Barentshav og isbjørn, igjen

Så har vi gått et helt døgn i havet sørover langs kysten av Spitsbergen. Til dels med ganske tung dønning fra vest.

Den romslige salongen ble med ett full av samtalende og halvsovende forskere på venting, og det vi for spøk har kalt ’The Spanish corner’ summet av diskusjoner og småprat. Litt rart var det i grunnen, å gjøre vendereis på jakt etter én spesiell art, hoppekrepsen Calanus glacealis. Men dette er en viktig nøkkelart i forskningen på havstrøm og temperaturtilpasning langs polarfronten, der kaldt og varmt vann møtes.

Vi går tilbake mot områdene der arten ble funnet på turen nordover. Den er viktig for forskningen til EU-prosjektet Arctic Tipping Points som skal fortsette de neste tre ukene på universitetssenteret i Longyearbyen, UNIS.

Jakten på Calanus glacialis

Calanus glacialis er en noen millimeter stor hoppekreps som lever i nordområdene. Det er en kuldeglad art som vi bare hadde gjort noen få funn av, på kalde dyp i Barentshavet på veien mot nord.

Etter et døgn på retur, er C.glacealis igjen registrert og hentes opp i de store nettene som brukes for å ta organismer om bord. Mangelen på C. glacialis kan tyde på at havområdene rundt Svalbard ’atlantifiseres’ – og preges av varmere vann med annen saltholdighet enn vannet fra Arktis.

Etter ett døgn er vi tilbake i områder med en havtemperatur på minus 1.8 grader. Samtidig er vi tilbake i isbjørnens jakt- og vandringsområde, og det registreres flere bjørner og flokker av sel fra broa.

Den portugisiske forskeren Ester Serranõ er en av dem som var på pletten med kamera som øyenvitne da en isbjørn som hadde forsynt seg rikelig, stakk av gårde med restene av dagens selmåltid i munnen.

Kaldt, salt sjøvann til Longyearbyen

Fra dypet av Barentshavet blir det også henta opp 1200 liter havvann som skal være med inn til forsøkene på laboratoriet på UNIS. Her skal ATP-forskerne i tre uker fordype seg i arbeidet med de funnene som er gjort og prøve å sette sammen bitene til et større bilde. Samtidig har de ulike forskergruppene fortløpende jobbet med en rekke forsøk mens vi har vært på tokt i havet.

Agata Weydmann fra Institutt for Oseanografi ved det polske vitenskapsakademiet er en av dem som daglig har hatt Calanus glacialis i fokus. Hun ser på egg og nyutklekte larver som har vokst ved forskjellige temperaturer.

Tidlig under toktet plukket hun ut hunner med egg og siktet ut eggene som ligger til klekking i små bokser. Hver dag sjekker hun veksten av larver ved forskjellige temperaturer, men innrømmer at det kan være rimelig slitsomt å sitte ved mikroskopet og telle i timevis når det er mye sjøgang. Det kan jeg skjønne.

Vesentlig for alt liv i havet

Samtidig ser Agata på utviklingen hos den mer varmekjære arten, Calanus finmarchicus. Begge disse Calanus-artene er noen av de viktigste konsumentene som spiser planteplankton i havet. De er en viktig brikke i næringskjeden mellom primærprodusentene og høyerestående arter, - eller arter på høyere trofisk nivå, som det ofte kalles.

Grunnen til at disse Calanus-artene er så viktige, er at de har høy biomasse og akkumulerer energi i form av viktige fettsyrer som er en nøkkelkomponent i det arktiske marine systemet.

Høyerestående dyr kunne ikke levd i disse områdene uten av næringen fra livet i havet, som blir omsatt gjennom flere ledd fra planteplankton via dyreplankton til fisk, sel, hval og isbjørn.

Les flere innlegg fra Sylvis blogg.