Knut fikk en ny start da han ble delt i to

Kjelken sklir rolig frem mot startstreken. Året er 1994. Sola skinner, det er en ny fantastisk dag på Lillehammer. Fra panna pipler svetten. Knut er nervøs, han kjenner på et sterkt press. Ikke bare fra omgivelsene, mest av alt fra seg selv.

Det er sensommer 1978, og hos industribedriften Tangen verft i Kragerø går arbeidet for fullt. På store skinner, midt i lokalet, flyttes en diger kran.

Knut Lundstrøm står og prater med en kollega. Han hopper ned fra en høyde og skal passere sporet der krana går. Han faller og blir liggende.

Han ser den enorme krana nærme seg. Det høres en tikkende, høy, klang. Han skal trekke til seg beina, men kommer ingen vei. Kjeledressen har satt seg fast. Han kjemper en intens kamp der han ligger.

Kranføreren har ingen mulighet til å se Knut. Ingen kan hjelpe.

– Jeg blør i hjel, skriker Knut til en arbeidskollega som kommer stormende.

Knut er delt i to, beina er kuttet av midt på låret.

Under hele transporten til sykehus, først til Kragerø og senere Porsgrunn, er han våken. Mens han ligger der på båren, med beina pent dandert inntil kroppen inne i kjeledressen, rekker han å tenke.

– Hvordan skal det gå med meg, spør han arbeidslederen, som sitter sammen med ham i ambulansen.

Tilbake til livet

Knut slår opp øynene. Han ser rett inn i hvitmalte vegger. Det er bare dager siden industrikrana delte kroppen hans i to.

Nå starter jobben med å lære og bevege seg på nytt. Intense dager stappfulle av trening. Det er nesten som å lære å gå på nytt. Det er en vesentlig forskjell. Denne gangen handler det om rullestol og proteser.

Bare noen uker i forveien hadde han satt ny personlig rekord på 100-meter. På koksgrusen på Urædd stadion hadde han beinflydd inn til 11,2. Nå ser han livet nedenfra og opp, fra en rullestol.

Tanken om å gi opp, ta imot hjelp og bli pleiepasient streifer ham. Knut bestemmer seg rast for å gjøre det stikk motsatte. Ulykken skal ikke få ødelegge livet hans.

Livreddende idrett

Bladene er gule og kveldene blir stadig mørkere. Knut trener. Kjedelig trening i sykehuskorridorene. Sykepleierne og fysioterapeuter følger nøye med på utviklingen. En måned har gått siden industrikrana delte livet hans i to. Det er stor forskjell på livet før og etter ulykken.

Knut må kjempe med kroppen som tidligere løp hundremeter fortere enn de aller fleste. På en oppslagstavle på sykehuset ser han det som skal komme til å endre livet hans. På en gul lapp ved inngangen på sykehuset inviterer handicapidrettslaget til trening på isen på Valle Hovin.

Det er første gang Knut sitter i en kjelke. Han sklir rolig rundt på isen. Han ser hvordan de andre gjør det. Staker med med taktfaste tak. Han legger merke til hvordan de tar svingene.

Knut tar nivået raskt. I løpet av noen uker er han på nivå med flere av de beste på isen på Valle Hovin. Han kjenner igjen følelsen. Han elsker å konkurrere. Knut bestemmer seg for å satse.

Den gule lappen på sykehuset skulle vise seg å bli starten på mange år med trening.

Gulldrømmen

Det er lite som kan sammenlignes med et OL på hjemmebane. Konkurransene på Lillehammer har ikke gått slik Knut hadde håpet og forventet. Flere åpenbare gullsjanser har glippet. Før mesterskapet var han blant favorittene i alt han skulle stille opp i. Ispigging og langrennspigging.

På isen har han blitt utkonkurrert av norske lagkamerater. Mens finnen, Kari Joki-Erkkila, har gjort rent bord i langrennspigging. Nå er det bare én gullsjanse igjen. Starten er bare sekunder unna.

Nå piper startsignalet for Knut. Tre korte avløses av et langt pip. Fra første stavtak er det en sekundstrid. Han sekunderes mot Kari Joki-Erkkila, men også det tyske håpet Michael Weymann er med i gullkampen. Knut treffer med takene, kjelken sklir godt i sporene.

Lykke

Folkefesten på Lillehammer i 1994 er et eventyr. Aldri før har verden sett et Paralympics med så stor publikumsinteresse. Halvveis i 15 kilometeren skiller det kun tre sekunder mellom Knut og finnen.

Knut staker seg i mål til tiden 38.19. Nå sitter han i målområdet og venter. Kari Joki-Erkkila og Michael Weymann er fortsatt ute i sporet. Nå kjenner han igjen på nervene. De er voldsomme.

Finnen kommer først. Jubelen fra hjemmepublikumet er ikke til å ta feil av, han klarer ikke slå Knut denne gangen. Tyske Weymann nærmer seg målstreken, nå jubler publikum enda ivrigere. Knut tror knapt det han er med på. Han vinner individuelt gull i siste forsøk.

Øverst på pallen kjenner han på en eventyrlig lykke. Nasjonalsangen spilles og tårene presser på. Der han sitter på det øverste trinnet med lua i hånda begynner tankene å spinne.

Frykten

Det er kaldt ute. Den første 2017-snøen har falt i Sannidal utenfor Kragerø. Ut av det store huset triller en mann i rullestol. Han sier ingenting. Han bærer en bøtte i munnen.

– Jeg holder på å vaske bilen. Det er viktig å gjøre ting selv. Dessuten er det god trening. Jeg kunne selvsagt satt den i en bilvask, men det blir ikke det samme.

Ved siden av bilen har han satt opp et stillas. Nå triller han rullestolen inntil stigen, deretter vipper han kroppen elegant ut av stolen og inn i stigen. Han bruker armene og klatrer opp på stillaset der han fortsetter jobben.

Han bruker ikke protesene lenger. Han er redd de vil hemme ham. Han er tross alt blitt 66 år gammel. Det kan gi slitasjeskader på ryggen, og det vil ødelegge alt. Tidligere ble de brukt til pent, men nå er de lagt bort. Han vil ikke risikere noe.

Han vet at det er spesielt viktig for ham å holde seg i god form. Han tenker at hvis han ikke trener mister han muligheter. Han føler selv at han må ha litt ekstra i forhold til et funksjonsfriskt menneske.

Han holder formen ved å arbeide. Han gjør alt selv. Han har pusset opp hele huset, inne og ute. Flislagt bad, malt huset, og lagt gulv. Han er sin egen og konas vaktmester.

Han bruker enhver anledning til å passe på formen. Trening og fysisk aktivitet har alltid vært viktig, men det faktum at han bli eldre og at ting som var lett før blir tyngre gir små stikk av frykt.

Knut er redd for å bli sittende fast igjen. Ikke under en kran, men i sin egen kropp. Han vet at hvis han ikke holder kroppen i gang, hvis han ikke tar vare på styrken i armene og overkroppen vil han måtte kjenne på handikappet han faktisk har.

Det er tross alt ingen selvfølge å klare seg selv. Det har Knut kjent på kroppen.