Moren forelsket seg i fienden

Året er 1944 og stedet er Telemark. 22 år gamle Else Huth fra Sarpsborg har nettopp flyttet til Notodden for å jobbe der. Gjennom noen venner treffer hun sin livs kjærlighet: den 25 år gamle, høye, mørke Erich Gabler. Det er bare en liten hake ved historien: Erich er tysk soldat.

Likevel bestemmer Else seg for at hun skal ha Erich, koste hva det koste vil. Det går som hun ønsker, men prisen hun må betale, er høy.

Ikke alle jublet i Norge i 1945

Norge er i jubelrus når friheten når landet, men ikke alle får delta i feiringen. Erich Gabler blir tatt til fange, og Else sniker seg inn til sin kjære mens han sitter i fangeleir på Notodden.

I opp til tre uker av gangen holder hun til på rommet hans, og når vaktene har inspeksjoner, gjemmer hun seg i en luke i gulvet.

– Når du går så langt og tar slike sjanser, vitner det om en sterk forbindelse mellom de to, sier Reidar Gabler, sønnen til Else og Erich.

Reidar har i dag passert 70 år, og han kom til verden 1. april 1946.

Født i fangenskap

Else ble til slutt selv arrestert. Det skjedde en dag hun skulle løpe vekk etter et besøk i fangeleiren. Hun falt, vrikket beinet og ble pågrepet. De to ble så sendt til fangeleir i Brevik. Og til tross for at Else hadde fått merkelappen «tyskertøs», valgte hun å stå ved Erich sin side, og Reidar Karl Heinz Gabler ble deres førstefødte. Han kom til verden i fangeleiren.

Reidar gikk dermed inn i rekken av mellom 10 000 og 12 000 tyskerbarn som ble født i Norge under- og like etter krigen.

En av mange tyskerjenter

Historien til Else inngår nå i utstillingen «I seng med fienden?», som åpnet på historiske Vemork på Rjukan 1. mai. Oppmot 100 000 norske kvinner ble stemplet som tyskerjenter etter krigens slutt, og mange ble behandlet svært dårlig. En rekke av kvinnene ble blant annet ydmyket offenlig ved å bli skamklipt.

– Vi ønsker å opplyse folk om hva tyskerjentene ble utsatt for etter krigen, fordi det ikke er så mange som prater om det, til tross for at det angår veldig mange, sier Gunhild Lurås, utstillingsansvarlig ved Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan.

I utstillingen får man blant annet se en utstillingsmodell av luken som Else gjemte seg under i fangeleiren, og man kan krype under for å prøve å kjenne på følelsen av hvordan det måttet ha vært å ligge der.

Sønnen Reidar Gabler og kona hans Marit har valgt å dele historien til Else fordi hennes valg under krigen har preget familien. Skammen. Hemmelighetene ingen snakket om. De håper utstillingen nå kan være med på å snu det negative synet på de såkalte tyskerjentene.

Se Brennpunkt: Tyskerungene

Sult, sult og atter sult

Reidar var bare noen få år gammel da familien ble deportert til Tyskland etter krigen. Moren hadde mistet sitt norske statsborgerskap, og den lille familien ble sendt til et sønderbombet og utsultet Tyskland. Han husker ikke så mye, men enkelte minner har brent seg fast.

– Det var matmangel. Vi manglet alt, og vi hadde nesten ikke noe sted å bo. Den tiden har jeg fortrengt, sier Reidar, og leter etter ordene underveis mens han forteller.

Else og hennes etter hvert tre små barn gikk rundt i Tyskland og sultet. De lette etter mat. Else var mager, flere ganger besvimte hun av sult. Når Reidar ser på bilder fra den tiden, ser han en radmager mor, og han ser seg selv som en utmagret, liten gutt. Lillebroren Arne begynte etter hvert å få mangelsykdommer.

– Når jeg ser på gamle bilder, må jeg nesten se to ganger for å kunne skimte meg selv, så tynn var jeg, forteller Reidar.

Tilbake på norsk jord

På begynnelsen av 50-tallet fikk Else tillatelse av norske myndigheter til å besøke Norge, og også barna fikk komme. Reidar og broren Arne ble sendt på fetekur til Norge i 1956, og Erich var redd for at Else aldri skulle vende tilbake til Tyskland.

Men Elses følelser for Erich forble sterke, og hun reiste nok en gang tilbake til sin ektemann. I Tyskland og Berlin ble de to boende resten av livet.

Sønnen Reidar valgte derimot å reise tilbake til Norge som 21-åring, og han har blitt boende i Norge etter det. Han forteller at moren ga uttrykk for at hun satt pris på at sønnen flyttet tilbake til moderlandet.

– Hun mente at ringen var sluttet da jeg flyttet tilbake til Norge, sier Reidar.

Han forteller at moren aldri så seg tilbake, uansett hvor tøft livet kunne være. Og hun skal ikke ha angret på valgene hun tok.

– At hun valgte far? Aldri. Uansett hvor tøft de hadde det underveis, angret hun ikke, forteller Reidar.

Stempelet har fulgt generasjoner

Kjærlighetshistorien til Else og Erich har også preget forholdet til sønnen Reidar og kona Marit, for det var heller ikke gitt at de skulle få hverandre.

– Pappa var motstandsmann under krigen, og at den eneste datteren kom hjem med en tyskerunge, var ikke populært. Så det var en del kamper, sier Marit, før stemmen brister.

Etter det gjorde Marit og Reidar det slutt, men halvannet år senere fant de sammen igjen, og etter hvert stiftet de selv familie i Sarpsborg. Med det var en tredjegenerasjon Gabler født, men også de har vært preget av bestemorens valg.

Ble kalt nazist

Reidars kone, Marit, forteller om en episode som har vært tøff for familien. Sønnen deres var to-tre år da, og de to var på vei hjem fra barnehagen.

– Han spurte meg plutselig: «Mamma, er jeg en tyskerunge?» Det var tøft å høre, minnes Marit.

Det lille barnebarnet fikk også kallenavnet «nazisten» på barneskolen.

– Heldigvis tok rektor og lærer affære da vi kontaktet dem. Skoleledelsen var flinke og tok saken på alvor, og etter dette ble han ikke plaget med kallenavn mer, sier Marit.

Hun sier familien har hatt utrivelige perioder i flere generasjoner.

– Dette har fulgt familien gjennom tre generasjoner, så nå synes jeg det snart bør være nok, sier hun.

Reidar nikker, og føyer til:

– Det burde komme en unnskyldning. De var jo ikke kriminelle, og ikke har de gjort noe annet enn å forelske seg i et annet menneske, avslutter Reidar Gabler.