– Er du søppel, så er du søppel

– Vi er så i bakleksa som man kan få det. Men det er klart: Er du søppel, så er du søppel.

Det sier 52-åringen Kalle. En av seks beboere i småhusene i Botnhågen i Lenvik.

Ingen lenvikværinger ville ha rusmisbrukere og vanskeligstilte til naboer. De protesterte høylytt og la press på politikerne. Så da ble de seks småhusene plassert i et industriområde, med en kirkegård til nærmeste nabo.

Døde slektninger

Et søppelforbrenningsanlegg, et grustak og en kirkegård. Vegvesenet, bilforretninger, verksteder og et bakeri. Det er det som omkranser «småhusene» i Lenvik.

Seks små boliger på cirka 40 kvadratmeter hver, plassert tett i tett, i Botnhågen industriområde. Delvis skjult bak høye snøskavler er de, men snart erstattes snøen med gjørme.

• Les også: – Vi har ikke tid eller råd til å hjelpe de rusavhengige

Her bor det seks ulike mennesker. Det de har til felles, er at rus i en eller annen form, er blitt en stor del av livet. Noen av dem har mista mye. Andre har ikke hatt så mye å miste.

• Les også: Rusmisbruker vil ut i jobb

Her bor Kalle – med sine døde slektninger som nærmeste naboer. «Welcome on board», står det på dørmatta hans. Han kaller det lille huset for lugaren sin. Det består av ei lita stue med kjøkken, bad og soverom.

Anleggsplass

– Det ser ut som en anleggsplass, sier Arnstein Seljebu, miljøarbeider i halv stilling i Lenvik kommune og Nav.

Han er den eneste som ser til de seks beboerne i småhusene. Han kjører dem de seks kilometerne til Finnsnes, til legetimer, på handel eller til kafeen de har i kirka. Han tømmer søpla deres, og varsler kommunen om knuste ruter eller andre ting som blir ødelagt.

• Les også: – Oslos narkomane er alvorlig underernært
• Les også: Sjenerøs velferdsstat gir mindre helseforskjeller

Når Arnstein ikke er der, er de seks menneskene i småhusene overlatt til seg selv og sine problemer.

– Det burde vært nattevakt her, det burde vært et miljø av fagfolk som så etter disse personene. Og opprinnelig var det tenkt at det skulle være bemanning. Men det ble det ikke noe av, sier Seljebu.

Øks i døra

Kalle fra Finnsnes hadde bodd hos kompiser, i lavvo og i bilen før han i vinter fikk flytte inn i hus nummer 6 i Botnhågen. Kalle tilhører ikke narkomiljøet. Han foretrekker rus i flytende form. En gang var han både maler og snekker, og hadde familie. Nå deler han kåk med hunden sin. Men han kan ikke si at han trives.

• Les også: Frelsesarmeen frykter at flere havner på gata
• Les også: Hevder «pøbler» sparer samfunnet for milliarder

– Jeg har tak over hodet, og jeg slipper å lage meg mat på primus, ja. Men ellers? Her er det ingenting å ta seg til, og man må hele tiden være på vakt. For her skjer det både det ene og det andre, og er det en dag at politiet ikke er innom, kan man jo krysse i taket, sier han.

– Det er ikke noe særlig å bli vekket av at det dundrer på døra klokka tre om natta. Man vet aldri om det er en som skal stikke fra politiet eller om vedkommende bare skal låne et sigarettpapir..

Bør bemannes

Politiet kaller småhusene i Botnhågen for en liten ghetto. Lensmann Arnold Nilsen har gjort flere henvendelser til Lenvik kommune og bedt om at stedet blir bemanna.

– I perioder er sammensetninga av beboere slik at de gjør livet vanskelig for hverandre. Mange slitne rusmisbrukere samla på ett sted skaper mye støy og uro. De har ikke gode livsforhold der. De trenger hjelp til å mestre hverdagen, og det må økte ressurser til, sier han.

For over ett år siden tok han saka opp i kommunestyret. Allerede da beskrev han småhusene som en ghetto og etterlyste bemanning. Ingenting har skjedd. Helen Marie Henriksen er kommunalsjef i Lenvik:

– Det handler om penger. Lenvik er i en vanskelig økonomisk situasjon. I utgangspunktet skulle det være bemanning i småhusene, men pengene til dette er blitt borte underveis. For å kompensere på det, har vi oppretta Kafe Pluss i Finnsnes kirke, der beboerne har et dagtilbud, sier hun.

– En skam

Planen var også å gjøre området rundt småhusene mer hjemmekoselig. Det skulle gruses og beplantes, og hver bolig skulle få hver sin bod. I dag har de som bor der ikke en gang internett eller kabel-tv.

– Det er en skam, rett og slett. Muligheta til å se på tv er et minstemål av sysselsetting de kunne hatt det. Det er skammelig hvordan kommunen behandler beboerne der oppe. De følges ikke opp i det hele tatt. Det er begrensa hva en miljøarbeider i halv stilling kan få utført, tordner Roar Isaksen, Rusmiddelbrukernes interesseorganisasjon (RIO) sin brukerrepresentant i Lenvik.

Han mener Lenvik kommune var feig som ikke turte trosse innbyggerne og plassere småhusene mer sentralt.

– I stedet ble de stuet vekk til det som kan ligne på en ren oppbevaringsplass, med en kirkegård som nærmeste nabo. Jeg ville sjøl aldri ha bodd der, og jeg vet om rusmisbrukere som har takka nei til å flytte dit.

– Sånn går nå dagene

Vårsola skinner, og det drypper fra takrennene. Flere biler passerer småhusene og stopper på parkeringsplassen til kirkegården. Herfra kan man koble seg på Pioner sine skiløyper i Finnfjordmarka. Mange benytter anledningen i det gode været.

Men fra de seks småhusene er det stille. Noen av beboerne har tatt en «handletur» til en naboby. Andre vil ikke bli forstyrra.

Miljøarbeider Arnstein Seljebu er ferdig med dagens lille visitt og takker for kaffen. Hunden hopper opp i sofaen og ser lengselsfullt ut av vinduet. Ei dør i naboboligen går opp, og ei dame roper om å få skyss ned til Finnsnes. Kalle tenner en røyk og lener seg bakover i stolen.

– Og sånn går nå dagene, sukker han.