NRK Meny
Normal

– Den dagen de skal bære meg ut må de være sikker på at jeg er død

Anne Lise Klungseth Sandvik i Longyearbyen savner tilrettelegging for å kunne leve ut pensjonisttilværelsen på Svalbard, selv om man skulle trenge litt hjelp.

Anne Lise Klungseth Sandvik

Anne Lise Klungseth Sandvik, mener det må legges til rette for å bedre vilkår for pensjonister på Svalbard.

Foto: NRK

I Svalbardmeldingen er det presisert at Svalbard ikke er et livsløpssamfunn. Det betyr i praksis at når man blir så gammel at man begynner å trenge hjelp, må man flytte til fastlandet. Selv om Anne Lise er gått over i pensjonistenes rekker, er det ikke et problem for henne. Hun er en sprek og aktiv dame.

– Min livssituasjon som pensjonist er utmerket. Jeg er her og der, i min sønns butikk og fungerer som «husfarmorvikar» til mine barnebarn. Ellers er jeg en del i byen.

Fleksibel løsning

Nå tar hun til ordet for at det skal kunne være mulig å kunne leve på Svalbard til langt opp i årene. Noe hun har vært med på å foreslå tidligere, som aktiv lokalpolitiker på øya.

– Da stortingsmeldinga kom i sin tid, som sa at Longyearbyen ikke skulle være et livsløpssamfunn, prøvde vi å få gjennomslag for å kunne finne fleksible løsninger i enkelttilfeller. Men det kom vi ingen vei med.

Og hun legger til:

– Dette familiesamfunnet som de flagger ganske så høyt. At Longyearbyen skal være så unik og skapende og være et slikt kvalitativt samfunn. Det er noen som glemmer at det burde følge med litt mer penger enn «to kroner og en geitost». Myndighetene er raus på frøbanker og slikt som gir internasjonal status, men lite raus når det kommer til spørsmål om folk.

Uverdig

Stortingsmeldingen om Svalbard gikk gjennom, så nå står det svart på hvitt at samfunnet skal ikke tilby tjenester til eldre. Det tenker Anne Lise Klungseth er uverdig.

– Det er uverdig at mennesker som kanskje har jobbet hele sitt yrkesaktive liv her oppe, og har familie her, ikke de skal kunne få et tilbud på sine gamle dager, selv om det er det loven, sier hun.

Svalbard-pensjonisten mener samfunnet kunnet tjent på tilrettelegging for pensjonister i Longyearbyen.

– Når myndighetene er opptatt av at det skal være et familiesamfunn og også vil ha opp andelen norske beboere her, så er det klart at norske pensjonister – etter mitt fattige vett – kan være en gullgruve. Folk som vil bo her, folk som vil bruke pensjonen sin her og kanskje trenger et lite tjenestetilbud, sier hun.

Da snakker hun ikke om tunge pleietrengende, men oppegående pensjonister som kan ha behov for litt hjelp i hverdagen.

– Det ville ha generert arbeidsplasser, aktivitet og penger. Det vil ha blitt en stabil befolkning som vil bruke de tilbudene som er her, før de pakker og drar for godt.

Selv vil Anne Lise klore seg fast så lenge som mulig.

– Jeg har sagt at den dagen de skal bære meg ut, må de være sikker på at jeg er død.