Det skulle en ulykke til før sikkerheten i gruvene ble tatt på alvor

Det er midt på natta i Longyearbyen på Svalbard, kalenderen viser 3. januar 1920.

Det er vind og rundt 20 minusgrader i gruvesamfunnet, som huser 290 personer. Dypt inne i gruve 1, på sørsiden av Longyeardalen, er 34 menn for lengst i gang med nattskiftet.

Med ett blir den mørke natta lyst opp av et kraftig glimt. Norgeshistoriens verste gruveulykke er et faktum.

Store endringer

– Ulykken førte til at man begynte å tenke på sikkerhet i kullgruvene på Svalbard på en helt annen måte enn det man hadde gjort tidligere, sier avdelingsdirektør Peter Brugmans i Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

Det ble utarbeidet strengere sikkerhetsinstrukser for boring og sprengning. Man fikk også på plass røykdykkerutstyr, samt utstyr for å måle gass.

I tillegg innførte man en rutine for å kjøre snø inn i gruva for å tynne ut kullstøvet.

Men den 3. januar 1920 hadde man altså ikke slike rutiner. Den siste båten hadde forlatt Longyearbyen i oktober. Innbyggerne måtte klare seg på egen hånd gjennom vinteren.

Også om uhellet skulle være ute.

Antent av gnister

Det var gnister fra sprengning helt innerst i gruva som antente det eksplosive kullstøvet. Lufttrykket fra eksplosjonen raste gjennom gruvegangene, og ødela alt på sin vei. Inkludert skjøre menneskekropper. Også anlegget på utsiden av gruven ble rasert.

«Eksplosjonen virket som et kraftig lufttrykk så de ble tunghørte og følte det som de hadde dotter i ørene», forklarte to av de overlevende i vitneavhør.

En tredje arbeider var i ferd med å kjøre ut kullvogner da det smalt. Ifølge han var lufttrykket så voldsomt at hesten foran vognen ble kastet over ende.

Selv forsøkte han febrilsk å komme seg til frisk luft, først ved å gå, senere ved å krype. Så gikk alt i svart. Han merket ikke at noen av dem som hadde kommet til for å hjelpe, løftet ham opp og bar ham ut.

Noen timer senere går et iltelegram til Store Norskes hovedkontor i Kristiania. Telegrammet slår fast katastrofens omfang.

De neste dagene fant letemannskapene enda flere døde inne i de ødelagte gruvegangene, men videre leting ble vanskeliggjort på grunn av dårlig luft og brann.

Til slutt slo man fast at det ikke var mulig å finne flere arbeidere i live. Så ble gruveåpningen murt igjen, i et forsøk på å kvele brannen. Det manglet nemlig vann til slokking.

De døde man hadde funnet ble plassert i en brakke i påvente av transport til fastlandet. Inne i fjellet lå fortsatt sju mann igjen.

«Det var så stille i den døde gruben»

Først da det ble sommer ble arbeidet med å finne de siste omkomne i gruve 1 gjenopptatt. Slokkevann kom på plass, i tillegg ble røykdykkerutstyr sendt nordover med en av de første båtene fra fastlandet.

I juli røyk det ikke lenger fra gruveåpningen, og endelig kunne letemannskapene ta seg inn i gruva igjen. Det tok ikke lang tid før de første savnede ble funnet.

Ingeniør i Store Norske, Sigurd Westby, skrev følgende i dagboken sin:

«Der gikk folkene forsiktig gjennom vannet og skjøv bårene frem over løpebroen. Det var så stille i den døde gruben. Det blinket i vannet fra de svingende håndlampene, men det var som både lyd og lys ble oppsuget av veggene i den svarte stollen. En scene fra underverdenen, som få opplever maken til, og en stemning som ingen av oss som var med, vil glemme».

16. august 1920 fant man de to siste savnede gruvearbeiderne, like ved stedet der man antar at eksplosjonen startet.

Likene var uten synlige skader. Ved siden av stod en eske fenghetter.

Eksplosjonen hadde tatt 26 menneskeliv.

• Femti år siden ulykken i Kings Bay

Ble aldri politietterforsket

Ulykken i gruve 1 på Svalbard ble aldri etterforsket av politiet. Grunnen var enkel: Svalbard var på den tiden ingenmannsland.

Norge fikk først herredømme over øygruppa gjennom Svalbardtraktaten i 1925.

Men Store Norske gjorde selv grundige undersøkelser for å komme til bunns i det som skjedde, forteller avdelingsdirektør Peter Brugmans i Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. Blant annet ble alle vitneavhør og rapporter gått gjennom i detalj av bergfolk ved Norges tekniske høgskole i Trondheim.

Fredag, på 100-årsdagen for tragedien i gruve 1, ble lagt ned krans ved monumentet over alle gruvearbeiderne som har mistet livet i ulykker på Svalbard. De døde ble også minnet med ett minutt stillhet og til slutt salutt.

Gruvesjef i Store Norske, Per Nilssen, mener det er viktig å minnes de som omkom i selskapets verste ulykke, en mørk januarnatt for 100 år siden.

– Gruvehistorien på Svalbard er snart over. Da må vi ta vare på de hendelsene som har skjedd opp gjennom åra, sier gruvesjefen.

Kilder: Adolf Hoel: «Svalbard – bind 2»; Sigurd Westby: «Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916-1945»; Birger Amundsen: «Svart-hvitt.»