19 år gamle Tonje Blomseth fra Trondheim går Nordkalotten på langs, sammen med hunden Nanni. Akkurat nå befinner hun seg i Dividalen i Målselv.
Fredag postet hun denne historien på sin Facebook-side:
«I natt har jeg vært utfor uvær jeg aldri har sett lignende til. For å gjøre en lang historie kortere:
Slo camp kl. to i går ettermiddag da det begynte å blåse opp. Bardunerte godt til det ventede uværet.
Rundt tolv på natta våkner jeg til av et grusomt bråk, og det viser seg da at vinden har tatt seg kraftig opp utover kvelden. Jeg tenker ikke mer over uværet enn at jeg er heldig som har det godt og varmt i dunposen min. Det var inntil jeg hørte det smalt i stengene på teltet. Vinden var så brutal at den knekte stengene i to.
Jeg forsøkte å spjelke de og hindre at de skar seg ut av trekket, men uten nytte. De spjæret opp teltet mitt, og dermed begynte det hele å kollapse oppå meg. Jeg hiver på meg uteklær og pakker sammen sakene. I det jeg er klar til å gå ut, er teltet så vraket at det ligger oppå meg, og jeg blir nødt til å krype ut.
Her er teltet før det ble spjæret av vinden torsdag kveld.
Så da var overnattingsplassen borte, og det var fortsatt et hissig uvær ute. Jeg pakker pulken og bestemmer meg for å legge igjen alt av utstyr, å gå ned mot sivilisasjonen bare et par timer unna.
Jeg legger i vei kl. ett på natta. Jeg går om lag 30–40 minutter før jeg må snu. Det blåste og snødde så intenst at jeg ikke så en pøkk! Bak meg var alle skispor visket ut, og jeg begynte desperat å lete etter sporene tilbake til utstyret.
Det går en time. Jeg finner ikke campen, pulken eller noen skispor. Jeg leter enda litt mer. Jeg begynner å forstå alvoret i situasjonen nå. Med godt mot og store votter forsøker jeg grave meg ei snøhule. Men det føyker like fort igjen som jeg graver. Det er da jeg bestemmer meg for å trykke på nødpeileren etter mye om og men.
Jeg liker ikke bruke nødpeileren med mindre det virkelig står om liv og død, men det var ingen vanskelig avgjørelse å ta når jeg verken hadde en lun soveplass eller utstyret til å klare meg ut natta.
Jeg trykker. Det blinker og da var det gjort. Jeg fortsetter letingen etter pulken, og finner den omsider nedsnødd i bekmørket. Jeg graver meg ly og venter på å hentes ut derfra. Men det kommer ingen.
Det lysner så vidt til, og vi kan begge skimte løypa videre. Enda er det ingen helikopter i sikte. Vinden tar seg opp enda et hakk, og jeg sliter med å holde balansen. Sakte, men sikkert gikk det likevel fremover.
Rundt femtiden på morrakvisten skimter jeg først et helikopter. De var hemmet av det dårlige været, og derfor var de forsinket i den forstand. Jeg snakker med mannskapet om hva som har skjedd, og alt tatt i betraktning er jeg OK nå. Jeg beveger på meg og holder dermed varmen. Vi klarer likevel å få en kommunikasjonsglipp. Jeg forstår ikke at jeg har muligheten til å sitte på ned fra fjellet ettersom jeg er i OK tilstand, mens mannskapet tolker det dit hen at jeg ikke VIL sitte på, hører jeg i ettertid.
Tonje sover i telt om natta. Nå må hun skaffe seg et nytt telt.
Dermed fortsetter jeg videre over opp og over et fjell for å komme med ned. Det blåser enda kraftigere her, og jeg sliter med å stå oppreist i det hele tatt da det blåser motvind. Tidvis må jeg stoppe å sette meg ned, å plante skistavene i snøen for å ikke bli tatt av vinden. Det var bratt og farlig rett og slett. Jeg går meter for meter, gråter i hvilepausene og tar meg sammen igjen til neste meter. Jeg var virkelig redd.
Det var aldri aktuelt å stoppe opp. Eller gi opp. Da vet jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde frosset beint i hjel. Det blåste så hardt at man måtte bare være i aktivitet for å holde varmen. Såpass skjønte jeg.
Jeg vurderte nesten å trykke på nødpeileren på nytt der oppe. Det var ingen sikt og jeg begynte å hallusinere fjell som ikke var der. Man så ikke om det var opp, ned eller bortover. Det var bare hvit, piskende snø overalt. Ingenting annet. Isen la seg på kinnene, i øynene og i håret. Man måtte forsøke se etter beste evne. Nedover ble et helvete. Beina sviktet. Og jeg datt. Og datt. Til slutt gikk jeg til fots.
Men Nanni DERIMOT! Hun koste seg i uværet, forstå det den som kan. Men vi kom oss ned på veien til halv åtte. Da hadde vi gått på ski hele natta siden klokka ett. Og nå er jeg så utmatta fysisk og psykisk som aldri før. Aldri har jeg vært så redd og usikker på meg selv. Men så har jeg aldri vært utfor et slikt vær helt alene heller......»
- LES OGSÅ:
– Usikker på om jeg skulle klare det
Da NRK fikk kontakt med Tonje Blomseth fredag var hun hos venner Dividalen i indre Troms. De hadde plukket henne opp der hun kom ned til veien ved 0730-tida fredag morgen. Der hadde hun fått hvile etter den dramatiske natta.
– Jeg var fullstendig utmattet, veldig kald, og gikk rett og la meg, forteller hun på telefon.
– Det er det skumleste jeg har opplevd. Jeg må innrømme at det var et tidspunkt jeg var usikker på om jeg skulle klare det. Noe av det verste var at det var så bratt og glatt i området hvor jeg gikk, i tillegg til at det var vind og ingen spor.
– Kan man si at hunden din Nanni på en måte reddet deg?
– Nanni fant jo løypa når jeg ikke så den, så ja, hun var jo guiden min, kan du vel si!
– Vil du virkelig fortsette turen etter det du har opplevd?
– Først må jeg få meg et nytt telt. Så må jeg komme meg opp på fjellet med skuter for å hente utstyret. Men jeg skal nok fortsette.
– Jeg vet at mamma mener jeg skal avslutte nå, men hun vet at jeg er så sta at jeg skal gjennomføre dette, sier 19-åringen.
I 2012 ble trondheimsjenta tidenes yngste til å krysse Norge på langs.
