NRK Meny
Normal

«Ane» trodde hun tok abort - nå beholder hun barnet

«Ane» trodde hun tok en medisinsk hjemmeabort, men er fremdeles gravid. – Systemet legger for mye ansvar på kvinner i en veldig sårbar situasjon, mener hun.

Ultralyd

- Jeg ble forklart at aborten ikke hadde blitt gjennomført, sier Ane.

Foto: Privat

– Jeg ble raskt dårlig, veldig dårlig etter den første pillen. Kaldsvettet, kastet opp og var nær ved å svime av. Jeg trodde det skulle være sånn. At kroppen reagerte på det som skulle skje, forteller hun.

«Ane» er en av rundt 500 kvinner som hvert år kommer inn de hvite lange korridorene på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) for å ta abort.

For «Ane» gikk ikke ting som de skulle. Hun håper hennes historie kan bidra til at kvinner ikke tror at de kan takle en abort alene, og at systemet blir enklere for kvinner i samme situasjon.

Fristet med en rask løsning

I de samme korridorene møter NRK sykepleier June Hansen som hver dag jobber med kvinner i lignende situasjon som «Ane». Hun forklarer at det er to måter å ta abort på, medisinsk og kirurgisk.

Den medisinske er den mest vanlige. Denne kan utføres på sykehuset eller hjemme.

June Hansen, sykepleier UNN

Sykepleier ved UNN, June Hansen forteller at medisinsk abort er hovedtilbudet sykehuset gir.

Foto: Elise Holdal / NRK

– Det er mer skånsomt både for kropp og psyke. Du unngår et kirurgisk inngrep med narkose og risikoene det innebærer, sier sykepleieren.

For «Ane» fristet det med en rask og enkel løsning. For henne virket det som at hjemmeabort var akkurat det, spesielt siden hun var maks fem uker på vei ifølge legen.

– Jeg ville få det ut av verden, mens kjæresten min ennå var på jobbreise, uten innblanding fra andre, forteller hun.

Ville være alene

Det ble utført 14.733 aborter i Norge i 2013. 82 prosent av avbruddene ble utført medikamentelt.

For å gjøre aborten hjemme må noen kriterier være oppfylt. Kvinnen må være over 18 år, under 9 uker på vei, ha en person sammen med seg og kunne kommunisere godt på norsk eller engelsk. «Ane» oppfylte alle kriteriene, utenom ett.

For å gjennomføre aborten får man først en pille som skal stoppe svangerskapet, og to dager senere skal man ta fire piller som får livmoren til å åpne seg og sette i gang aborten.

Det anbefales at du blir på sykehuset en stund etter den første pillen, men du kan også velge å dra hjem. «Ane» valgte det siste alternativet. Hun ville være alene og kontrollere selv.

Du må ha pårørende hos deg dersom du velger hjemmeabort.

Informasjonsskriv fra UNN

Trodde alt gikk som det skulle

Etter at «Ane» ble svært dårlig av de første pillene talte hun ned til neste dose med piller skulle tas.

– Da jeg tok pillene fikk jeg blødninger, men ikke så mye. Jeg konkluderte med at det skulle være slik siden jeg kun var noen få uker på vei. Blødningene fortsatte i en periode, og jeg tok det som et tegn på at alt gikk som det skulle.

«Ane» er tidlig i tjueårene og bor for tiden et sted i Nord-Norge sammen med kjæresten sin. Hun har alltid hatt lyst på barn, bare ikke nå. «Ane» og kjæresten har mange ganger snakket om at de gjerne vil fullføre studier, få bolig og leve et liv uten barn først.

– Derfor har jeg bestandig vært nøye med prevensjon, og gått på p-piller.

Jeg så tydelig og klart at det på skjermen lignet på en baby. Jeg ble forklart at aborten sannsynligvis ikke hadde blitt gjennomført. Hvordan kunne det skje?

«Ane»

– Testen var positiv

Som en del av planen til det unge paret, hadde kjæresten til «Ane» fått seg ny jobb som innebar mye reising. Før hans første jobbreise fortalte han «Ane» hvor glad han var for det frie livet de levde: «Jeg er så glad for at vi ikke har barn».

– Og jeg var helt enig med han, forteller hun.

Kort tid etter at kjæresten hadde dratt på jobbreisen, registrerer «Ane» at mensen ikke er kommet.

– Jeg reagerte raskt fordi jeg har nesten kunne beregne på klokkeslett når den kommer.

Likevel går det noen dager før hun kjøper graviditetstest. Tanken om at hun var gravid føltes fjern.

– Men testen var positiv, forteller «Ane».

Lettet over å slippe sykehuset

Hun beskriver tiden etter utallige hjemmetester, som alle var positive, som sjokkartet og tåkete.

– Jeg forstod vel ikke helt hva som skjedde og fortalte det ikke til noen, ikke engang til kjæresten min. Ordene hans om gleden over å ikke ha barn, fikk plutselig en ny betydning.

Informasjonsskriv om hjemmeabort

Kvinner som velger å ta hjemmeabort får med seg et skriv fra UNN med info om prosedyren.

Foto: Elise Holdal / NRK

Sterke meninger i familien hennes om abort bidro også til at hun ville holde det hele hemmelig. Derfor er hun også her anonym, av hensyn til familien og barnet som snart kommer.

– Jeg tok raskt kontakt med fastlegen min, som jeg hadde en god samtale med. Jeg ble henvist til UNN. Vi ble enige om at hjemmeabort var et bra alternativ for meg. Før det ble nevnt var jeg ikke klar over at den muligheten eksisterte. Jeg kjente en lettelse over at jeg slapp sykehuset og kunne takle det på egen hånd.

Legen insisterte på graviditetstest

Etter aborten var «Ane» sykemeldt i tre dager fra studiene og deltidsjobben. Etter hvert begynte hun sakte, men sikkert å leve som normalt. Etter rundt en måned på reise kom også kjæresten hjem igjen.

– Jeg var ofte nær ved å si noe til han. Den største utfordringen var at vi ikke kunne ha sex på grunn av faren for infeksjon. Det løste jeg med de typiske unnskyldningene som hodepine og trøtthet.

Tiden gikk, og «Ane» opplevde på nytt at mensen ikke kom når den burde. Hun sa til seg selv at kroppen hadde gått gjennom mye, og trengte tid på å komme tilbake til normalen.

– Men den kom liksom aldri. Jeg oppsøkte legen min på nytt fordi jeg mistenkte at jeg var syk. Graviditet var ikke i tankene mine siden jeg ikke hadde hatt sex etter aborten. Legen insisterte likevel på at jeg skulle ta en test.

Følte seg ført bak lyset

Graviditetstesten til «Ane» var positiv, igjen.

– Det var virkelig et sjokk. Legen forklarte at det kunne være rester etter aborten som ga utslag på testen, og sendte meg rett til ultralyd.

«Ane» som hadde taklet alt alene, ringte nå kjæresten sin.

– Det ble for mye å klare alene. Når jeg tenker tilbake har det vel vært det hele veien. Selv om han ikke forstod hva som foregikk kom han rett til sykehuset.

Kjæresten beskriver at han følte seg ført bak lyset. Han gikk gjennom hele følelsesregisteret. Fra sinne til redsel.

– Etter hvert måtte jeg bare ta meg sammen. Jeg måtte være der for henne, og godta å få høre hele historien senere. Alt var surrealistisk, sier han.

«Brukerfeil»

Ultralyden viste at det ikke var rester, men et foster som så ut til å utvikle seg normalt og være noen måneder gammelt.

– Det på skjermen lignet tydelig en baby. Jeg ble forklart at aborten sannsynligvis ikke hadde blitt gjennomført. Hvordan kunne det skje?

Tilbake på UNN, og gjennom de hvite korridorene tar sykepleier June Hansen NRK med inn dørene til gynekologisk poliklinikk. Ved det samme skrivebordet som «Ane» har hatt samtaler rundt valget sitt, forteller sykepleieren at 1–2 tilfeller per 1000 kvinner opplever at aborten ikke blir vellykket.

– Det er nesten alltid «brukerfeil» som er årsaken, sier Hansen.

Det er viktig å være klar over at metodesvikt (fortsatt graviditet) forekommer både ved medisinsk og kirurgisk abort.

Informasjonsskriv fra UNN

Kan ligge noen i nabosenga

Over halvparten av kvinnene som kommer til UNN for å ta abort, velger som «Ane», å gjøre det hjemme.

Ikke langt fra skrivebordet henger et forheng. Bak står to sykehussenger side om side. Det her kvinner som tar medisinsk abort på sykehuset ligger.

– De risikerer å møte andre pasienter. Det er felles toaletter, og kanskje noen som ligger i nabosenga. Så lenge de føler seg trygg med å være hjemme, så ser vi ikke noen problemer ved det, sier Hansen.

For å kvalitetssikre prosessen forklarer avdelingsleder ved Kvinneklinikken, Ingard Nilsen på UNN, at de gir grundig informasjon til kvinnene både muntlig og skriftlig.

– De får klar beskjed om å ta kontakt dersom de for eksempel kaster opp, slik «Ane» gjorde. Vi forsikrer oss om at de ikke er alene og at de er i stand til å takle å gjøre det hjemme.

June Hansen ved sykehussenger

Mange ønsker å ta abort hjemme. Ved UNN risikerer de at noen andre ligger i nabosenga og det er felles toaletter.

Foto: Elise Holdal / NRK

Kvinnens eget ansvar

Etter 28 dager skal kvinnen komme til sykehuset for å ta en blodprøve, for å sjekke om aborten har vært vellykket. Nilsen sier at de også bruker å ringe opp hvis de ikke hører noe etter en hjemmeabort.

«Ane» på sin side klarer ikke å huske at hun fikk en slik telefon.

– Men det står også i informasjonen at det er kvinnens eget ansvar, sier avdelingslederen.

Når «Ane» tenker tilbake husker hun ikke så mye fra tiden på sykehuset.

– Jeg forsøkte å ta alt innover meg. Men selv om jeg ikke ville ha barn, så tok tankene om jeg gjorde det rette stor plass.

Det er ditt ansvar at etterkontrollen blir tatt.

Informasjonsskriv fra UNN

– Som regel i sjokk

Etter ultralyden som viste at «Ane» fremdeles var gravid, ble det gjort grundigere undersøkelser. Alt tydet på at fosteret som var over 12-ukersgrensen ikke var påvirket av abortforsøket.

«Ane» og kjæresten ble etter noen runder enige om å beholde barnet.

– Ultralydbildene og hjerteslagene gjorde at alt ble sett i et nytt lys. Ikke minst at vi nå var to om det.

Stiftelsen Amathea er en helsetjeneste som tilbyr gratis veiledning til kvinner som «Ane», som er uplanlagt gravide og usikker på hva de skal gjøre.

– Kvinner i denne situasjonen er som regel i sjokk. De har mange kaostanker som de trenger hjelp til å sortere, sier sykepleier og veileder i Amathea, Inger Pedersen.

Trine Kvitberg og Inger Pedersen, Amathea

Trine Kvitberg og Inger Pedersen jobber begge som veiledere hos Amathea. De sier at kvinnene som kommer dit ofte trenger tid til å sortere tankene sine.

Foto: Elise Holdal / NRK

Hørt om lignende historier

Hun forteller at usikkerheten rundt valget tar mye plass hos kvinnene. En del av oppgaven til Amathea er å informere og forberede kvinnene på hva som vil skje videre om de bestemmer seg for abort.

– Men vi vet at mennesker i krisesituasjoner ikke får med seg alt av informasjon. Det er forståelig, sier Pedersen.

Veilederen har tidligere hørt om historier som ligner på «Ane» sin, og kjenner igjen hva «Ane» forteller om å ville takle alt alene og ikke tenke helt klart.

Da kan slike «glipper» skje, mener Pedersen.

– Det ligger en del ansvar på kvinnen. I informasjonen fra sykehuset får de vite at de må ta kontakt med sykehuset hvis det skjer noe og likeså blodprøven de skal ta i etterkant. Det er skriv på det, men så vet vi at så lenge vi er mennesker kan vi gå glipp av informasjon.

– Del det med noen

«Ane» har kommet i kontakt med andre på nettforum som har hatt lignende opplevelser. Enkelte har opplevd å måtte ta et kirurgisk inngrep i etterkant eller på nytt ta stilling til om de vil ta abort.

Hun klandrer ikke sykehuset, men synes at det er rart at jenter i en slik situasjon får lov til å dra hjem. Hun mener det er for mye ansvar å ta for kvinner i en sårbar situasjon.

– Selv om det både ble sagt og var skrevet svart på hvitt at jeg ikke måtte gjøre det alene, så ville jeg det og gjorde nettopp det. Jeg vet at det samme gjelder for mange andre.

«Ane» får fortsatt kontinuerlige undersøkelser for å få forsikring om at alt går bra. Til tross for at store deler av graviditeten har vært preget av frykt for at noe skal gå galt, har hun begynte å glede seg.

– Jeg mener min historie er viktig å fortelle slik at jenter i en lignende situasjon ikke gjør samme "feil" som meg. De må dele det med noen, og ikke tro at det beste er å takle det alene. For meg ble det heldigvis det man på et merkelig vis kan kalle en lykkelig slutt.