Hopp til innhold

– Mammahjertet mitt blødde

Det er fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn føler ansvar for barnas omsorg, viser ferske data. Men ting er under endring.

Hanne C.S. Iversen

Iversen gikk 20. desember av som statssekretær for Sylvi Listhaug.

Foto: NRK

Hanne CS Iversen trakk seg etter bare ett år som statssekretær for Sylvi Listhaug. Det ble for utfordrende å kombinere jobb i Oslo med familieliv.

– Belastningen ble for stor på familien, da jeg kanskje bare hver tredje helg kunne komme hjem, sier hun.

Hjemme i Harstad ventet mann og fire barn i alderen fra åtte til vel 20 år. Dem krever sitt.

– Unger har du bare en gang. Jobb kan du alltid få, sier Iversen.

Forferdelig savn

Iversen, som er politiker i Fremskrittspartiet, var ikke satt under noe sterkt press hjemmefra for å slutte som statssekretær rett før jul i 2016.

– Det var min egen beslutning. Ungene savnet meg forferdelig. Da har du et mammahjerte som blør hardt, sier hun.

Ferske data fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) viser at kvinner i større grad enn menn kan ha utfordringer med å kombinere familie og karriere.

– Menn og kvinner mener at de har omtrent samme karrieremessige status, og har omtrent samme virkelighetsoppfatning når det gjelder ansvar og status i jobben. sier instituttdirektør Arild Henrik Steen.

– Men når det gjelder ansvar for å dele omsorg, slik som for barn, hus og hjem, så er det slik at kvinner i større grad tar hovedansvaret, mens menn i større grad har en oppfatning av at man deler omsorgen likt.

Samtidig viser AFIs data at dette er under endring.

– De unge er mer av oppfatning av at man deler omsorgsansvaret likt enn de eldre. Sånn sett kan det se ut som det er en forbedring, sier Steen.

Måtte også gi seg

Pål Julius Skogholt

Pål Julius Skogholt trakk seg som statssekretær.

Foto: Nærings- og handelsdepartementet

For det er naturligvis også slik at menn velger barna foran karrieremuligheter. Pål Julius Skogholt fra Troms SV var i 14 måneder statssekretær da Trond Giske var næringsminister.

– Hensynet til familien gjorde at også jeg trakk meg, sier Skogholt.

Barna var to, fire og seks år. Kona var også yrkesaktiv.

– I et halvt år bodde vi sammen i Oslo, men trivdes ikke. Vi måtte gjøre et valg da eldstemann skulle kunne på skolen. Det ble Tromsø, sier Skogholt.

– Men finnes det løsninger for å kombinere familieliv og politikk?

– I vår tid med mange teknologiske løsninger burde eksempelvis stortingsrepresentanter kunne ha hjemmekontor, og delta på videomøter hjemmefra, sier Skogholt som nå er aktiv i kommunepolitikken i Tromsø.

Asosialt liv

Hanne CS Iversen sier at det hver kveld var én time i telefonen med dem hjemme i Harstad.

– Det er et forferdelig asosialt liv i topp-politikken, det ikke å kunne ha familien med seg. Det var årsaken til at jeg trakk meg. Dersom jeg kunne ha flyttet jobben til Nord-Norge, ville jeg ha fortsatt, forteller hun.