NRK Meny
Normal

– Jeg har hatt mye moro med dysleksien

På barneskolen fikk han vite at han burde satse på et praktisk yrke, men professor Ørjan Olsvik lot ikke dysleksien bli en hindring.

Ørjan Olsvik

Professor Ørjan Olsvik har publisert flere bøker og forskningsartikler.

Foto: Kristine Østvold / NRK

– Jeg hadde kanskje litt spesiell ortografi i ny og ne, men det hadde jo også Knut Hamsun og Olav Duun. Så når andre kritiserte min stavemåte, ja så brydde jeg meg lite om det, sier professor i klinisk mikrobiologi, Ørjan Olsvik.

Det er en langsom hurtighet i denne mannen som reiser verden rundt for å forske på, og for å spre kunnskap om virus som kan føre til alvorlige sykdommer. Han har fryktelig mye å gjøre, men tar seg like vel god tid.


Akkurat nå er han dypt inne i problemstillingen rundt det nye viruset MERS som kommer fra Saudi-Arabia. Men nå vil han bruke tida på å prate om lese- og skrivevansker.

– Kan min historie bety noe for andre, så er det bra, sier han.


Olsvik vet at det er mange som sliter med lese- og skrivevansker, eller dysleksi. Hans historie er ikke et forsøk på å minimalisere problemet, men et bidrag inn i diskusjonen for å fortelle at du kan ha det både greit og nå langt selv med disse lærevanskene.

Professoren snur seg mot ei overraskende ryddig bokhylle som dekker hele den ene kontorveggen og peker på øverste hylle.

– Jeg har skrevet seks fagbøker på amerikansk og et passe stort antall forskningsartikler. Alt går an.

Byttet p med b

Ørjan Olsvik er fra Senja og gikk på barneskolen på Gibostad. Han stortrivdes de første syv årene på grendeskolen. Det var skole annenhver dag noe som ga rom for å samle måseegg, spille fotball eller lese.

– Jeg oppfattet aldri at jeg hadde et problem med hverken å lese eller skrive. Jeg skrev og var veldig fornøyd selv med resultatet, sier han og smiler.

– Ordet dysleksi hadde jeg aldri tenkt noe særlig på. Det jeg gjorde ble klassifisert som slurv, men for en dyslektiker ble det vanskelig å lese over og rette opp feilen selv. Jeg klarte ikke å se at jeg hadde speilvendt et ord eller byttet bokstaven p med d eller b.

Først da Olsvik begynte på Universitetet fortalte en professor at han var en klassisk dyslektiker. Ved hjelp av programmer på datamaskinen ble heller ikke stavefeil i forskningsartiklene et problem for han. Dessuten viste det seg at han alltid hadde gode hjelpere som «elsket» å rette opp manus.


– Du må velge et praktisk yrke

Da Olsvik var ferdig på barneskolen fikk han et brev. I det brevet sto det at han burde satse på et praktisk yrke siden han ikke hadde evnen til å tilegne seg teoretisk kunnskap.

– Det var nok et utslag av irritasjon fordi lærerne ikke klarte å lære meg å skrive slik de ville jeg skulle skrive, sier han.

– Hva tenkte du om det?

– Nei, det affiserte meg lite, jeg visste jeg kunne skrive og lese, og hadde toppkarakter i de fleste fag. Ja, bortsett fra norsk skriftlig da.

Det er lett å tenke at denne mannen er utrolig arrogant. Han snakker om sine lese- og skrivevansker som om det er en liten, ufarlig virusinfeksjon. Som om man bare kan børste vekk dysleksien fra skuldra. Han har også fått høre akkurat det, at han viser en viss arroganse i denne saken.

Sånn er det ikke. Olsvik har en filosofi: det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Den filosofien tar han på alvor i alle situasjoner. Erfaringen med alvorlig sykdommer som for eksempel leprapasienter i Etiopia har lært ham mye. Det samme har livet selv.


– Liten «hjernefeil»

Ørjan Olsvik kan lese speilvendt og har delvis fotografisk minne. Det siste har nok vært til god hjelp både i utdanninga og ellers. Han kan lese en side, lukke boka og huske alt, men han får ikke nødvendigvis en dyp forståelse av stoffet av den grunn. Forståelsen må han tilegne seg som alle andre. Olsvik fleiper med at dette er hans lille hjernefeil.

– Det er veldig ok å ha fotografisk hukommelse. Da jeg løp orientering kunne jeg se på kartet en gang, brette det sammen og huske alt fra start til mål, ler han.

Kanskje det var derfor han ble en av landsdelenes beste orienteringsløpere i sin tid. Han var også god i fotball.

– Dysleksien har ikke vært et problem for meg. Tvert imot. Jeg har hatt det morsomt med alle de rare ordene jeg har skrevet, eller de morsomme avisoverskriftene jeg har «lest».

Nå går turen igjen til USA og det prestisjetunge universitetet Stanford University hvor han skal arbeide i en tid framover.