Adrenalinjakta

Han har gått på mange smeller. Likevel kaster Fillip Kastmo seg utfor tak med hodet først.

En kald vind blåser over den lille alpinbakken i Skien fritidspark. Det er fredag kveld og de første timene av påskeferien i 2013.

Fillip Kastmo speider nedover mot et gigantisk hopp nede i flomlyset.

Sammen med en kompis har 13-åringen stått på slalåmski hele ettermiddagen. Samtidig har det blitt arrangert en snowboardkonkurranse i bakken.

Synet av de store gutta som gjorde spreke triks i lufta var veldig inspirerende.

Hoppet er det største som noensinne har blitt bygget i fritidsparken. Fillip har fått kallenavnet «spinner’n» fordi han er så god til å gjøre rotasjoner på ski. Han er ikke redd for utfordringer.

Snøen har blitt til knallhard is. Fillip trekker pusten og setter utfor. Gir bånn gass. Skal bare teste hoppet. Sjekke farta og landinga.

Den spinkle gutten bremser ikke én eneste gang før han suser ut i lufta.

Hopp Skien fritidspark
Foto: Privat

Høyt og lavt

En kjølig septemberdag seks år senere tar Nina Helene Kastmo en slurk av kaffekoppen. Foran henne på kjøkkenbordet står en bærbar PC. Bilder ruller forbi på skjermen. En hel barndom i revy. Hun smiler og ser bort på sønnen.

Familien merket det tidlig. Lille Fillip klatret i trær og på tak, ville lære seg salto. Tida i barnehagen var en uavbrutt rekke med skrubbsår.

– Og på ferietur i Danmark kunne han plutselig forsvinne for oss. Vi fant han i toppen av en lyktestolpe, forteller hun.

Fillip ler av tanken på alle de sprø episodene.

– Jeg hadde nok behov for å bevege meg mer enn andre, smiler han.

Nysgjerrigheten og lysten på nye utfordringer hadde også en bakside. Det ble mange turer på legevakta.

Fillip har plaster og skrubbsår på overkroppen og i ansiktet.

Sveip for å se flere bilder.

Fillip på legevakta med kutt i albuen etter en motocross-ulykke.
Fillip og storesøsteren henger i et lekeapparat.
Fillip i skibakken som liten.
Fillip kjører motocross.

Nina Helene husker godt at guttungen lurte på om hun ikke brydde seg like mye som andre mammaer. De som ble helt hysteriske, slapp det de hadde i hendene og løp til for å hjelpe hvis noe skjedde med barna.

– Jeg skjønte at jeg måtte være rolig hver gang Fillip skadet seg for at han ikke skulle bli mer redd. Men jeg fikk alltid en reaksjon i etterkant, forteller moren.

Det har vært flere kuttskader og beinbrudd. Håndledd, albue og kragebein har fått hard medfart.

På eget ansvar

Sommeren 2019: Latter brer seg på toppen av en folketom bygning i nabobyen Porsgrunn. Tre etasjer over bakken sitter Fillip og fire kompiser.

Ettermiddagssola varmer godt i ryggen. Til daglig jobber de i barnehage, på skole, som lastebilsjåfør og bilmekaniker. Ganske så vanlige jobber.

Kompisgjeng

Gode venner: F.v. Morgan Nilsen, Jacek Witkowski, Brede Elseth, Fillip Kastmo og Chris Luis.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

– Noen tror kanskje vi driver dank og gjør hærverk. Mange slenger med leppa til oss og ber oss komme til helvete ned, forteller Fillip.

Sporten de driver med kalles freerunning. De er stort sett oppe på takene i helgene for ikke å forstyrre andre. Der gjør de det de liker aller best. Jo høyere oppe de er, jo større blir adrenalinkicket.

Freerunning er en sport som har oppstått i urbane bymiljøer.

Henger høyt

Begevelsene i freerunning er improvisert og tilpasset det miljøet aktiviteten foregår i.

Backflip

Det er vanlig å sette sammen ulike akrobatiske bevegelser, klatre og hoppe mellom tak, hoppe i trapper og trikse over gjerder.

Wall flip

Det er en risikosport. Spesielt når det er flere meter ned mellom to tak og man velger å ta salto mellom dem.

Gutta gjør seg klare til å hoppe. Morgan Nilsen retter på capsen og studerer metallbeslaget som markerer kanten av taket. Han veit at satsen har alt å si.

– Det er skummelt om du sklir når du satser. Da kan det gå skikkelig galt. Men får du bra sats, og det skjer noe i lufta, har du mulighet til å hente deg inn, forklarer han.

25-åringen er en av ildsjelene bak freerunning-miljøet i Skien. På det meste har de vært mellom 30–40 stykker på organiserte treninger i idrettshallen. Der kan alle delta, men når de skal ut på takene får ikke hvem som helst være med.

– Dette gjør vi på eget ansvar, og ingen under 18 år får være med. Det er vi veldig strenge på, sier Morgan.

– Folk tenker nok at vi er klin gærne, sier Fillip.

Portrett

– At vi ikke er redde for noen ting.

Portrett

– Men vi kjenner på frykt, vi også. Det er bare så deilig å overkomme den.

Portrett

Alternativet er verre

Nina Helene veit godt hva sønnen driver med. For henne har det vært viktig å støtte ham.

– Jeg husker han sendte meg et bilde fra kanten av et høyt tak for en del år tilbake. Da gikk det kaldt nedover ryggen min.

Hun skjønte tidlig at dette var noe hun ikke kunne kontrollere.

– Med små barn må man avverge farer. Men om man ikke lar barna få utløp for adrenalinet når de vokser opp, så kan kanskje alternativet være at de ruser seg, forklarer hun.

Selv om hun synes det ser helt vilt ut, har hun aldri nekta Fillip å klatre i trær eller hoppe i høyden. Prøve ting på ski, eller kjøre motocross.

Nå er hun vant til å se video og bilder av sønnen som hopper fra et tak til et annet.

Opp ned

– Jeg har bare vært nødt til å slippe det. Men så kan jeg også kjenne meg litt igjen. Jeg har vært av samme ulla selv.

Nina Helene Kastmo

Men en fredag i 2013 glemmer hun ikke så lett.

Nina Helene Kastmo

– Et helvetes år

Tretten år gamle Fillip suser ut fra hoppkanten. Ut i flomlyset. Den kalde lufta biter i kinnene. Han er liten og lett av vekst. Uansett hvor mye fart han har, så rekker ikke den spinkle kroppen fram til unnarennet.

Han smeller i isen med beina først. Kjenner en ilende smerte bre seg inne i slalomstøvlene. Full av adrenalin får han lirket seg over kulen og sklir nedover. Nederst i bakken kollapser han.

Mobilen ringer hjemme hos moren. Hun skjønner at noe er alvorlig galt når hun hører sønnen i den andre enden.

– Jeg hadde jo fått noen slike telefoner tidligere, men denne gangen hørte jeg at det var annerledes, forteller hun.

Fillip skriker, sier at han har utrolig vondt.

Moren kaster seg i bilen og kjører de få kilometerne fra huset opp til skibakken. Hun stopper ikke på parkeringsplassen, men kjører i lysløypa så langt opp i bakken hun kan komme.

– Jeg løp siste biten, og der lå Fillip på en benk. Da skjønte jeg at det var alvorlig.

Hun får hjelp til å bære sønnen inn i bilen og haster til legevakta. Etter flere undersøkelser blir det konstatert brudd i begge hælene.

Fillip får gips, morfin og rullestol. I to måneder må han ha gipsen på.

En brå overgang for den aktive gutten som hadde vært i skibakken hver eneste ettermiddag hele vinteren.

Med gips i rullestol
Foto: Privat

– Han kjørte rullestol som en villmann, og datt ut allerede den første helga, forteller moren.

Å være avhengig av rullestol på skolen var utfordrende. Spesielt da heisen streika og klasserommet lå i 3. etasje. Rektor ville bære ham opp alle trappene, men Fillip nekta. Han krabba opp i stedet.

Den stillesittende tilstanden skulle føre til noen store endringer. Det ble et tungt år som også innebar annen sykdom.

– Det var et helvetes år, med mye smerte på kort tid, sier Fillip.

Som trøst kjøpte familien en gaming-PC til tenåringen.

– Det hendte vi angra litt på det, sukker Nina Helene.

Hekta på skjermen

En ny verden åpnet seg foran de tretten år gamle øynene. Fillip forsvant mer og mer inn i en virtuell hverdag. En verden der vennene befant seg på den andre siden av jorda.

Tusenvis av timer gikk med til å spille Counter-Strike, Minecraft og RuneScape.

Suget etter adrenalin kom heller ikke tilbake da tida med rullestol og krykker var over.

– Spillinga ble et problem for meg. Jeg hadde ikke interesse for noe annet.

Gaming

– Jeg spilte en del dataspill før jeg knuste hælene også, men det ble noe helt annet når jeg slutta med ekstremsportene.

Gaming

Døgnrytmen ble det største problemet og det gikk ut over skolearbeidet. Fillip elsket å spille når det var helt stille. Stille ute, og stille inne.

– Det var der jeg fant roen, forklarer han.

Tilbake til start

Konflikten rundt spillinga varte i flere år. Moren var frustrert, sa at han måtte komme seg ut i frisk luft. Få litt sol på kroppen og D-vitaminer.

– Da bar han opp PC-en fra kjelleren og satte seg til å spille ute på verandaen, humrer Nina Helene, og rister på hodet.

Familie og venner beskriver Fillip som fryktelig sta. Han får til det han vil. Og det han ikke vil – det gjør han ikke. Det var kanskje derfor han ikke dro på freerunning-treningene som hadde starta opp i den lokale idrettshallen. Klassekameraten Brede var en av dem som hadde begynt der.

– Jeg prøvde å få han med på freerunning flere ganger, men han ville ikke, forteller kompisen.

Men inne i Fillip begynte trangen til å utfordre seg selv å vokse. En sommerdag da de satt sammen i kjelleren og spilte data, foreslo Brede at de skulle ta en tur på trening. Fillip nølte først, men slang seg med.

Han hadde ikke sett de eldre gutta i miljøet på tre år. Nå måtte han begynne fra scratch.

– Jeg kunne jo triksene fysisk, men hadde en mental sperre, forteller Fillip.

Trening

Han var rett og slett livredd i starten. Det verste var tanken på å fryse i lufta.

Trening

– Da kan du bare glemme fallteknikk og alt. Du kortslutter.

Innetrening

Men de andre støtta ham. Kom med oppmuntrende tilrop, og pushet på litt ekstra.

Innetrening

Fillip kjente på framgangen. Til slutt løsna det.

Urbant

– Jeg hadde brukt et helt år på å lære alt jeg kunne på nytt. Og det var da jeg begynte å skjønne at det ikke er så farlig eller vanskelig. Det er bare å tørre.

Og dermed var også jakta på adrenalin i gang igjen.

Fatalt å feile

Hvite joggesko skritter over værbitt takpapp. To blå øyne studerer omgivelsene. Er det vått? Hvor langt er det over til den andre sida? Er det mulig å lande? Det som er helt sikkert er at det er rundt åtte meter ned til en gruslagt gårdsplass. Der skal han ikke havne.

Det ligger mye trening bak saltoene fra trapper, høye murer og tak. Sakte, men sikkert har han trent for å klare krevende og mer farlige triks. Jobba med kroppskontroll og terpa på detaljer.

Fillip har drømt om dette hoppet en stund.

– Skal du prøve salto? spør Morgan, som selv har hoppa der én gang tidligere.

Fillip på taket2
Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Fillip veit at det gir et ekstra adrenalinrush å ta salto over. Men dette er første gangen, og da er det greit å teste farta og landinga.

– På et sånt sted er det ikke rom for feil, sier han.

Hodet har bestemt seg. Joggeskoene griper tak i underlaget. Beina flytter seg raskt framover. Øynene sikter inn mot kanten. Akkurat der hvor skoen må treffe. Satsen. Vinden suser rundt ørene når han svever ut i lufta. Adrenalinet pumper.

En del av pakka

Nede på bakken står Emma Elise Larsen lent inntil en grønn murvegg. Hun senker skuldrene til lyden av kjæresten som lander trygt et sted på andre siden. Hun er ikke så glad for at han utfordrer seg selv til å gjøre farlige ting.

– Det er klart at tankene om hva som kan gå galt farer gjennom hodet. Kommer han til å krasje i balkongen? Hva om han detter ned med hodet først? sier hun.

Emma Elise og Fillip
Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK

I starten av forholdet konfronterte hun ham, ba ham om å være forsiktig. Men Emma Elise innså fort at freerunning var en del av pakka.

– Jeg tror han finner veldig mye motivasjon i å mestre nye ting. Han ser at det går framover, selv om han av og til skader seg, forklarer hun.

Den risikoen er Fillip villig til å ta igjen og igjen, i jakta på nytt adrenalin.

– Når jeg holder på med freerunning forsvinner alle andre bekymringer. Det er en utrolig deilig følelse, sier han.

Fillip Kastmo
Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NRK