Da katastrofen rammet Longyearbyen

Et lett rosa lys lå over fjellene og vinden hadde stilnet. Det er akkurat slike krystallklare dager som pleier å få Svalbard-folk til å glitre av glede over livet de har valgt å leve i nord. Men, i og rundt byen, klatret også skyggene oppover fjellsidene, som for å kvele lyset.

Faren til Johannes, Einar Buø, sa i sin tale, at familien rett som det er må klype seg i armen for å fatte savnet og tomheten, at dette faktisk har skjedd, og for den saks skyld, galskapen, ondskapen, og omfanget av 22. juli.

Trygt på fastlandet

Johannes var den nest yngste av ungdommene som ble drept på Utøya. Allerede hadde han reist rundt hele verden, også uten sine nærmeste. Han fikk mestre, og mestret mer.

I Longyearbyen raste han på skuter over hvite vidder og topper, men alltid på vakt. For i Arktis lurer det jo mange farer. Alle her vet at et snøras er dødelig. At isen kan briste. At det finnes drepende kulde. At isbjørnen kan være sulten. At våpen ikke er noe man leker med, men alltid bærer med seg ut på tur. I utallige situasjoner har foreldrene til Johannes tenkt sikkerhet. De har gjort risikovurderinger. I utlandet. På Svalbard. Men, aldri, aldri, tenkte de tanken om Utøya.

– Mange ser på fastlandet som tryggere enn Svalbard, for her er det så mye å passe oss for, sier 17 år gamle Marlene Mellum.

På Svalbard er naturen mektig og stor. Selv i sitt forføreriske lys er den monumental og ærlig, og den forventer intet annet enn ydmyk respekt. Et lite menneske blir aldri uovervinnelig her. Men, inne i den lille byen i den trange dalen, er livet langt fra farefullt.

Barnefamilier strømmer til Arktis, blant annet for å gi sine små en trygg oppvekst, med korte avstander. Longyearbyen er en fredfull plett, der ungene kan løpe fritt. Når de yngste stikker av og blir borte i noen minutt, får folk sjelden panikk, men trekker gjerne på smilebåndene og sier at "det er jammen meg godt vi bor i Longyearbyen."

Trygt og godt, for det meste. Nøklene står i tenningen på både skutere og biler, og dørene står åpne, for innbrudd har det vel knapt vært i manns minne. Store innfartsveier finnes ikke, så påkjørsler er absolutt en sjeldenhet.

Knivstikking og lignende storbyfenomen er fjernt fra denne arktiske virkeligheten. Menneskelige farer er få.

Reiste til Utøya

Da Longyearbyens ungdommer reiste til Utøya, skulle de ikke møte den villeste natur. De skulle møte slekt og venner de ellers bor så langt ifra. De skulle boltre seg i varmegrader, badetemperatur og sol, og så fram til lek og glede. De la fra seg riflene.

De la fra seg beredskapen, og hadde tillit til godheten i menneskene de skulle møte.

Derfor var de også ufattelig sårbare da ondskapen åpenbarte seg. Johannes ombestemte seg da han løp fra overgriperen. Han stoppet opp, snudde seg. Han ble skutt.

Fem ungdommer fra Svalbard

Da katastrofen rammet var fem av byens ungdommer på Utøya. Resten var spredt for alle vinder, utover det vidstrakte land, i ferieglød. Venninner og kamerater uendelig langt fra hverandre. På hver sin odde, på hver sin strand. Noen kastet seg på et fly for å komme nærmere sine beste venner. Andre ble handlingslammet. Noen trodde det var best å vente, og se. Telefoner frem og tilbake. "Vet du noe, har du hørt noe?" De opprettet sider på Facebook og skrev meldinger om håp og atter håp.

Visst svant håpet for Johannes etter få dager, men det tok nesten en hel uke å få vite at han virkelig var borte for alltid. Viljar Hanssen svevde mellom liv og død. Lenge. Smertefullt lenge.

De få som var igjen i Longyearbyen møttes, gråt og fortvilte. De følte seg så ufattelig langt borte. Så grenseløst hjelpeløse. For, katastrofen rammet også dem. De kom fra et tett ungdomsmiljø, på en liten plass der alle kjenner alle.

– På dette lille stedet er vi nakne. Vi kan ikke gjemme oss her, men konfronteres med dette og oss selv, hele tiden, sier forfatter og journalist Sigri Sandberg Meløy.

Ikke nok med det. Utskiftingen av byens befolkning er stadig og stor. Ungdommene i Longyearbyen kan ikke være kritiske til hvem de blir venner med, for det er alltid noen som drar, andre som kommer. De blir fleksible, men også sårbare i sine erfaringer med opprivende tap av relasjoner. De bor på et sted av innflyttere. Nesten ingen har storfamilien rundt seg.

– Vi er alle på besøk. Vi har ikke det naturligste nettverket rundt oss når ulykken inntreffer. I stedet blir det venner og kollegaer som får disse rollene, sier Sandberg Meløy.

Slo ring

Med ungdomskonsulenten i bresjen, slo kirka, sysselmannen, og sykehuset ring rundt ungdommene.

– Nettopp fordi vi står i konstant beredskap i dette samfunnet, så er vi også godt rustet til å håndtere kriser, sier sogneprest Leif Magne Helgesen.

I Longyearbyen dør ikke mennesker av alderdom eller langtids sykdom. Det er de robustes samfunn, uten plass til alvorlig syke eller gamle.

– Når det flagges på halv stang, vet alle at det har skjedd noe plutselig. En ulykke, eller et hjerte som svikter, sier sognepresten.

På Svalbard nøles det derfor ikke. Nettverket er etablert.

– Som sysselmann og som innbygger i Longyearbyen har jeg mange ganger opplevd denne fantastiske evnen til samhold i svalbardsamfunnet når ulykker skjer og når det er behov for mobilisere. Vi stiller opp for hverandre, sa Odd Olsen Ingerø i sin tale ved minnemarkeringen lørdag.

Var det godt nok?

– Vi gjorde mye. Vi hadde 28 samlinger de første fem ukene, og opprettet sorggrupper. Men, det er umulig å vite, i ettertid, om det var godt nok. Om vi fanget opp alle, eller alt det de trengte, sier ungdomskonsulent Mari Tefre.

Ble begravet i Mandal

Da Johannes Buø ble begravet i Mandal, valfartet ungdommer og deres foreldre til Sørlandet fra alle kanter av landet. Kirken var fylt til randen. Men, det var først da skolen begynte, at de var samlet, alle, utenom en.

Sjokket var der fremdeles.

Sorgen var rå og overveldende.

De hadde ulike opplevelser, noen hadde vært tett på, noen hadde vært fjernt fra. Ikke alt var samlende. Ganske raskt kom mørketiden. Flere strevde med hverdagen. De fikk ikke sove. Livet og fremtiden var uten mening. Noen tenkte det var best å dra herfra. Komme seg bort. Kanskje smerten ble lettere å håndtere da. Eller verre.

Elevene måtte etter hvert gi slipp på skolen som en felles, daglig, arena for sorgen. For noen ble det brutalt. Andre mente det var bedre å håndtere tapet på fritiden. Sakte men sikkert måtte de videre, med hverdag, med undervisning.

Fikk raskt hjelp

De som var direkte berørte fikk raskt hjelp fra BUP. Det innebar å reise mye ned til fastlandet og tilbake, hvilket tar to dager. Det var uholdbart i lengden, men ikke nødvendigvis alltid ille, for de kunne kombinere reisene ned med å treffe flere som hadde opplevd det samme.

Men, at samfunnet ble hardt rammet gjaldt ikke bare den prosentvis store andelen ungdommer som hadde vært til stede og opplevde brutaliteten på nært hold. Den fikk ringvirkninger i hele ungdomsmiljøet. AUF etterlyste enda en helsesøster, for det var for mye å forvente at en person skulle ha tid til alle de små, og alle de store. Kanskje var det lurt med en psykolog.

– Et samfunn som er til de grader rammet av Utøya-tragedien burde hatt et psykologtilbud. Dette kan ikke fortsette, sa barneombud Reidar Hjermann til Svalbardposten.

Ledelsen i Longyearbyen Lokalstyre skrev brev til Universitetssykehuset i Nord-Norge. Ting tok tid. Først på våren året etter ble tilbudet styrket med en deltidsstilling for BUP og en helsesøster i prosjektstilling.

Regjeringen mener Longyearbyen skal være et stabilt og robust samfunn.

I mange tilfeller innebærer det at man ikke skal være syk eller frynsete for å bo her, for tilbudet omfavner ikke de mest skrøpelige. Alle har valget. De kan reise ned. Hardt og brutalt. Slik er det.

– Dersom man sliter er kanskje ikke dette stedet å være. Problemet er at det er de voksne som har valgt å reise opp hit. Det har ikke nødvendigvis vært barnas og ungdommenes valg, å bo på Svalbard, sier Administrasjonssjef i Longyearbyen Lokalstyre, Ivar Undheim.

Ett år er gått

Når litt over ett år er gått er kravene om psykologhjelp eller ei, sørging på skolen eller ei, kommet på avstand. Kanskje hadde det hjulpet om rammene hadde vært annerledes.

Om Longyearbyen var et annet sted. Kanskje var det bare sorgen som måtte ruske hardt i alt det indre før den sakte ga litt etter og lot det sterke lyset i Arktis igjen få være bare det.

Familien til Johannes konsentrerer seg om å puste dypt.

De har valgt å bli boende på Svalbard. Stedet var viktig for sønnen de mistet, og er det fremdeles for den yngste. For dem ville det være for opprivende å så mer salt i det dype såret og forlate stedet de kaller sitt hjem. For dem er ikke gravstøtten i Mandal det viktigste, den blir pleiet godt av familien nede. Det er Svalbard som bringer dem nærmest gutten, og fremtiden.

– Minnesmerket er ikke minst håpets symbol, sier sogneprest Leif Magne Helgesen.

Tre av kameratene til Johannes utførte avdukingen av steinen, som er plassert utenfor kirken.

I sin tale sa Erlend Foss Telstø at han lenge mintes sin kompis med sorg, og alt var trist.

– Nå smiler jeg og tenker på hvor hysterisk morsom du var. La oss minne Johannes sitt smil og hans personlighet, fremfor å dvele ved det vi tapte. Det er det som er viktig nå, de gode minnene. Det er de som betyr noe. Nothing else matters.