Hilde Martini Momrak ved vannet
Foto: Håkon Eliassen / NRK

Et håp etter døden

Helt siden sønnen døde i en båtulykke i fjor sommer, har Hilde håpet at sorgen og tapet ikke skal være forgjeves.

Klokka var rundt fem om morgenen da telefonen ringte. Eldstesønnen Gunnar hadde ventet så lenge han kunne, i håp om at alt skulle ordne seg. Men nå måtte han få tak i foreldrene.

– Er det noe alvorlig? spurte Hilde.

– Ja, svarte sønnen i andre enden.

Hilde Martini Momrak og mannen Aslak var på båtferie i Sverige. Båten lå fortøyd på en liten øy utenfor Grebbestad. I båten ved siden av lå et vennepar. De hadde hatt det så hyggelig sammen kvelden før, tatt et par glass vin, spist middag, lagt seg ganske tidlig. Hilde fikk ikke sove. Det var grunnen til at hun hørte telefonen som lå til lading akter i båten.

Tusen tanker gikk gjennom hodet etter at hun hadde lagt på med Gunnar. Hvordan skulle de komme seg hjem? Skulle de ta helikopter, fly? De regnet på det. Fant ut at det ville være raskest å kjøre båten over Skagerrak til hytta i Tvedestrand, og kjøre bilen hjem.

Innerst inne forsto Hilde allerede da at den 21 år gamle sønnen hennes Knut mest sannsynlig var borte. Men det skulle ta flere døgn før hun fikk et endelig svar.

Den siste samtalen

Det ble en lang tur hjem fra Grebbestad til Fyresdal i Telemark. Da Hilde og mannen nådde hjembygda ved 12-tida lå redningshelikopteret lavt over Fyresvatn. Hele situasjonen var surrealistisk. Som et mareritt en venter på å våkne opp fra.

Men marerittet bare fortsatte. Da bilen til ekteparet Momrak svingte ned mot bryggeparken, fikk de for alvor ta innover seg hva som hadde skjedd. Der var det satt såkalt KO med alle nødetater, kriseteam og Røde Kors. På det tidspunktet hadde yngstesønnen vært savnet i ti timer.

Dagen før hadde startet som så mange andre sommerdager for Knut. Han var på jobb på nærbutikken, som var sommerjobben han hadde mens han var hjemme på ferie fra lærerstudiene i Oslo. På kvelden skulle det være stor fest i bygda med dragrace. Veldig mange av bygdas rundt 1300 innbyggere skulle dit, også Knut. Han hadde invitert gamle klassekamerater, åtte-ni stykker, til vorspiel og overnatting hjemme på Momrak. Typisk han. En sosial type. Blid. Glad i vennene sine. Hilde og Aslak syntes det bare var hyggelig at han inviterte til fest hjemme på gården.

Klokka halv seks på kvelden ringte Knut til moren sin. Det var noe han lette etter. De snakket sammen en liten stund, og Hilde ba sønnen om å være forsiktig.

– Jada, mamma, hadde han svart, før han vendte tilbake til glade venner og vorspiel i sommervarmen. Dette var det siste de sa til hverandre.

Etter vorspielet dro Knut og vennene til bygda på fest. Ut på natta tok alle taxi hjem sammen. Alle, bortsett fra Knut.

Uten vest

Han hadde feriert i båt nesten hele livet. Helt siden han var seks år gammel. Knut sto på vannski, alltid med vest. Fisket krabber, alltid med vest. Kjørte båt på vannet nedenfor gården, alltid med vest.

Denne natten gikk han om bord i en båt. Han tok ikke på vest.

I halvmørket, i for høy fart, uten vest og med promille, gikk det så galt som det kunne gå. Båten Knut var passasjer i krasjet med en annen båt. Knut falt og slo hodet i ripa på båten. Besvimte. Falt i vannet. Gikk trolig rett ned til bunnen av det dype vannet.

Hilde har tenkt mye på sønnens valg i etterkant. Hun forstår ikke hvordan han kunne sette seg i en båt uten vest. Hun hadde til og med snakket med ham om det bare kort tid før ulykken.

For hun hadde fått høre om en ukultur som hadde spredt seg i bygda. Det var så varmt, så varmt den våren, og de unge var omtrent bare på vannet med båt. Det syntes Hilde var flott, men hun likte ikke ryktene hun hadde hørt. Ryktene om alkoholbruk og båtkjøring uten vest. Det var derfor hun tok en prat med sønnen.

Hva er det dere holder på med, hadde hun sagt. Han hadde et veldig typisk svar.

«Alle gjør det. Det er så varmt, og det er jo mest inntil land.»

Hilde hadde ikke gitt seg, og spurte sønnen om han kunne gå foran som et godt eksempel. Likevel tok sønnen det fatale valget den natten. Valget fikk enorme konsekvenser. For veldig mange.

«Dette må vi greie»

Det var ikke enkelt å finne Knut. Fyresvatn er stort, og det var vanskelige leteforhold. Det ble tatt i bruk både sonar og miniubåt, men etter to dager var han ennå ikke funnet. Mens letingen pågikk, kjente Hilde og mannen på en trang til å treffe vennene til sønnen.

De inviterte alle hjem til gården. Rundt 50 stykker. Det var mye gråt. Hilde hadde ikke latt seg selv gråte så mye ennå. Hun satt utenfor huset sitt og snakket med venner og bekjente av Knut som kom innom. Mens hun satt der ble hun opptatt av én ting som skulle bli veldig viktig for henne det kommende året. Hun sa til de unge: dette må vi greie.

– Men vi greier det ikke hvis ikke det skjer noe. Vi klarer ikke å bære denne sorgen hvis det ikke blir en endring, sa hun til dem.

Alle skjønte hva hun mente med det, og alle nikket.

De visste om ukulturen, akkurat som Hilde. Ukulturen med fyllekjøring i bil, på snøskuter og i båt. Hilde hadde tidligere den våren vurdert å ta et oppgjør med problemet. Et oppgjør med holdningene. Hun satt i stolen hjemme i stua da hun fikk ideen. Kanskje hun skulle skrive et leserinnlegg?

Noe hadde vært feil i flere generasjoner, men ingen hadde tatt grep. I alle år hadde folk, unge og gamle, kjørt i fylla med bil, kjørt fra hytte til hytte på snøskuter, drukket alkohol, kjørt til neste hytte, tatt med passasjerer. Det hadde vært dødsulykker. Likevel var det ingen som tok lærdom. Nå hadde hun også hørt om fyll og båtkjøring uten vest på vannet.

Må flere dø for at det skal skje en endring, tenkte Hilde, der hun satt i stua bare måneder før ulykken. Hun var enig med seg selv om at noen måtte gjøre noe. Men det ble aldri noe med det leserinnlegget.

Den sterke stemmen

Juni 2019: Tåka ligger tungt over Fyresvatn. Det er lett regn i luften. Inne i det store, hvite våningshuset på gården har Hilde satt på tevann. Hun ramser opp de forskjellige tetypene hun har å by på.

Det begynner å nærme seg ett år siden hun fikk den utenkelige telefonen den skjebnesvangre natten.

– Jeg har gruet meg, sier hun, idet hun setter seg ned i den røde sofaen.

Hun ønsker å fortelle, men er samtidig litt tilbakeholden. Hun har forsøkt tidligere, men det har blitt for vanskelig. Spesielt sist hun forsøkte. Da hadde det akkurat vært jul. Den første julen uten Knut. Hun orket ikke da.

Men nå sitter hun med rak rygg i sofaen.

– Jeg vet at jeg har en sterk stemme, og jeg ønsker å bruke den, sier hun.

For Hilde handler det om å få til en endring, at Knuts dødsfall ikke skal være forgjeves.

Leserinnlegget som hun hadde tenkt å skrive våren i fjor, ble skrevet i høst. Det ble publisert i flere aviser. Det ble en sterk tekst fra ei mor i sorg. En tekst som ikke bare tok for seg ukulturen hun hadde sett i så mange år, men også politiets manglende tilstedeværelse i distriktene.

Hilde Martini Momrak

Mange har tatt kontakt med Hilde Martini Momrak for å takke henne og resten av familien for åpenheten de har vist etter ulykken.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Hun skrev om meningene sine om hvordan fraværet av politi i bygdene får enorme konsekvenser.

– Hvis ikke politiet er der, kan folk gjøre hva de vil. De tenker ikke konsekvenser. For folk er ikke redde for å skade seg eller dø, de er redde for å miste lappen eller få bot, sier Hilde, med tydelig engasjement i stemmen.

Hun brukte mye tid og krefter på leserinnlegget. Hele familien måtte lese og godkjenne det. De var enige om at hvis Hilde orket å stå i det, så skulle det publiseres. Hun bestemte seg for å gjøre det, for å bruke det grusomme som hadde rammet familien til noe som kanskje kunne bli en vekker for andre. For politiet, men også for alle som i framtiden skal ta et slikt valg som Knut måtte ta.

– At Knut døde var helt unødvendig. Helt meningsløst. Hadde han hatt vest, hadde han overlevd. Det er så marginalt. Så enkelt.

Foredraget

Akkurat dette skal hun prøve å formidle til en gjeng med ungdommer denne dagen. Hilde har sagt ja til å holde et foredrag i nabokommunen Tokke. Sammen med flere andre foredragsholdere skal hun snakke foran alle ungdomsskoleelevene på Dalen.

Kjøreturen tar tre kvarter. Hilde vil ha god tid. Veiene i denne delen av Vest-Telemark er ikke de beste. Svingete, bratte.

– Tenk, her kjører skolebussen. Dette var Knuts skolevei i tre år, sier hun.

Alt minner om sønnen. Den blide gutten. Det er vondt, men godt. For hun vil ikke at folk skal slutte å spørre. Slutte å bry seg. Eller verst av alt; glemme.

– Det verste som kan skje er at vi slutter å snakke om Knut.

Kroppen finner en måte å porsjonere ut sorgen på, tror Hilde.

– Hvis jeg hadde fått all sorgen og tatt alt sammen innover meg på en gang, så hadde jeg ikke greid det. Det har kommet i etapper og faser.

Hilde holder fast på det hun beskriver som en fattigmanns trøst. Knut hadde en fin kveld, han var en glad fyr, han hadde alle sine gode rundt seg.

– Det var ikke noe usnakket oss imellom. Heldigvis.

Hilde manner seg opp til det hun skal gjøre mens hun sitter der bak rattet. Hun liker ikke å bli for personlig, men tenker samtidig at hun må dele noe som er ubehagelig for henne for å nå fram med budskapet.

– Hvis vi skal endre på holdningene til folk, er det et langt lerret å bleke. Vi må begynne med de unge, sier hun.

Hun gruer seg litt igjen, i det hun parkerer bilen utenfor lokalet. Inne sitter alle elevene på ungdomsskolen og venter. Hilde skal snakke først.

Hilde Martini Momrak foredrag

For Knut er det for sent. Han tok ikke på seg vest. Hilde forteller historien om sønnen i håp om at den kan få ungdommen til å tenke seg om en ekstra gang før de skal ta et lignende valg.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

– Er det noen her som kjente Knut? spør hun.

Flere rekker forsiktig opp hånda.

Hilde er stødig, rolig, tydelig når hun forteller historien om sønnen. De unge sitter som tente lys.

Så er det gjort. Hilde er utladet, men glad for at hun gjorde det. Utenfor lokalet blir hun stående og snakke med en kar i politiuniform og ei kvinne i Røde Kors-klær. De to har også holdt foredrag for de unge denne dagen. Kvinnen i Røde Kors-klær, Merethe Jørgensdottir Reinskås, tok ungdommene med tilbake til den vonde natten i juli i fjor.

Å lete etter en venn

Hun lå og sov da alarmen på telefonen hennes plutselig gikk av. Det skjer når det varsles om leteaksjoner innad i Røde Kors. Det skulle bli en veldig spesiell kveld for Merethe.

Hun fikk raskt vite at det var en hun kjente som var savnet denne gangen. Det var Knut. Merethe kjente hele slekta. Hun hadde mest lyst til å kaste opp.

– Det er alltid tøft å lete etter noen som er savnet, men når du kjenner personen du leter etter er det ekstra vanskelig.

Merethe hadde vært læreren til Knut. De hadde blant annet jobbet en god del med matematikk sammen da Knut ganske så mutt ble trukket ut til matteeksamen.

Nå var det en annen jobb som skulle gjøres. Merethe og kollegene i Røde Kors holdt fast ved håpet så lenge de kunne, men det så ikke bra ut.

– Vi gråt, vi var sinte, fortvilte. Det var veldig vanskelig, og jeg unner ingen andre å kjenne på en slik følelse.

De søkte i time etter time, og det skulle ta tre lange dager før de fant Knut. Mens letingen holdt på, bestemte de seg for å gjøre noe. Dette var det ingen av dem som hadde lyst til å oppleve igjen. Kanskje de skulle starte en organisasjon?

Slik ble prosjektet «Tak vare på kvarandre - vi har ingen fleire å miste» til.

De fikk inn penger til redningsvester. Vestene står nå gratis til utlån flere steder langs Fyresvatn. I samarbeid med Hilde, kommunen, skolen, politi, brann og helse, har de hatt flere sikkerhetskurs, motordager og møter med fokus på gode holdninger og sikkerhet, ikke bare om sommeren med båt, men også med skuter på heia om vinteren og med bil langs veiene hele året.

De gjorde noe, slik de bestemte seg for å gjøre mens de var der ute på vannet og søkte etter den fine gutten de kjente.

Endringen

En søndag midt i juni, ganske nøyaktig 11 måneder etter ulykken, sto sola høyt på himmelen i fjellbygda. Ungdom fra hele Vest-Telemark hadde busset til Fyresvatn. Ungdomsrådet i Fyresdal hadde sammen med «Tak vare på kvarandre»-prosjektet og flere andre aktører tatt initiativ til en stor fest ved vannet.

Tanken var å ta gleden ved vannet tilbake, men under trygge rammer, med fokus på sikkerhet. I Knuts ånd.

Hiilde Martini Momrak på vannfesten i Fyresdal
I strålende sol deltok Hilde Martini Momrak på vannfesten ved Fyresvatn.
Barn leker i bassenget på vannfesten i Fyresdal
Det ble en dag med spennende aktiviteter og glede ved vannet.
Politi, Røde kors og arrangørene sammen med Hilde Martini Momrak på vannfesten i Fyresdal
Med hjelp fra blant annet politi og Røde Kors ble det ikke bare en morsom dag, men også en lærerik dag med sikkerhetsøvelser og forberedeleser for de unge før en ny sommer ved vannet.
Barn leker på vannfesten i Fyresdal
Gleden med vann, sol og sommer ble tatt tilbake.

De snakker om vannfesten med et smil om munnen. Merethe, Hilde og politimannen, Bjørn Håvard.

– Knut var en positiv fyr, sier Merethe, og fortsetter:

– En av heltene hans var Bob Marley, og et av mottoene var «Let's stay together and feel all right». Det tenker jeg vi skal prøve å opprettholde.

For første gang gjennom denne tøffe dagen, tar Hilde til tårene.

Hilde Martini Momrak og Anne Elin Midtgarden

Det er sterkt for Hilde Martini Momrak å høre Merethe Jørgensdottir Reinskås snakke varmt om Knut.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Det har vært mange tårer. De har også kommet av glede. Blant annet kom de da Hilde hørte to menn snakke utenfor kontoret sitt for et par måneder siden. De snakket om en endring. Det hadde visst vært stillere på heiene denne vinteren, folk ble på hyttene, kjørte mindre i fylla. Kunne det være sant?

Gjennom våren fortsatte Hilde å høre om en positiv endring, særlig blant de unge. I påska hadde en 21 år gammel jente fått tilbud om skyss på skuter av en beruset, godt voksen mann. Hun hadde takket nei. Slike historier har gjort Hilde rørt og glad.

Nå snakker hun med politimann Bjørn Håvard om det. Han er politikontakt for flere av kommunene i Vest-Telemark, og har hørt og erfart det samme som Hilde. Det har skjedd noe med ungdommen i Fyresdal.

– Vi hører at det er en endring. Det varmer å se at den tause majoriteten som ikke liker ukulturen med fyllekjøring har begynt å si ifra, sier han.

Hildes ansikt lyser opp, det er nesten så hun tar en liten dans i duskregnet. Det er dette hun har håpet på.

Politimannen mener det er åpenbart at leserinnlegget, engasjementet og arbeidet som er gjort etter ulykken i Fyresdal har hatt stor effekt.

Trolig har det også hatt effekt på politiets tilstedeværelse. For Hilde ser mer politi i Fyresdal nå. Bjørn Håvard er der fast en gang i uka, og det er flere politibiler innom enn tidligere.

Hilde er redd for at engasjementet skal dabbe av, at alt skal gå tilbake til slik det var. At holdningene bedrer seg, men at det går tilbake til det samme gamle etter en tid. At politiet blir mindre synlig igjen. Men hun vil ikke la seg stoppe av den grunn.

– Vi må jobbe. Vi er nødt. Det som er fantastisk er at folk har begynt å snakke om dette. Det gjorde de ikke før.

Veien videre

Knut hadde kommet hjem til den trygge bygda fra studiene i Oslo for sommeren. Etter, ganske oppgitt, å ha gjennomført eksamen i kulekast og salsa, skulle han ha sommerferien hjemme før et nytt semester på samfunnsfag- og gymlærerstudiene. Han fikk aldri fullført studiene, aldri fullført livet.

For moren som mistet sønnen kan det aldri bli helt bra igjen. Men Hilde har flere gode ting å fokusere på. Hun har ektemannen, de to andre barna sine, jobben. Hun har blitt bestemor. Det er fint, samtidig sårt. For Knut hadde gledet seg til å bli onkel.

Men som hun selv sa til vennene til Knut da letingen fortsatt pågikk for fullt i Fyresvatn: dette må vi greie. Og kanskje den lille endringen hun har sett, hørt om og vært med å bygge opp under selv, kan forplante seg videre. Til nabobygdene, til byene, til alle dem der ute som ikke har flere å miste.

Hilde Martini Momrak

Hilde Martini Momrak gleder seg over den positive utviklingen hun har sett blant de unge i bygda. At ulykken førte til en endring, vil med tiden kanskje gjøre sorgen litt mindre vanskelig å bære for henne og resten av familien.

Foto: Håkon Eliassen / NRK