NRK Meny
Normal

ANMELDELSE: «Maryons triumf»


I Mamma heks skinner Maryon Eilertsen ikke bare som Hålogaland Teaters store juvel. Hennes Mamma Heks er en seier for teaterkunsten.

Mamma heks
Foto: Ingun A. Mæhlum / Hålogaland Teater

Med en formidabel tilstedeværelse fyller hun alene scenen i de tre monologene som stykket er satt sammen av. I nesten halvannen time holder hun på. Like intenst, like til stede i situasjonskomikk som i alvor.

På forhånd fryktet jeg at Mamma heks skulle bli en klein nostalgisk reprise. Mamma heks er for oss som var HT-publikummere på 70- og 80-tallet en av de store klassiske HT-forestillingene fra den gang med samme legendestatus som Krittringen og Vi betale ikkje, der Maryon Eilertsen også spilte.

Teatret traff den gang tidsånden, gikk til kjernen i så vel politiske, som estetiske spørsmål, og svingte med tiden og utfordret den. Resultatet var at det strømmet en magisk energi ut fra teatret som nådde i hvert fall oss unge og halvvoksne den gang. Hvor eksepsjonelt gode Maryon og hennes kollegaer var, forsto jeg først da jeg dro til London sent på 70-tallet og så «Can’t pay, won’t pay» samme år som HT satte opp sin versjon, Vi betale ikkje.

London-versjonen var en blek avskygning av HT-versjonen. Det lærte meg å forstå storheten i Maryons og hennes kollegaers spill. Med Mamma heks 32 år etter viser hun at storheten er der fremdeles. Bortsett fra at noen av tekstene er byttet ut er det mye som er likt i de to versjonene for Maryon avleverer ikke bare replikkene hun spiller dem med energi og tilstedeværelse og gir oss nå som den gang en leksjon i teatermagi.

mamma heks 2
Foto: Ingun A. Mæhlum/ Hålogaland Teater


Forfatterne, Italienerne Dario Fo og Franca Rame ble guruer i hele teaterverdenen på 1970-tallet. De var politisk radikale som brukte teatret som scene til å utforske urettferdigheter i samfunnet. Slik sett var de en videreføring av Bertolt Brecht som med sitt politiske teater ville provosere publikum til å stille spørsmål ved etablerte sannheter i politikken, i religionen så vel som i forholdet mellom mann og kvinne.

De gjorde det med betydelig innslag av humor, annerledes og mer fandenivoldsk enn hos Brecht. Derfor er Mamma heks så utrolig morsom også. Men under latteren ligger alvoret. Vi ler så godt og ekte av Maryons replikker fordi den latteren hun fremtvinger kunne like gjerne har brakt fram tårer om det hadde vært sagt på en annen måte. Rotfestet i europeisk gjøglertradisjon skrev Dario Fo og Franca Rame tekster der de lot tragedien og komedien gå hånd i hånd.

Jeg ble forbauset over at Mamma heks tekstene fortsatt føles aktuelle. Jeg var redd for noe stivnet 70-tallsaktig. Noen ting i oppsetningen virker riktignok «gammeldags». Maryon Eilertsen springer til fasttelefonen og det er mange 70-tallsreferanser og ordet «orgasme» er kanskje ikke like sjokkerende i dag. Så selv om det er noen litt utdaterte referanser så rokker ikke dette ved den fortsatte gyldigheten i kjernetemaet i Mamma heks: Kvinners og menns avmakt overfor kirken og sementerte kjønnsrollemønstre i familiene og i samfunnet.

Forestillingen utfordrer oss publikummere av i dag til å tenke etter om vi er så likestilte som vi kanskje selv tror. Og svaret gir seg selv. Intoleranse og maktmisbruk om den er religiøs eller sekulær er ennå ikke blitt avskaffet, selv om mye har skjedd siden 70-tallet. Og selv om de fleste av oss har det bra er det en utvikling i samfunnet der stadig færre får stadig mer økonomisk urettferdighet er på fremmarsj. Forestillingen viser at mange av kampsakene fra 70-tallet har endret karakter, men de er der fremdeles.

Det som var med på å gi Mamma heks energi i 1982 var at forestillingen den gang i Tromsø ble spilt som cafeteater på Paletten hos nå legendariske cafevert Erling Gustavsen. Han var den gang med sitt kulturentreprenørskap, lenge før ordet kulturnæring var oppfunnet, en kulturinstitusjon i kraft av den energi og farge han satte på Tromsø.

Teatret var riktignok ute i byen delvis av nød fordi teatret ikke hadde eget bygg, men det slo meg at man litt spøkefullt kan si at om det var noe forestillingen «manglet» så var det at Erling Gustavsens dynamisk pulserende utelivsramme fra den gang. Han bør i hvert fall hylles som en som var med å sprøyte inn energi i forestillingen fra den gang.

Hylles bør og gå til instruktør Frode Rasmussen som så definitivt har tilført stykket kunstnerisk nerve og til komponist Odd Arvid Eilertsen (Maryons eksmann) for musikken og deres sønn Nikolai som har stått for lydproduksjon.

– Livet er uorden, sier en av Maryon Eilertsen kvinneskikkelser, for de strever. Men for å formidle det strevet vi mennesker står i må skuespilleren være i orden. Mamma heks 2014 er Maryon Eilertsens triumf av en forestilling. Bravo.

NRK snakket med Maryon Eilertsen i forbindelse med hennes 40 år på scenen:

Skuespiller Maryon Eilertsen i samtale med Hege Iren Hanssen.