NRK Meny
Normal

«Med sladder og harelabb over Valkeapääs liv»

Tenk deg at du setter deg som mål å se 10 byer på to dager. Det ville ikke blitt tid til stort annet enn et lite glimt av hver. Det er på samme harelabb det samiske nasjonalteateret Beaivváš drar oss gjennom Nils-Aslak Valkeapääs liv. På en time og 20 minutter følger vi han fra fødsel til grav.

«Aillohas» solens sønn
Foto: Nico Backström

Forestillingen er lagt opp som en kronologisk reise gjennom Valkeapääs 58 år lange liv. Det vi får er en scene med familieoppgjør når Valkeapää skuffer foreldrene med å forlate reindriften, en scene der den unge Valkeapää møter kunsteliten i Helsinki, en scene der han blir karismatisk sceneartist. Og sånn fortsetter det.

Vi får med andre ord en liten dose av alt: litt psykologi med tunge temaer som skyld, ansvar, trofasthet og svik. Litt historikk, litt geografi, litt glede og litt fortvilelse. Det eneste som uteblir er helhet.

Det er som om jeg synes synd i de fire skuespillerne. At det ikke funker er ikke deres feil. Stykket er et samarbeid mellom Beaivváš , det finske nasjonalteateret og den finske frigruppa Ruska.

Fra Finland møter vi Jarkko Lahti som Valkeapää. Han er energisk, fysisk sterk og har en smittende entusiasme. Men hva hjelper det når han ikke har noe å spille på annet enn fragmenter. Etter hvert begynner han å hoppe og sprette, men da er vi så langt ute i andre akt at jeg ikke lenger lar meg overraske over hvor galt det hele bærer av sted.

Til nå har vi fått vite at Valkeapääs foreldre tvinger datteren til å gifte seg med en rik mann. Det tegnes et særdeles usympatisk bilde av Vakleapääs mor i denne prosessen. Det i seg selv må en skuespillforfatter kunne gjøre, men da må han kunne forsvare det kunstnerisk. Her reduseres det til ren utlevering. Det er noe veldig ekkelt ved det.

Forestilling
Foto: Nico Backström

Hvor grunn og uansvarlig denne forestillingen er overfor Nils-Aslak Valkeapääs liv kommer tydelig mot slutten. Da stilles det spørsmålstegn ved den alvorlige bilulykken i 1996 som nesten kostet Valkeapää livet. Var det en ulykke, eller var det selvdestruktivt. Med andre ord, styrte Valkeapää bevisst inn i den møtende traileren.Det er en så grov insinuasjon at det ikke er til å tro.

En annen scene som er uforståelig fortsetter hamringen på moren. Nå får vi vite at det lukter alkohol av henne og av søsteren når de besøker han på sykehuset. I tillegg sies det at søsteren bedrar sin kreftsyke ektemann. Slik kommer opplysninger fra privatsfæren uten at de tjener en hensikt. Det oppleves bare ekkelt.

Forfatter av stykket, finlenderen Ari-Pekke Lahti er en ung mann som ikke kjente Nils-Aslak Valkeapää. Han har vært på innsamling av stoff om Valkeapääs liv. Det er bemerkelsesverdig hvor lite drama det har blitt. I stedet kompenseres det altså med mye sladder og insinuasjoner.

Her er tilløp til fine fortellergrep som når den samiske forfatteren Johan Turi, som Valkeapää identifiserte seg med, blir brakt inn som hans gode ånd. Men de få lyspunktene som er, blant annet med Berit Marit Hættas, nok en gang fine kostymer, redder ikke stykket. Det er ikke noe egentlig teater, men en rekke fragmentariske tablåer som kastes ut.