Denne stien hindrer at hun bor på pleiehjem

Rullestolen skyter fart nedover en liten bakke. Elin Aa forsvinner mellom furustammene som omkranser den idylliske turveien rundt Tinnemyra. Spesialgrusen for rullestoler og løpende føtter gir godt feste.

– Uten Tinnemyra er jeg sikker på at jeg ikke ville vært der jeg er i dag. Det ligger mange helsekroner igjen i dugnadsveien fra Tinnemyras Venner, sier kvinnen som har slitt med MS i 20 år.

De siste 12 årene har hun sittet i rullestol. Nå er hun pensjonist etter et langt yrkesliv som lektor, og kan bruke mer tid på trening for å holde seg i best mulig form.

I 2010 ble hele Norge imponert over den tøffe kvinnen fra Notodden. Da var Elin med i Lars Monsen-programmet "Uten grenser" i NRK TV.

I en måned tilbakela de elleve deltakerne med ulike funksjonshemninger mer enn 500 kilometer for egen maskin gjennom villmarka på Nordkalotten. Grunnlaget for innsatsen ble lagt her i treningsløypa.

50 ganger Norge på langs

Dette er ikke bare historien om Elin Aa. Dette er også en historie om alle som gjør det mulig for henne og mange andre å komme i bedre form.

På en helt vanlig ukedag går det en strøm av store og små føtter, rullestolhjul og barnevogner langs den gruslagte turveien et par kilometer utenfor sentrum av Notodden.

En stor lystavle og et tellepunkt ved inngangen til skogen viser statusen på antall brukere. I år: 40.622 – I dag 268 – I går 388. Med en lengde på 2,2 kilometer betyr dette at folk på Notodden har tilbakelagt en distanse tilsvarende mer enn 50 ganger Norge på langs.

En solbrun mann med et stort operasjonsarr tvers over brystet kommer mot oss på ei lita trebru, også den bygget på dugnad.

– Dette er min 18. tur rundt Tinnemyra på bare 13 dager. Nå kjenner jeg at kroppen begynner å leve igjen etter operasjonen, sier han.

Per Arvesen, pensjonert politimann, sprudler av livslyst. Fjoråret gikk fløyten. Nå er han oppe igjen. Noen dager trener han på Frisklivssenteret, andre dager holder det med et par runder rundt vannet.

Litt lenger borte møter vi framtidshåpet. Det er 22 år gamle Merethe Tveiten. Hun har cerebral parese og bruker Tinnemyra til kondisjonstrening. Tveiten er med på det norske landslaget i bordtennis. Drømmen er Paralympics i Tokyo i 2020. Hun er sikker på å nå målet hver gang hun svetter seg gjennom turløypa.

Dugnad og blues

Bluesbyen Notodden er verdenskjent for musikk og festivalstemning. Byen er også kjent som mester i dugnadsarbeid. Gjennom årene har byen fått flere nye fritidstilbud, og mye av dette er bygd på dugnad.

Hvordan er det mulig? Sjefen for Bluesfestivalen, Jostein Forsberg, mener å vite svaret.

– Folk er glad i byen sin, og jobber frivillig dugnad for å gi noe tilbake til fellesskapet. Det er dette som har skapt Bluesfestivalen som samler flere tusen mennesker hver høst. Og det er dette som også har gitt byen flere andre fritidstilbud enn musikk.

Dette gjør noe med stoltheten. Nå er folk stolte av å si: «Jeg kommer fra Notodden». Det gjorde de ikke da Bluesfestivalen ble startet for 30 år siden, som en motvekt til industrinedleggelse, fraflytting og kollektiv depresjon. I dag har byen blues, Notodden Fotballklubb og folkehelse som tre gylne punkter på skrytelista.

Bluesgeneralen smiler, og haster videre til et nytt planleggingsmøte inne i bluesbygningen nede ved Heddalsvannet.

– Dere skal opp der. Det er der folk samles på en fin dag som i dag, sier Forsberg og peker forbi Storgata, mot heia oppe i skogen.

Vi kjører gjennom rundkjøringa med den store mikrofonen i midten, passerer den gamle industritomta der Norsk Hydro i mange år sørget for livsgrunnlaget i byen. I bakkene opp mot Meheia på E134 mot Kongsberg, ser vi nye boligfelt med hus fra de siste ti årene. Mange av dem bygget av bysbarn som har flyttet hjem igjen, i en søken etter røttene.

En syklubb med ville ideer

Parkeringsplassen ved Tinnemyra er mer enn halvfull av biler og sykler selv om det er tidlig på ettermiddagen. Fra den gamle steindemningen som holder vannet i innsjøen tilbake, høres ivrige rop og plask fra en guttegjeng på badetur. Fem jenter i tenårene kommer ut av skogen, bærende på rosa badedyr og en stor flytemadrass. De påstår at vannet er deilig.

Det er i dette miljøet vi søker svaret på hva som har vært drivkraften gjennom 15 år. Hva det er som får seks godt voksne mannfolk til å jobbe frivillig dugnad år etter år?

Ett av svarene er enkelt: Tinnemyras Venner er kameratgjengens form for en mannlig syklubb. De møtes i et fellesskap, drømmer, drikker vin og legger planer for nye tiltak i turløypa rundt innsjøen. Noen av ideene blir forkastet dagen etter som alt for ville. Etter noen års modning blir de realisert likevel – til stor jubel blant andre.

Norges eneste LED-belyste tursti er en av disse «ville» ideene. Vennene så at folk brukte Tinnemyra hele døgnet. De løp rundt vannet med hodelykt. Så begynte de å snakke om gatelys, men likte ikke tanken på store lyktestolper i den fine naturen.

Lokale firmaer ble kontaktet for å finne en løsning, og det kom et prisoverslag på nærmere trekvart million kroner. Samtidig var det en av de lokale leverandørene som lurte på om det ikke var på tide å tenke nytt.

Resultatet ble et helt unikt anlegg med små LED-lykter utviklet av lokale firmaer på Notodden. Pris: 1,6 millioner kroner – altså mer enn dobbelt så mye som tradisjonell belysning ville kostet.

– Vanlige gatelys ville brukt strøm for 100.000 kroner i året, mens LED-lysene bruker strøm for 8.000 kroner årlig. Dessuten gir dette en helt annen opplevelse i mørket, forteller Jens Marius Hammer, redaktør i lokalavisa Telen og en av drivkreftene i Tinnemyras Venner.

Han peker stolt rundt seg på stien med små lyspåler i markhøyde og overlys fra lykter oppe i trærne.

Da anlegget var ferdig, konkurrerte den belyste turveien i en nasjonal kåring om Årets Lyspris 2013. Tinnemyras Venner kom til finalen, men ble slått på målstreken av belysningen i Holmenkollen skianlegg. De reiste hjem med hederlig omtale, og ble møtt av en applauderende folkemengde på Notodden. Det var en større premie.

En dugnadsliste med delmål

Innerst, ved enden av vannet, ligger den felles møteplassen. En barnehage har sommeravslutning og har benket seg rundt et langbord. De voksne prater, mens barna bader på den lille sandstranda. Badebrygga er dratt på land for reparasjon.

Tre menn snekrer ny platting på flyteelementene. Andre legger nye dreneringsrør tvers over sandstranda for å få vekk fuktigheten i bakken gjennom regnvåte somre. Dette er en av årets dugnadsjobber for Tinnemyras Venner.

– Da vi begynte for 15 år siden, satte vi oss 10 delmål som vi ville oppnå. Lista er hemmelig, for vi vil ikke ha noe press. Innimellom går jo også vi lei, men det varer ikke lenge. År for år har vi krysset av på lista som snart trenger nye mål, sier Hammer.

Alle investeringer og alt arbeid er gjort uten offentlig støtte. Pengene får de gjennom Grasrotandelen fra folk som tipper og spiller Lotto på Notodden. Tinnemyras Venner er Notoddens største Grasrotmottaker. I fjor kom det inn mer enn 300.000 kroner fra drøyt 900 givere. Sammen med gaver og annen støtte gir det en grei økonomi til det som trengs av reparasjoner og investeringer.

Jens Marius Hammer mener folkehelsetiltak som dette burde få en egen post på statsbudsjettet. Det sparer samfunnet for mange andre utgifter gjennom en friskere befolkning. Han inviterer gjerne helsepolitikerne på Stortinget til å komme og se.

Etter 15 års dugnadsinnsats har Notodden fått et folkehelseanlegg som er et forbilde for andre byer og tettsteder i Norge.

Nå kommer kommuneplanleggere og frisklivsfolk fra andre deler av landet til Notodden for å lære. De får inspirasjon om hvordan ei treningsløype kan skape samhold i et lokalsamfunn. Og hvordan de kan utvikle et prosjekt som bare har pluss-sider både fysisk og psykisk.

Styrke og livsmot

– Skal jeg gi deg en dytt? spør ektemannen Rolf Kristian Aa. Vi er kommet til en av de bratteste motbakkene på veien rundt Tinnemyra. Den er godt egnet for pulstrening og ganske krevende med en rullestol.

– NEI. Jeg SKAL greie denne lille kneika sjøl!

Elin Aa ser på ektemannen, som nikker. Han kjenner kona si. Hun er sta og med en jernvilje som muskelsykdommen ikke har greid å knekke.

Tinnemyra er et fint sted å ta ut frustrasjoner. Naturen gir styrke og livsmot. Men også inspirasjon ved at alle hele tiden møter andre mennesker langs veien. Andre som er ute med samme mål – trening for et bedre liv.

– Hvert sted med respekt for seg selv, burde ha ei Tinnemyr, sier Elin Aa før rullestolen igjen skyter fart nedover skogsløypa. Den lette vinden i ansiktet blåser bort noen svetteperler i panna. En frisk belønning for kraftanstrengelsen opp den siste motbakken.

• Måtte opereres etter turen
• Livet etter «Ingen grenser»