Hansen og bjørnungen
Foto: Norsk hydro/Norsk industriarbeidermuseum

Bjørnungen som skrev historie

En dansende bjørnunge var blant faktorene som skulle redde Norge fra hungersnød.

Trøbbel i Europa og en god dose flaks bidro til at oppfinnelsen kunstgjødsel så lyset for første gang. Men en liten bjørnunge ble esset som skulle gjøre det hele til en suksess i Norge.

– Sam Eyde går så langt som å si at Lillebjørn har bidratt til at industrien reiste seg i Norge, sier Trond Aasland ved Industriarbeidermuseet på Rjukan og Notodden historielag.

Sam Eyde

Samuel (Sam) Eyde var en norsk næringslivsleder (1866-1940). Han skapte sammen med professor Kristian Birkeland den norske nitrogenindustri, som bl.a. resulterte i dannelsen av industriselskapet Norsk Hydro.

Foto: SCANPIX

Vi må spole tilbake til begynnelsen. På 1900-tallet var Norge et av Vest-Europas fattigste land. Matjorda var utpint og gav lite avkastning, og mange nordmenn emigrerte for å søke lykken andre steder.

Da Nitimen skulle kåre Norges viktigste oppfinnelse i 2011 ble nettopp kunstgjødsel vinneren, fordi den bidro til å øke matproduksjonen.

Eventyret begynner

Det var Sam Eyde og Kristian Birkeland som stod bak oppfinnelsen. Allerede i 1905 klarte de for første gang å fremstille kunstgjødsel i stor skala. Man visste at det fantes nitrøse gasser i lufta som kunne bidra til å fremme vekst, men det var Eyde og Birkeland som fant ut hvordan den kunne utvinnes.

Industrieventyret på Rjukan og Notodden var i gang.

For at planene skulle bli en realitet måtte duoen lokke til seg investorer fra et allerede svært fattig Europa. Uten en ferdigstilt fabrikk, uten noen prototyp og med en innlandshavn som ikke kunne ta imot store fraktskip.

Kristian Birkeland

Kristian Birkeland var en av Norges fremste fysikere, som ble mest kjent for sin del av Birkeland-Eydes metode for å framstille salpeter. Birkeland studerte elektromagnetiske bølger og forsket spesielt mye på nordlys. Han lagde også en elektromagnetisk kanon.

Foto: NRK

Et av lokkemidlene ble Adminiet, en herskapelig bolig som tilhører Norsk Hydro. Adminiet gjorde innkvarteringen behagelig for investorene, men det ble likevel noe ganske annet som spilte rollen som smøremiddel for investorene da de vanskelige spørsmålene kom.

Bjørnesirkus for investorene

Her kommer historien om Lillebjørn inn. Høsten 1904 ble en bjørnebinne observert av en bonde som bodde i Hjartdal i Telemark. Bonden fortalte om binna til to jegere fra Kristiania og solgte dem skinnet før bjørnen var skutt.

Våren 1905 ble binna felt av jegerne som ikke visste at det lå tre små bjørnunger i hiet. Bjørnungene var så små at de ikke kunne klare seg selv, men én av dem berget livet og ble adoptert av en familie.

Det var Halvor og Bergit Ambjørndalen som tok inn den vesle bjørnen. Bergit hadde på den tiden født en sønn og bjørnen skal ha blitt fôret på morsmelk.

Bergit og Halvor Ambjørndalen

Mor og far Bergit og Halvor Ambjørndalen i bunader og med bjørnen. Bildet er tatt av fotograf O.O Kåsa i Seljord i 1905.

Foto: Norsk hydro/Norsk industriarbeidermuseum / NIA

Lillebjørn kunne nok fått det fint hos familien Ambjørndalen, men da familien tok en tur til Skien året etter oppdaget ingeniøren Bjarne Hansen den lille bjørnen, der den satt på hestevogna.

Bjørnunger tåler ikke kumelk særlig godt, men morsmelk går bra. Så vi må håpe at tåteflaska var blitt oppfunnet, men helt sikre er vi ikke.

Trond Aasland, Historiker

Bjarne Hansen var på den tiden ansatt ved prøvefabrikken som førte til at selskapet Norsk Hydro ble opprettet i desember 1905.

Bjarne Hansen brukte å si at en fabrikk var som et sirkus som må ha en direktør. Han ble senere bestyrer på Hydro, men han ble sirkusdirektør allerede sommeren 1905, forteller Trond Aasland.

Hansen kjøpte bjørnungen og begynte å trene bjørnen til å gjøre morsomme opptredener og ablegøyer.

– Bjørnen, som ble kalt Lillebjørn, var ivrig og snar i oppfatningen. Den ble etter hvert som et barn for Bjarne, sier Aasland.

Ekspertgruppen kommer

I juli 1905 kom en ekspertgruppe til Notodden for å se på prøvefabrikken.

– Det var ledende eksperter på alt fra kjemi til vannkraftverk og jernbanebygging. De ble sendt på vegne av bank Paribas i Paris. Deres oppdrag var å vurdere om Eyde og Birkeland hadde industri som det var verdt å investere i, forklarer Aasland.

I forkant av møtet gjorde Sam Eyde en avtale med ingeniør Bjarne Hansen.

– Den gikk ut på at hvis stemningen ble dårlig eller de ble bedt om resultater de helst ville slippe å vise frem, så måtte Bjarne komme og underholde dem med bjørnen, sier Aasland.

«Bjørnen er løs»

– Eyde ga bare et signal, og da ropte Bjarne Hansen «bjørnen er løs»! Så kom han med bjørnen og underholdt disse fornemme vitenskapsmennene fra den store verden.

Ekspertene avgav to rapporter da de kom tilbake til Paris. Den ene konkluderte med at nordmennene hadde klart de kjemiske utfordringene, den andre med at det var mange muligheter for å bygge mer industri.

– De skrev også at de som ledet prosjektene hadde et pågangsmot man skulle lete lenge for å finne maken til, forteller Aasland.

Ekspertene kom frem til tre ting etter besøket:

  • De ville bygge en større fabrikk på Notodden
  • De ville bygge ut Svelgfoss til Europas største vannkraftverk
  • De var beredt på å ta femti prosent av kostnadene for et senere, større industriprosjekt hvis de lyktes med planene på Notodden.

Det større industriprosjektet ble utbyggingen av Rjukanfossen og industrien på Rjukan.

Bidro til å skape god stemning

Historiker Ole Kristian Grimnes.

Ole Kristian Grimnes er historiker og forfatter og arbeider ved UiO.

Ole Kristian Grimnes har skrevet biografien "Sam Eyde – den grenseløse gründer". Han tror ikke bjørnungen kan tillegges en for stor rolle i historiens gang.

– Det avgjørende var naturligvis det den internasjonale kommisjonen fant og så da de reiste rundt på Notodden. Men den kan ha spilt en rolle i den forstand at den bidro til å skape god atmosfære rundt forhandlingene, sier han.

I sin egen biografi "Mitt liv og mitt livsverk" skriver Sam Eyde følgende:

"(...)og når det knep med å overbevise de fremmede utsendinger, eller vi hadde følelse av at de plaget oss for meget med sine spørsmål, hadde vi en ypperlig hjelper i en liten tam bjørnunge, som gikk fritt omkring på gårdsplassen utenfor fabrikken. Den var umåtelig pussig; og med sine morsomme sprell og fakter kunde den holde deres oppmerksomhet fanget for så lange stunder at vi fikk pusterom til å foreta en eller annen forandring eller komme med en forklaring eller en beregning til imøtegåelse av hvad kommisjonen kunde ha å utsette".

– Rapporten kommisjonen leverte etter besøket på Notodden var alt i alt positiv. De beundret Eyde og hans stab. Den var ung og med mye ingeniørkunnskap og pågangsmot. Bjørnen kan ha bidratt noe med dette positive inntrykket, sier Grimnes.

Lillebjørn rømmer

Menn og bjørnunge ved stakittgjerde

Bildet viser Lillebjørn på Notodden. Det er antatt fotografert rundt 1905, basert på Sam Eydes memoarer.

Foto: Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum

Etter hvert som Lillebjørn vokste til ble den plassert i en innhegning ved fabrikkporten på Notodden.

– Min morfar begynte å jobbe på Hydro i august 1907. Han har fortalt at når han kom på jobb tidlig om morningen, så stod bjørnen og kikket på alle når de gikk inn porten, forteller Aasland.

Hvordan gikk det med bjørnen?

– Den var jevnt over ganske grei å ha med å gjøre, men den ble jo ganske stor etter hvert. Historien forteller at en dag rundt 1908 klarte en høne å forville seg inn i innhegningen til bjørnen, og den ble spist, sier Aasland.

Lillebjørn hadde vett nok til å tenke at det var mer mat på utsiden av gjerdet enn på innsiden og brøt seg ut.

– Bjarne Hansen ble varslet om at bjørnen var løs i Storgata på Notodden. Han klarte å få den med seg ned til fabrikken igjen, men da var skaden allerede gjort. Opprøret var i gang og Lillebjørns dager var talte, forteller Aasland.

Må bøte med livet

Lillebjørn ble senere avlivet. For Bjarne Hansen gikk det langt bedre. Han ble direktør i Norsk Hydro fra 1914 og 20 år fremover. Selskapet gikk med overskudd fra første dag og industrieventyret var i gang.

– Vi vet at Sam Eyde reiste til Paris og gjorde forhandlinger allerede i 1905. Franskmennene var da berett til å gå inn med kapital for å skape «Den store fabrikk».

Torgeir Straand

Torgeir Straand, styreleder i Til Telemark. Her foran Tinnfossen i Notodden.

Foto: Susanne Flølo / NRK

«Den Store Fabrikk» klarte til slutt å fremstille kalksalpeter, også kalt Norgessalpeter, og produktet er på markedet den dag i dag. Det var et gjødselprodukt for det store verdensmarkedet som første gang ble laget i industriell målestokk på Notodden.

Verdensarv er god butikk

Eventyret i Rjukan og Notodden, som startet med Eyde og Birkeland for over hundre år siden, førte ikke bare til kunstgjødsel.

I fjor ble byene også tildelt en plass på UNESCO sin verdensarvliste for industrihistorien sin.

Verdensarvstatus kan også være god butikk. Det har Torgeir Straand gode erfaringer med. Han er prosjektleder i Til Telemark. Sammen med Norsk Industriarbeidermuseum og Notodden utvikling har han arrangert guidede bussturer i byen for første gang i sommer.

– Det har vært mange lokale i år. Dette var et prøveprosjekt som har gått over all forventning. Det er ikke markedsført noe utover det lokale i år, men nå skal vi gå gjennom det som har skjedd og legge en plan for neste år, sier Straand.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost