, ligger bløt og innbydende på bakken.

Foreldrene hører jentenes latter der de kommer løpende opp til mamma i andre etasje og forteller at pappa skal ta dem med ut på rattkjelkene som de har fått i julegaver på forskudd. Med frydefulle hyl kommer søstrene like raskt ned trappene igjen. Minstejenta går på tærne.

– Lufta stod stille

– Jeg sa til dem at jeg bare skulle gå en tur ut på do, så de kunne bare begynne å kle på seg, forteller Kim Rune.

Han hører dem herje på og småkjekle i gangen, og prater rolig til dem gjennom veggen.

Da eksploderer vinduet på badet, og så i hele huset.

– Jeg sleit med å få puste, og det var ennå ikke snø som kom inn vinduet. Krystallene gjorde det vanskelig å puste. Og så kom det et skikkelig dunk i huset, og slo bak imot veggen. Det var da huset for og fyltes opp med snø.

Det hele tar bare noen sekunder. Med et krafttak får han opp badedøra og roper på Pia, som kommer ut av rommet oppe.

– Vi sprang rett ut i friluft, for gangen var borte. Alt var hvitt, og det var som et vakuum, for lufta stod helt stille. Det hadde blåst hele tida før, men nå stod lufta helt stille. Og der vi forventet at det skulle være hus, der var det bare fjell, sier Kim Rune.

En nabo står ute og måker snø da hun målløs ser hjemmet til denne familien komme lydløst gjennom lufta.

Foreldrene roper på jentene, men får ingen svar. De hører ingenting annet enn egen pust og hjertebank. Frykten for barna sprenger i kroppen, men de vet at de ikke har noen sekunder å miste.

De må finne gangen for å finne jentene.

Uante krefter

– Du føler deg ubeskrivelig alene i starten. Jeg jobbet på høygir med meg selv. Det gikk hele tiden i hodet mitt at nå må jeg grovsøke området fortest mulig og memorere hvor jeg ser ting som kan være fra gangen, forteller Kim Rune.

De får uante krefter. Han løper så fort at ingen kan holde følge. Hun står lettkledd i kulden og graver, og tilkaller hjelp.

– Jeg skjønte at de ligger under flere meter snø. Her lå det jo biler. Det lå alt inventar, og hus og tilbygg som var knust til pinneved, sier faren.

Han klarer å avgrense søket og peker på hvor han tror de må ligge, men foreldrene frykter det verste.

– En liten stund etter at jeg forstod at det var skred, og da jeg skjønte hvor lang tid det hadde gått, tenkte jeg at det ikke er mulig å overleve, sier Pia.

Denne dagen er det bare snakk om noen sekunder. Om jentene hadde vært i andre etasjen bare ett minutt lengre, ville de mektige snømassene trolig ikke ha feid dem med seg.

– Man blir litt sint på seg selv når man står og graver etter sine egne unger, for man skulle så gjerne ha byttet plass, sier Pia.

Som så mange andre familier på Svalbard har de gode rutiner for å ha med seg skredvarsler ut i terrenget, men de trodde de var trygge i eget hjem.

• Les også: Mistet datteren:– Hadde vi visst om skredfaren, hadde vi aldri takket ja til å bo der

– Et mirakel

Frivillige kommer løpende til for å hjelpe. Folk står tett i tett og graver med spader de har tatt med seg hjemmefra. Sysselmannen og brannvesenet er raskt på plass. Naboer får egne barn i sikkerhet før de kommer tilbake og bidrar.

– Det føltes som om det tok lang tid før det kom noen, men jeg tror ikke det gjorde det. Man mister litt tidsbegrep. Men det var godt at det kom folk og hjalp oss da vi stod oppi det og begynte å grave. De første frivillige, de første naboene som kom, det hadde så mye å si, forteller Pia.

De desperate minuttene blir mange. Først etter én time og 55 minutter finner de yngstejenta, to år gamle Nikoline.

– Da de kom med Nikoline, hadde hun øynene åpne. Jeg tenkte at nå går det bra med henne. Nå må jeg finne Pernille.

Åtte minutter senere finner de eldstedatteren på tre år. Da hadde hun vært under snøen i to timer og tre minutter, og hadde ikke pust.

– Hun var så nedkjølt. De fikk ikke ordentlig måling på dem før det var gått en time, og da var de 26 og 27 grader. Så det at Pernille er i live, skal egentlig ikke gå an, det er bare flaks, sier moren.

– Det er et mirakel, vil jeg si, legger faren til.

– Jeg hadde ikke trodd at noen av dem skulle overleve, da vi stod oppe i det.

Men minstejenta Nikoline klarer seg ikke.

– Umenneskelig å håndtere

– Det er fryktelig vanskelig å beskrive hva man føler i ettertid, fordi man er så ubeskrivelig glad for at den ene overlever og blir fin igjen, mens den andre ikke klarer seg. Du er på begge sider av vektskåla følelsesmessig. Det er egentlig umenneskelig å håndtere, sier faren.

Han holder frem et bilde av toåringen som viser den typiske Svalbard-jenta hun var, med en isbjørnfigur i bakgrunnen.

– Nikoline var glad, lykkelig. Hun var veldig tillitsfull og delte ut klemmer til kjente og ukjente, sier faren og smiler med sorg i blikket.

– Hun var artig, det er derfor jeg sier at bildet beskriver Nikoline så godt. Hun var tøff, sta og hadde den fineste latteren, sier moren, som selv har fotografert jenta.

På rommet til Pernille står det bilder av de to søstrene. Foran ett av bildene av lillesøster Nikoline står det også en snøkule med en engel inni.

– Pernille snakker om det, at lillesøsteren nå er en engel som bor i himmelen.