Avskjed med isen

Hopp til innhold

Isen er en interessant del av jorda. Fordi den på ett vis er som et speil og reflekterer solvarme tilbake til universet, fungerer den populært sagt som et slags kjøle- eller fryseskap og holder temperaturen på kloden nede.

Vi er kommet til vår siste isstasjon under dette ICE-toktet, og energien hos havisforskerne har ikke på noen måte avtatt.

Det bores iskjerner og tykkelsen på flaket registreres både med målebånd og ved hjelp av en forminsket utgave av «den elektromagnetiske fuglen» som forskerne har brukt under helikopteret for å måle istykkelsen med. Dette forminskede måleinstrumentet blir rett og slett dratt over isen på en kjelke mens den avleser avstanden ned til havnivå, med andre ord: Tykkelsen på isen under oss.

Måler både i kilometer og på centimernivå

Her måles lys og temperaturer, helt ned på centimeternivå. Havisforsker Sebastian Gerland fra Norsk Polarinstitutt bruker blant annet en enkel, gul plastspade og graver et ut en firkant av snødekket på isflaket.

– Den er nok vårt aller billigste arbeidsredskap, sier han med et smil når jeg kommenterer at den kan ha vært kjøpt i en leketøysbutikk.

Så stikker han temperaturmåleren inn i snø/isdekket på overflaten og videre nedover i 1, 2, 3 og 4 cm avstand, avleser på digitalt termometer og noterer ned resultatene i boka si.

Mange smeltedammer og hull i isen

ICE-toktet studerer isen over store områder nord for Svalbard, og har gjort målinger helt fra Rijpfjorden på Nordaustlandet og nordover helt opp til 82 grader nord. Lance har gått til 81°4 N, men målinger er gjort helt til 82. grad ved hjelp av helikopteret.

Isflakene som har blitt undersøkt viser en istykkelse et sted mellom 0.90 og 1.60 meter, og det man har funnet ut så langt, tyder på at det i stor grad er ettårsis som befinner seg i dette området.

I tillegg finner forskerne mange smeltedammer og åpne hull i isen. Det vi ser med det blotte øye, er at isen er oppdelt i større og mindre flak med mange åpne råker mellom. Vi ser stadig «vannhimmel» i horisonten, mørke områder som viser at havet under skydekket er åpent eller har store råker. Smelteprosessene er i ferd med å avslutte nå i begynnelsen av september, mange av smeltevannsdammene har fått tynne lag av ny is på overflata.

Lange, kalde forskningsøkter

Forskerne er interessert i å øke den grunnleggende kunnskapen om hvorfor havisen oppfører seg som den gjør. De vil vite hvordan havet og atmosfæren på hver sin måte påvirker prosessene i isen.

En av hypotesene under dette ICE-toktet er at havet vil få en økende betyding for nedsmelting i Arktis i forhold til temperaturen i lufta. Men hypoteser må dokumenteres. Derfor er forskerne grundige og kan nesten ikke få tatt nok prøver.

De har gjentatte ganger strukket arbeidsdagene på isstasjonene til langt over middagstid for å bli ferdige. Og derfor måles det både i, over og på undersiden av flaket, og det tas prøver med den bærbare CTDen ned til 50-60 meter under isen for å se på kvaliteten av vannet og hvor kaldt det er. Dette gjøres i tillegg til de hyppige målingene som gjøres med CTD-instrumentet som senkes i havet fra dekket ombord på Lance.

Smelter isen mer fra undersiden fordi mye lys/varmestråling slipper gjennom islaget og varmer opp havet under? Blir Polhavet stadig varmere? Hvor mye påvirkes havet i polbassenget av innsig fra Atlanterhavsvann? Og hva innebærer det for prosessene som skjer i Arktis? Dette er mange av de store spørsmål som ICE-toktet skal prøve å analysere.

Bedre prognoser. Bedre værvarsling

I områder som er påvirket av atlantisk vann, dvs vann som kommer med Golfstrømmen, ligger det atlantiske vannet som er varmere og saltere, under vannet fra Polhavet som er ferskere og kaldere. Sammen med osceanografene og deres hyppige prøver fra havdypet, forsøker havisforskerne å kunne forutsi endringer for i neste omgang å kunne gi bedre prognoser for vær- og isforhold i disse områdene.

Når de siste iskjerner er boret og sagd opp i passe biter som seinere skal analyseres, tar vi en tur inn over isen med ei svær orange bøye. Sebastian Gerland hakker opp en passelig grop og plasserer bøya stødig i hullet.

Denne bøyen er en del av det internasjonale arktiske bøyeprogrammet, IABP, og skal flyte på dette isflaket og sende informasjoner om posisjonen den til enhver tid har. Dermed kan man følge isdriften i polbassenget helt til dette flaket brekker opp eller går i oppløsning. Du kan gå inn på nettet og følge med bøyen som ble satt igjen som et farvel med isen på dette toktet.

Det siste utstyret heises ombord i Lance. Fra dekket vinsjes de siste prøvene av havvann inn på dekk. Dykkerne spyler draktene sine og vi starter på den lange reisa mot sør.