NRK Meny
Normal

– Gravde ned verdisaker i håp om å finne dem igjen etter krigen

Kopper, kar og tallerkener var gull verdt i krigsårene. Anne Guttorm (78) gravde ned sine eiendeler som syvåring før hun og familien flyktet fra tyskerne. Da hun fant tingene sine igjen flere måneder senere, hadde tyskerne lagt brannbomber der.

To samegutter i Karasjok 1952.

To samegutter skuer utover den gjenoppbygde bygda Karasjok i 1952. Da var det gått seks år siden hele bygda ble brent ned av tyskerne under andre verdenskrig.

Foto: Børretzen, Sverre A. / NTB scanpix

I oktober 1944 rømte mange karasjokfamilier til skogs og til fjells for å unngå tyskernes tvangsevakuering.

Anne Margrethe Teigmo Guttorm (78) fra Karasjok var en liten jente på sju år da hun sammen med familien flyktet mange kilometer oppover langs elva Karasjohka. Dermed unnslapp de tvangsevakueringa.

Verdifulle eiendeler

Før de dro av gårde gravde de ned sine mest dyrebare eiendeler, som mange andre familier i den lille samebygda også gjorde.

Noen gravde ned dører, tømmerstokker, kopper og kar, for å sikre at de ikke brant opp sammen med husene.

– Mange familier gravde ned sine saker, som var verdifulle for dem. Noen gravde ned møbler, kopper og kar fordi de tenkte at de ville ha det når de kom tilbake igjen, forteller Margrethe Vars ved Riddu Duottar Museat – De samiske samlinger i Karasjok.

Også Anne Margrethes familie gravde ned tallerkener, stoler og andre verdifulle ting i jorda, som de kunne grave opp når de vendte tilbake til hjemplassen.

Anne Margrethe Teigmo Guttorm med kaffekoppen på kjells kafe i Karasjok

Anne Margrethe Teigmo Guttorm med kaffekoppen på Kjells kafe i Karasjok, minnes hvordan det var å rømme fra tyskerne for å unngå tvangsevakuering under andre verdenskrig.

Foto: Marte Lindi / NRK

Flykter til skogen

Etter en episode der tyske tropper skjøt på et fly fra Finland som sirklet over bygda Karasjok, tok faren til Anne Margrethe en avgjørelse om at tiden var inne for å flykte

– Far sa vi måtte flykte til skogs. Dette var en avtale vi allerede hadde gjort. Dette var på kvelden og da vi var kommet til fjells hørte vi plutselig et kjempestort smell. Det var ammunisjonslageret som lå i bygda som ble sprengt.

Klokken skal ha vært ti om kvelden. Og 25 minutter senere kom det et nytt stort smell. Da var det brua som ble sprengt.

Andre som var på samme sted som Anne Margrethe og hennes familie fastslo at tyskerne nå trakk seg tilbake.

Karasjok september 1946

Karasjok september 1946 – to år etter at hele bygda ble brent ned av de tyske troppene i tilbaketrekkingen under andre verdenskrig.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Brant alt ned til grunnen

De tyske troppene brant alle gårder og hus hele veien til Buollanjarga, 12 kilometer fra Karasjok sentrum. Der snudde de, dro så fra Karasjok og fortsatte tilbaketrekkingen og brenningen av Finnmark videre vestover.

Anne Margrethe sin familie holdt seg på Gorva, som ligger et stykke videre opp til fjells fra Buollanjarga. Der innrettet de seg med det lille de hadde.

– Vi lå nå der i et sommertelt som mor hadde sydd av lakenlerret. Det var jo kaldt, men vi hadde skaller og sånt, så vi frøs ikke så mye. Men jeg frøs. Jeg hadde også vært syk en stund med dysenteri, sier hun og fortsetter:

– Der lå vi en måneds tid, så lenge det var nødvendig. Dette var i november, men det var en mild høst, og det var redningen.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

60 fluktsteder rundt Karasjok

I Karasjok klarte mange familier å rømme fra tyskerne og slapp dermed tvangsevakuering, slik som familien til Anne Margrethe.

Riddu Duottar Museat – De Samiske Samlinger (RDM-SVD) i Karasjok, har kartlagt de 60 forskjellige fluktstedene folk rømte til i skogen og på fjellet.

– Det at de flyktet til skogs forteller at de hadde veldig god kunnskap og erfaring med å leve ute i skog og mark. Det var som oftest til kjente steder de flyktet, forteller konstituert museumsleder ved museet, Berit Åse Johnsen til NRK.

På museet er det laget en utstilling hvor de viser bilder fra noen av fluktstedene.

– På noen av bildene ser vi hvor smarte de har vært. En eller to vegger var bygd inn i en bakkekanten, så det ble ekstra isolasjon på gammene, sier Johnsen.

– Det var folk som var godt bevandret på fjellet, og som hadde fått sitt livsgrunnlag nettopp i områdene de hadde flyktet til. det var gjerne jakt, fiske eller seterområder de flyktet til.

Ved jul begynte imidlertid mange å vende tilbake til bebyggelsen igjen, fortsetter Margrethe Vars som også jobber ved museet.

Et verksted i Karasjok 1952

Bilde fra et verksted i Karasjok i 1952, som viser noe av dagliglivet i årene også etter krigen.

Foto: Børretzen, Sverre A. / NTB scanpix

Bygde av tyskernes rester

Når desember kom bestemte faren til Anne Margrethe seg for å finne ut hva de skulle gjøre videre utover vinteren. Han tok på seg skiene og gikk i flere mil.

– Vi tok farvel med han og regna med at vi ikke skulle se han mer. Vi så han likevel etter tre -fire dager. Da hadde han gått helt ned til Valjok og tilbake. På kirkestedet var alt brent helt ned til grunnen. Bare kirka sto igjen. Det var et trist syn, sier Anne Margrethe.

Karasjok gamle kirke 1952

Karasjok kirke var det eneste bygget som sto igjen i byen etter brenningen tyskerne gjorde i Finnmark høsten 1944.

Foto: Børretzen, Sverre A. / NTB scanpix

Da han kom til Valjok var det et lite samfunn som skulle overvintre der, ettersom flere hadde flyktet dit for å unnslippe tyskerne.

Anne Margrethe sin far var likevel ikke tilfreds med hvordan familien hans bodde, og dro tilbake til hjemgården på Holganjarg, for å se om han kunne bygge noe opp der.

Han fikk bygd fjøskjelleren såpass godt om, at kyrne de hadde igjen kunne være der. Selv om resten av fjøset var brent ned.

Til familien fikset han på en gamme som bare var litt brent, med materialer etterlatt av tyskerne.

Holganjarga, Karasjok, 2014

Her på Holganjarga bodde Anne Margrethe Teigmo Guttorm og hennes familie. Det var på gården de gravde ned sine eiendeler, for at det ikke skulle gå tapt når tyskerne brente alle hus under krigen.

Foto: Marte Lindi

Ville ikke grave opp tingene på vinteren

– Vi vendte tilbake ved nyttårstider i årsskifte 1944–1945. Da vi kom tilbake til gården ville mor vente til våren med å grave fram tingene våre. Hun sa at vi klarte oss uten dem over vinteren.

Det skulle vise seg å være et lykketreff.

– Da våren kom oppdaget vi at det var lagt brannbomber oppå akkurat det stedet der vi hadde gravd ned tingene.

En mann som bodde i nærheten ba dem være svært forsiktig, da brannbombene lå åpne og klar til å detoneres om noen kom borti dem. Mannen visste hvordan man lukket bombene, og hjalp så familien med å frakte dem ned til elva.

– Brannbombene fikk vi kastet i elva og der sprengtes de. Herregud for et smell det var, sier Anne Margrethe og grøsser litt.

Laster innhold, vennligst vent..