Ofrer alt for milliondrømmen

Å se 12 millioner kroner lyse på kontoen.

En million hver eneste måned.

Tonje Elisabeth Aarøe har også minst 12 andre mål for alle delene av livet.

Mål for uka og for måneden, og mål hun skal nå i løpet av året.

44-åringen ønsker personlig utvikling, men også å kjøre en Aston Martin, kjøpe hest til hver av jentene, og innen hun er 50 – å kjøre helikopter sjøl til hytta i helgene for å slippe køen.

– Det går an å snakke om å kjøpe seg ny bil, men helikopterlappen koster ikke mer enn en bil til 300.000 kroner. Det er annerledes, men gøy.

12 millioner kroner om drøyt fem år, er ikke så mye, mener Tonje. Inntekten speiler livsstilen hun ønsker, og hun har venner som tjener mye mer enn det.

Samarbeidspartnere har selskaper som tjener 300 millioner kroner, og hun mener en blir påvirka i holdninger og atferd av de fem menneskene en bruker mest tid sammen med.

Derfor er det kanskje ikke så lurt å ha fattige venner.

– Er man fornøyd med 500.000 kroner og 8-4-jobb, er det nydelig! Men det hadde jeg ikke vært fornøyd med. Samtidig hadde det vært deilig å ikke hige så veldig. En må ikke ha hårete mål, det er reisen dit som er morsom.

Men det koster.

Tonje får ikke vært med på alle svømmetreninger, og gode venner møter hun en gang i halvåret, eller sender en melding nå og da.

Hvis man vil følge drømmene sine, må man ta et oppgjør med seg sjøl om hva en er villig til å ofre.

For ni år siden stoppa livet opp, i Paris.

Det var slutt med den franske samboeren. De måtte selge leiligheten de hadde pussa opp, og hun hata jobben sin.

Hun hadde reist til Frankrike uten å kunne snakke fransk, men lynraskt hadde hun klart å lære seg det snirklete språket fullt av aksenter og stumme bokstaver.

Som eneste norske på arbeidsplassen fikk hun fransk bedriftskultur midt i fleisen. Det var byråkratisk og tungrodd, hun måtte få tillatelse til alt og kunne ikke ta noen beslutninger uten å spørre sjefen.

Jobbdagen var lang, gjerne til klokka 21, også på fredager.

Hun og kjæresten gjennom flere år hadde planlagt å gifte seg, og hun hadde sett bekjente gjøre det romantisk utenfor Louvre.

I stedet blei det slutt, og hun sto aleine igjen midt i Europa, 36 år gammel, mens venner hjemme var etablert og hadde barn.

Oppgitt, sinna, og med kjærlighetssorg, ville hun likevel ikke hjem. Hun var ikke ferdig med utlandet.

Det blei Sveits og jobb i kosmetikkfirmaet Elizabeth Arden, og ikke visste hun da at den vonde tida skulle bane vei for de beste åra.

Så en kveld i Genève fikk hun en aha-opplevelse.

På Oprah Winfrey-show var amerikanske Tony Robbins gjest.

De snakka om hvor viktig det var å ta kontroll over tankene, å tenke riktig og å sette seg mål.

Coachguruen Tony Robbins, giganten innen selvhjelp, som blir fulgt av millioner på Facebook og som har bygd en milliardindustri av bøker og kurs. Som fyller arenaer med tusenvis av tilhengere og får folk til å gå på glødende kull, fortalte om hvilke prøvelser han hadde gjennomgått i livet. Hva han hadde lært og brukt opplevelsene til. Hva han hadde fått til.

Budskapet gikk rett til hjertet på Tonje.

– Der og da bestemte jeg meg for å gjøre endringer. Jeg ville ta tak i livet på ordentlig.

Hun fikk også et sterkt ønske om å jobbe mer med mennesker.

Sulten på endring dro Tonje til USA og intense Robbins-seminarer sammen med tusenvis av andre. 80.000 kroner seinere var hun blitt coach i crewet til milliardmannen på workshops verden over.

Fast morgenritual

– Nei, den strømpebuksa er altfor lang!

Victoria ser sint nedover beina sine. Femåringen liker absolutt ikke den rosa strømpebuksa, som ligger i folder. Butikken hadde ikke hatt den rette størrelsen, og Tonje hadde tatt sjansen på at den kunne passe likevel.

Det gjør den ikke.

Søsteren på tre, Patricia, følger storøyd med, men vet ennå ikke at håret skal bli hennes utfordring seinere denne morgenen.

Tonje leiter i skapet på jenterommet og finner tålmodig fram den ene strømpebuksa etter den andre, men det hjelper ikke.

Dette kunne vært nok til å ødelegge en morgen, men Tonje rydder rolig, smiler og finner til slutt en bukse i grå fløyel og løfter om nye fine strømpebukser seinere på dagen.

Mye har skjedd siden bunnpunktet i Paris.

Tonje har blitt mor til to store gleder i livet, et personlig mål hun lenge hadde lengta mot, men som hun var redd alderen vil ta fra henne. Men underveis har hun også sagt farvel til samboeren og villaen til 8 millioner kroner.

Nå er det et mindre liv i en sokkelleilighet der roen nå er over, og dagen som ennå ikke har blitt sju, har likevel vart nokså lenge.

For Tonje har vært oppe siden morgengry.

Hver dag står hun opp klokka 04.30, uansett ukedag eller helg. Mens resten av nabolaget i Drøbak ligger og sover, starter hun dagen med å tenke over alt hun er takknemlig for. Det kan være barna, businessen, hva hun har klart å få til.

Venner karakteriserer henne som svært målretta, som ei som alltid går «all in», som uredd og som ei som alltid tenker stort. Hun er ikke så høy og har en vever skikkelse. Framtoninga er myk, men inni er hun tøff.

Hun innrømmer glatt at hun er mer ekstrem enn mange andre, men hun vil ikke bare la livet skje med seg. Hun ønsker aktivt å styre det.

– Hvis en bare lar seg drive med, får en ikke de resultatene en ønsker.

Når hun ikke har barna annenhver uke, løper hun 30–40 minutter – ikke så langt, mener hun. Kilometerne hun legger bak seg blir gode å ha når hun skal løpe New York maraton for veldedighet i november. Kondis trenger hun også neste høst når hun skal arrangere tur til base camp ved Mount Everest.

Hvis jentene er hos henne, trener hun inne, og det faste morgenritualet inneholder også fire breath og priming. Tonje pumper armene opp og ned mens hun presser luften taktfast ut gjennom nesa. Hjerte og hjerne skal koordineres.

Hva føler du i hjertet ditt? spør coachguru Tony Robbins gjennom øreproppene. Den messende stemmen ber henne tenke på et takknemlig øyeblikk og gå inn i det. En dæsj av Østen blander seg med den grove mannsstemmen til Robbins.

Tonje sitter med lukkede øyne i senga i Drøbak og visualiserer målene sine, som en idrettsutøver. Hun ser at der framme, på den og den datoen skal hun ha oppnådd en rekke mål både i sitt personlige liv, men også i bedriften sin.

Imens ser jentene på russiske kattevideoer på Youtube og bøtter nedpå med mammas nypressa grønnsakjuice. Juiceren har stønnende tatt imot grønnkål, agurk og stangselleri, men også frukt- og grøntkapsler, som Tonje får en «cut «av salget på.

Til sammen tipper juicen 30 grønnsaker, og er irrgrønn som kryptonitt, men ungene vil heller ha den enn annen juice. Tonje mener den gjør ungene mindre forkjøla.

Frokoststunden med ungene er viktig siden Tonje bare har dem annenhver uke.

Hun dekker bordet og har tid til kos, men rekker også å stryke den oransje silkeskjorta hun skal ha på under et videoopptak seinere på dagen.

– Det er lite å gjøre reint her, og jeg skal ha reingjøringshjelp i det nye huset, sier Tonje idet hun låser døra til den lille leiligheten, tre timer etter at dagen begynte.

For dette er bare midlertidig. Det gjør ikke noe at hun ikke har fått hengt opp noe på veggene selv etter et halvt år.

Tomta til huset hun skal bygge er allerede kjøpt. Det skjedde få uker etter nyttår, og lenge før målsettinga, som var innen året.

Tonje skal gjennomføre husprosjektet aleine, samtidig som hun er entreprenør uten fast inntekt.

Derfor kan ikke budsjettet på fem millioner kroner sprekke.

Få lykkes med gründerdrømmen

Det er ikke mange gründere som lykkes. Spesielt ikke kvinner.

Da Tonje starta for seg sjøl var hun bare en av 60 000 bedrifter som blei etablert i Norge det året.

Men kvinnelige gründerne sliter med å overleve. Under 20 prosent av selskapene det er liv i etter de fem første åra er eid av kvinner.

Tonje har ikke tenkt å bli del av den dystre statistikken og satser på konsulentbransjen med foredrag og seminarer om digital endring og utvikling av bedriftskultur for næringsliv og ansatte.

Flest kvinnelige gründere er 44 år – som Tonje – men svært få er aleneforeldre, og når kvinnelige gründere får barn, tar de ut lite permisjon. 20 prosent tar ikke permisjon i det hele tatt, mens en tredel er borte i mindre enn tre måneder.

Tonje var tilbake i jobb etter bare åtte uker da hun fikk nummer to.

– Jeg hadde ikke lyst til å jobbe da Patricia bare var åtte uker, men jeg hadde ikke noe valg. Bedriften var i oppstartsfasen og var avhengig av meg. Hadde jeg tatt fri, hadde businessen stoppa opp.

I begynnelsen var det som å sitte i et svart sluk.

Hun hadde ingen kunder, ingen kolleger, ingen strategi, ingen oppsparte penger.

Hun var fri fra det hun lenge mente var drømmejobben i Google, der hun ikke bestemte over hverdagene sine og hadde økonomiske mål med krav om tosifra vekst hvert kvartal.

Og der hun til slutt mentalt hadde stått på 10-ern i stupetårnet.

– Venter du for lenge, får du ikke hoppa, og det vil gå flere år før du får samme momentum og mot igjen. Jeg visste at jeg måtte si opp – uansett hvordan det ville gå.

Hun solgte aksjer og fikk støtte av Nav til å starte opp, og for å holde hodet over vannet, tok hun andre typer jobber. Men hun visste aldri hvilken inntekt hun ville få den neste måneden.

En indre drivkraft sa at det kom til å bli bedre. Likevel er hun glad hun var så naiv at hun ikke visste hvor tøft det ville bli. For de tre første årene var beintøffe, og hun var svært nær å gi opp.

Det var ikke gøy å måtte betale husleia med kredittkort.

Aller verst var øyeblikket i butikken.

– Jeg sto der og lurte på om jeg hadde råd til både brød og melk, og det hadde jeg ikke. Derfor blei det brød, for det trengte jeg mest.

Med samboer, en toåring og gravid med nummer to, kom tankene om det var verdt det – om prisen for å følge drømmen om å drive for seg sjøl var blitt for høy, om hun var for egoistisk, om det var riktig for familien, og for framtida.

– På det verste tenkte jeg på å gi opp flere ganger om dagen.

Men så en måned kunne hun plutselig fakturere for 75.000 kroner.

Vil rekke sommerfesten

– Jeg tror nok ikke foreldrene i barnehagen helt skjønner, og jeg blir nok sett på som litt rar, ler Tonje idet en datter blir levert i en avdeling, og den andre i en annen.

Her om dagen gikk hun glipp av en foreldresamtale fordi den ikke var lagt inn i kalenderen. Tonje sukker, for hun kunne faktisk vært der.

Det var umulig sist, for da hadde hun en såkalt leveranse i England, og helga som var måtte hun bruke på regnskap.

Tonje kan ikke velge hvilke dager hun har jobber med tidsfrister. Ofte må folk minne henne på det dersom det snart er en helligdag.

– Oi, er det 17. mai, ler hun.

Avslutninga til både jul og påske gikk fløyten, men snart er det sommerfest.

Det kan gå.

Hun har tidligere tulla med at hun har sett på You Tube at det går an å gjøre ferdig en kake i bilen – som passasjer riktignok.

Hjemmebakt blir det iallfall ikke.

Dagsmål på kjøpesenteret

Så var det strømpebuksa da.

Inne på kjøpesenteret holder hun opp en i sølv med rosa ballerinaer.

Datteren på fem er sterkt i tvil og gransker utvalget nøye. Det er ikke rare greiene nå som det drar seg mot sommer.

Jakta på strømpebukse i størrelse 116 er forsinka etter venting på rødt lys og veiarbeid, men det kunne vært verre.

– Jeg er jammen glad jeg ikke bor i et land jeg må vente! Frankrike – my God!

En strømpebukse med hestemotiv dukker opp.

– Pene! roper lillesøstera, men krisa er så nær, så nær, når det viser seg at butikken ikke har riktig størrelse.

Hennes 5-årige høyhet godkjenner under tvil de siste to – dersom hun også kan få noen truser med på kjøpet. At det skjærer seg litt i heisen ned igjen fordi lillesøster heller vil kjøre en liten elektrisk bil, blir smårusk i et gründerliv.

Et dagsmål er nådd, men millionene kommer ikke av seg sjøl.

Planen etter hvert er at pengene skal jobbe for henne. Sju forskjellige inntektsstrømmer skal fylle opp kontoen.

Firmaet hun er medeier i, Change Corp, skal vokse fra 2,3 millioner kroner i omsetning til 100 millioner.

Ikke minst skal hun investere på børs.

– Jeg elsker å jobbe mot et mål og nå det. Hvis ikke, tar jeg det som læring og gir meg sjøl bedre tid.

For ikke å klare det, er ikke noe alternativ.

Kilder:
Innovasjon Norge «Kvinnelig entreprenørskap i Norge"rapport 2019
DNB «En million ideer» 2015.