– Det knyter seg i magen, og jeg gruer meg skikkelig

–

Jeg husker veldig godt dagen da jeg ble hentet fra hjemmet mitt i Mosjøen som niåring. Det var en befrielse, det var veldig godt. Endelig, tenkte jeg, sier Jessica Elstad.

Jessica vokste opp i et hjem med rus, vold og vonde historier, frem til hun ble barnevernsbarn som niåring.

– Med den oppveksten og de forutsetningene jeg hadde, skulle det vært sannsynlig at jeg var psykiatrisk pasient, rusmisbruker eller hadde store problemer i samfunnet., sier Jessica.

Flink pike

Men slik gikk det ikke. Tvert imot er Jessica Elstad et av stadig flere barnevernsbarn det går veldig bra med. En ny studie hvor 170.000 personer er fulgt over to tiår viser at barnevernsbarn nå klarer seg langt bedre enn tidligere.

Men det har ikke vært lett. Som 18 åring stod hun helt alene og visste ikke hvordan hun skulle betale regninger, skaffe penger til å betale regninger, og ikke minst hvor hun skulle feire jul hen, og hvem hun skulle feire bursdagen sin sammen med.

– Alle forutsetningene tilsier at det ikke skulle gått bra. Men så går det bra. Likevel synes jeg det er noe som mangler, et ettervern som skulle vært mer til stede. For slik er det ikke i dag. Når man er 18 år, så føles det som om man rett og slett står helt alene på bar bakke, sier Jessica.

Det er derfor hun vil fortelle sin historie.

Ingen vet hvordan hun har vokst opp og hvordan hun har hatt det. Det har hun holdt skjult helt til nå, for både nære venner og kollegaer.

• LES: Per Aslak takker barnevernet
• LES: Nær halvparten av fosterhjemsbarna ble ikke tatt godt nok vare på

Ut om natta og handle tobakk

Året er 1997. Jessica er ni år, og bruker mye tid på å be til gud. Det har hun nemlig sett på TV at folk gjør når de er redde. En dag kommer plutselig barnevernet. Hun tenker at endelig er alle disse bønnene blitt hørt.

Moren til Jessica er rusmisbruker, og faren som er fra Ghana er ikke med i bildet. Ofte blir Jessica ikke hentet på skolen, ofte går hun sulten. En gang blir hun beordret ut midt på natten til nærmeste bensinstasjon for å handle tobakk til moren som er ruset på piller og alkohol.

– Det var sterk omsorgssvikt. Det var mye festing, mye vemmelige mennesker i hverdagen, forteller Jessica.

Flere meldte fra. Første anonyme meldinga kom til barnevernet i Mosjøen da Jessica bare var to år gammel.

– Folk meldte fra mange ganger. Men det ble ikke sjekket opp. I år var jeg i Mosjøen og hentet saksdokumenter som er skrevet gjennom hele barndommen min, og da kunne jeg blant annet lese at «Jessica har tragiske oppvekstvilkår med festing og drikking», etterfulgt av «meldingen ble ikke undersøkt». (sitat fra rapport etter anonym melding, datert 08.08.95)

– Hva tenker du om det?

– Det er veldig leit for barnet, og det bør aldri forekomme. Det er en urovekkende vond terskel for utenforstående å melde fra om omsorgssvikt eller lignende til barnevernet. Så når det først blir gitt tips og meldinger, og det ikke blir sjekket opp, så er det helt grusomt, sier Jessica.

– Jeg kunne ha blitt hentet lenge før jeg ble det. Jeg hadde ikke trengt å være i hjemmet mitt i ni år.

• LES: Flere varsler barnevernet

Omsorgssvikt

Da Jessica blir seks år, får barnevernet en psykolog til å gjøre en vurdering av henne.

– Psykologen ble kalt innfor å gjøre en sakkyndig utredning på bakgrunn av min urolige adferd, en vurdering av om jeg hadde diagnoser som ADD, ADHD eller lignende. Men psykologen vurderte det dit hen at det handlet om miljø og omsorgssvikt, og hadde ingenting med intelligens å gjøre. Rapporten konkluderte derfor med at tiltak, som omsorgsovertakelse, skulle iverksettes innen et halvt år, forteller Jessica.

Likevel skulle det gå ytterligere fire år før hun blir hentet ut av hjemmet, til en institusjon like utenfor Evenes i Troms.

• LES OGSÅ: Fosterhjem reddet Stine
• LES OGSÅ: Mest tilfreds i fosterhjem

Institusjonsliv

– Det har vært en evig dans mellom, institusjoner, folk og fosterhjem på forskjellige steder i Nord-Norge. Fra Fauske i Nordland til Tromsø i Troms. Det har vært mange tøffe tider og historiene er mange, sier Jessica.

Jessica var flau og skammet seg over å være barnevernsbarn, og pleide å dikte opp historier slik at folk ikke skulle vite hvordan hun egentlig hadde det.

– Nærbefolkningen har jo visst at «Jessica, hun bor der, hos den familien», men ellers er det ingen som har visst. Når jeg traff gode folk, så tok jeg egenskaper de hadde og gav til moren min. Og så kunne jeg fortelle at «mammaen min jobber der og der, men vi bor på forskjellige plasser». Og samme med faren min. For det var en stor skam å være barnevernsbarn, og den skammen prøver jeg å gi slipp på nå.

– Hvordan er det når du møter folk i dag?

– Helt til i sommer så har jeg på en måte bare levd på historiene jeg har diktet opp som ikke stemmer. Dette er første gang jeg forteller historien slik som den egentlig er.

– Hvordan føles det å åpne opp nå da?

– Det er på en måte en lettelse, og samtidig er det skummelt. Dette kan såre veldig mange mennesker. Dette er tross alt mine aller nærmeste venner gjennom flere år, som jeg har klart å holde min egentlige oppvekst skjult for. Og nære kollegaer, og sjefer, og alt. Det har aldri vært nevnt, hvordan «ho Jessica egentlig har hatt det.», eller hvordan ting egentlig var.

• LES: Barn skal uttale seg om barnevernet

Hjelp

Jessica opplevde de første årene som myndig var tøffe. Selv om den ferske NOVA-rapporten slår fast at det går bra med stadig flere barnevernsbarn, så er det fortsatt en stor overvekt av dem som sliter.

– Jeg var alene, og flyttet til Tromsø. Det var ingen fra barnevernet som tok kontakt og spurte: «Hei Jessica, hvordan går det med deg nå som du er myndig, og står på egne bein.»

Jessica sier det kunne vært lettere hvis noen hadde fulgt henne opp. Både økonomisk, og med et tilbud om noen å snakke med. Merkedager er fortsatt vanskelige.

– Jeg får litt sånn følelse av avsky. Det føles utrolig ensomt. Nå nærmer jo bursdagen min seg, og så gruer jeg meg fortsatt, selv om jeg pinadø snart er 30 år! Jeg har jo ikke noen familie å feire med. Ingen mor eller søsken å invitere på kake. Og når jula nærmer seg så er det den samme følelsen, og det er tungt.

– Vi barnevernsbarn blir «reddet» som små, og til en viss grad fulgt opp til vi er 18 år, men etterpå står man gjerne igjen på bar bakke. Her er det noe som må gjøres. Selv om jeg er voksen så tenker jeg hvert år at det hadde vært kjekt å vite om og eventuelt hvor jeg skal feire jul, eller at det hadde vært godt å kunne reise «hjem» på besøk. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor jeg hører hjemme, men hjertet hører hjemme i Nord-Norge, så langt nord som mulig, sier Jessica.

– 18 år er for tidlig

Mange barnevernsbarn blir overlatt til seg selv når de er 18 år. Det er altfor tidlig, mener Landsforeningen for barnevernsbarn.

– Ettervernet kan bli mye bedre. dette har vært en av våre kampsaker i flere år. Det er svært viktig at barnevernsbarn blir best mulig rustet til voksenlivet. At de får hjelp slik at de er i stand til å gå på skole, og å få seg en jobb. Hvis man ikke får god oppfølging er sjansen stor for å falle ut. Ved å hjelpe til med å få disse barna etablert i samfunnet, sparer samfunnet masse penger. Det er viktig for barna å få den tiden de trenger til å bearbeide det de har opplevd, sier leder i Landsforeningen for barnevernsbarna, Veronica Løveng-Hansen.

• LES: Bekymret for barnevernsbarna som står alene som 18-åringer
• LES: 73 kommuner har én eller ingen barnevernsansatte

Vil ha vern til fylte 25

Løveng-Hansen forteller at i barnevernsloven så heter det at ungdom over 18 år kan få oppfølging til de er 23 år hvis de ønsker det selv. Men det er opp til hver enkelt kommune å sørge for denne oppfølgingen, og det varierer veldig fra kommune til kommune hvordan oppfølgingen blir lagt opp i praksis. Den vanligste formen for ettervern i Norge er økonomisk bistand.

– Bor du i en kommune med god økonomi, er det god sjanse for å få godt ettervern, sier Løveng-Hansen.

Det er opp til barnet selv, siden de er myndige, om de vil ha ettervern eller ikke. Mange føler seg veldig ferdige med barnevernet og takker dermed nei. Derfor skal kommunene ta kontakt med barnevernsbarna i løpet av det første året de er myndige og høre med dem på nytt, og gi dem en sjanse til å ombestemme seg. For mange tar det litt tid å erkjenne at man trenger hjelp. Landsforeningen ønsker derfor nå å utvide ordningen fra 23 til 25 år.

– Mange har tøff bagasje, og noen trenger derfor kanskje lengre tid for å fullføre skolegang, og noen trenger litt lengre tid før de klarer å stå på egen ben. Mange mangler nettverk, og må lære seg hvordan de skal etablere det på nytt igjen, sier Løveng-Hansen.

Jessica Elstad visste at det fantes ettervern, men sier hun ikke ble tilbudt noe, siden det tross alt gikk så bra med henne.

– Ja, dessverre er det sånn at hvis man er flink, så faller man litt mellom to stoler, sier Løveng-Hansen.

– Er alle klar over ordningen?

– Nei, det tror jeg ikke. Der må kommune ut med bedre informasjon. Dessuten bør det være klare retningslinjer for hva et ettervern skal inneholde. Gjerne nasjonale retningslinjer, sier Løveng-Hansen.

• LES OGSÅ: Vil straffe dårlig barnevern
• LES OGSÅ: Fortsatt lange køer hos barnevernet

– Trenger tettere oppfølging

Psykologen som kom inn for å gjøre en vurdering av Jessica som seksåring heter Terje Galtung. Han har nå jobbet med barnevern som fagfelt i 35 år, og ser på ettervern som sentralt for hvordan det går videre i livet for de tidligere barnevernsbarna.

Jessica og Galtung holder kontakten i dag, og Galtung sier at gjennom sin jobb som psykolog så opplever han at mange barnevernsbarn trenger langt tettere og lengervarende oppfølging og utviklingsstøtte enn det som er vanlig for andre barn og unge.

– Barnevernsbarn har med seg en bagasje som selv de beste fosterforeldre ikke kan oppveie nok. Mange fosterforeldre får heller ikke gitt barna nok utviklingsstøtte til å stå på egne ben når barnevernet trekker seg ut. Ofte opphører også forholdet mellom fosterforeldre og barnevernsbarn når barnet blir myndig. Derfor blir tilbudet om ettervern så viktig, sier Galtung.

– Ensomme barn

Galtung forteller at for mange tidligere barnevernsbarn oppleves det veldig ensomt å stå alene med ansvaret for seg selv som 18-åring.

– Mange har gjennom mange år lært seg til å kapsle inn denne ensomhetsfølelsen, slik at den ikke oppleves så sterkt lenger. Men følelsen kommer likevel ofte til uttrykk i en del problematisk adferd, som psykiske problemer, som rus, kriminalitet, manglende vennskap og manglende tilhørighet, sier Galtung.

– Jeg mener at barnevernet ikke bare skulle fulgt opp disse barna til de er 23, men til de er 43 for å sette det litt på spissen. De trenger, som andre, sine foreldre utover fylte 18 år. Og i motsetning til vanlige barn, trenger de ofte en slik støtte enda mer, på bakgrunn av den oppveksten de har hatt. De har med seg en stor belastning, som samfunnet ikke tar ansvar for, og ikke ser sitt foreldreskap utover 18-årsalderen. Det er ille at det er sånn, sier Galtung.

Galtung mener et godt ettervern innebærer at barnevernstjenesten fortsetter å ha et ansvar for oppfølging, og at barnevernsbarna har noen å kontakte og søke bistand hos, og noen som kontakter dem med jevne mellomrom for å høre om de trenger hjelp.

– Staten overtar omsorgen for barn, og dette ansvaret synes jeg man følger for dårlig opp ved å la disse barna stå alene som 18- eller 23-åringer.

– Kan bli bedre

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) innrømmer at det er behov for forbedringer av systemet slik det er i dag.

– Historier som Jessica sin, viser at vi har en del utfordringer med selve ettervernet. Og statistikken viser at selv om en del av ungdommen klarer seg veldig godt, og klarer å ta seg utdanning, og kommer seg ut i arbeid, så trenger de likevel mer oppfølging etter at de har fylt 18 år, sier Horne, og peker på at barnevernstjenesten har plikt til å følge opp barnevernsbarna, hvis de trenger det, etter at de er myndige.

– Det som er viktig her er at når vi som statlig myndighet skal utøve en foreldrerolle, så kan du si at en foreldrerolle slutter ikke når du er fylt 18 år.

Horne sier at mange har etterlyst en bedre koordinering av tjenestene disse ungdommene har behov for.

– Og derfor har vi nå satt i gang et arbeid for å lage felles retningslinjer for hvordan dette arbeidet skal samordnes, sier Horne.

Når disse retningslinjene kommer på plass og trer i kraft er ennå ikke klart.

• LES OGSÅ: Solveig Horne vil gi fosterforeldre større innflytelse

Lyst på stabilt liv

I dag studerer Jessica Elstad i Oslo for å bli enten jordmor eller kiropraktor.

– Jeg visste hvordan jeg ikke ville bli. Jeg hadde tidlig et mål for øye om at jeg ville ikke bli som min mor. Når man vet hvordan man ikke skal bli, så blir ikke livet nødvendigvis noe lettere av den grunn, men det blir lettere å vite hva man ikke skal gjøre, hvilke stier man ikke skal ta.

Helt fra da hun ble ungdom bestemte Jessica seg for at hun ønsket å gjøre alt hun kunne for å få et godt liv.

– Mitt største ønske nå er nokså enkelt: Å få min egen lille familie, ha en forutsigbar og rolig hverdag, og sist men ikke minst skape hyggelige tradisjoner, sier Jessica.