Navnene på norske hirdfolk burde ikke vært offentliggjort. Det mener forsker Baard Borge ved Høgskolen i Harstad.
Førsteamanuensis Baard Borge mener offentliggjøringen av navnene til nordmennene som jobbet i tyske fangeleire under andre verdenskrig er unødvendig.
Foto: Marita Bolle Andersen / NRKI sin nye bok, «Nådeløse nordmenn – Hirden 1933-1945» navngir forfatter og NRK-journalist Eirik Veum 962 nordmenn som utførte mishandling, vold eller drap under andre verdenskrig. Alle disse var del av Hirden, Nasjonal Samlings (NS) kampenhet og paramilitære organisasjon, opprettet i 1933. Alle som blir navngitt i boken ble dømt for landssvik etter krigen.
Borge ser ikke poenget ned å navngi dem i bokform såpass lenge etter krigen.
– Jeg undrer på hvilken nytte det skal ha at man skal navngi dem alle, nå 70 år etterpå. Det å bli dømt var i seg selv så sosialt stigmatiserende, man ble nesten brennemerket, sier Borge
Flere tusen nordmenn var medlem i Hirden og mange av dem tjenestegjorde som vakter i fangeleirene nordpå. I disse leirene levde og arbeidet serbiske fanger under umenneskelige forhold.
- Les også: – Karasjok-leiren var et helvete
– Meningen var at disse fangene skulle henrettes i Jugoslavia, men de ble sendt til Norge nærmest som levende døde. De ble sendt til flere leire i Nord-Norge, og nesten sytti prosent døde her i disse leirene, sier historieforsker Stian Bones ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
Eirik Veum forteller om hvorfor han mener det er riktig å offentliggjøre navnene på 926 hirdmedlemmer.
Ikke tidligere navngitt
Navnene på nordmennene som arbeidet i disse leirene har tidligere ikke vært kjent. Veum forstår at boken vil vekke reaksjoner, men mener Borge bommer med kritikken.
– Jeg skulle han hadde satt seg bedre inn i boken før han uttalte seg. Dette er en oversikt over dem som deltok i vold, drap, mishandling og tortur. I fangeleirene i Nord-Norge har det blitt utført krigsforbrytelser i langt større omfang enn det vi tidligere har kjent til.
Veum mener det ikke er spekulativt å trykke navnene, selv om ikke alle de navngitte var direkte ansvarlige for krigsforbrytelser.
– Dette handler ikke om familiers ære eller om å skrive om norsk krigshistorie. Det handler om å fortelle hva som skjedde, og det må gjøres på en ansvarlig måte som kan kontrolleres og ettergås av andre.
Men selv ikke grufulle handlinger rettferdiggjør omfattende navnelister, mener Borge.
– Det blir i mine øyne feil å liste opp alle som var på «feil side» under krigen. Da kan forfatteren i neste bind liste opp alle de hundre tusen nordmenn som jobbet for tyskerne og fikk godt betalt for det.
