Barna som forsvant

SKIEN (NRK): De var to og et halvt år gamle og savnet en hel natt. Byen sto på hodet, «alle» lette etter dem. Siden den gang har de to vennene aldri sett hverandre.

Innimellom mørke, trange hyller finnes tusenvis av gamle bilder. Fotoarkivet hos avisa Varden er som hentet fra en detektivserie. Det gule lyset fra taket treffer bare delvis hyllene med negativer fra hele forrige århundre. Med mobilen som lommelykt er Vardens nyhetsredaktør, Eirik Haugen, på jakt.

En kollega har ved en tilfeldighet dumpet borti en gammel avisforside der nyhetsredaktøren er avbildet i armene på sin mor. Nå er han nede i arkivet for å lete etter de gamle bildene. Det er en helt spesiell historie. Til tross for at han ikke engang var tre år gammel, husker han litt av det som skjedde. Også har han avisutklippene. Ofte har han tenkt på det som skjedde den natta i 1972.

Han vil finne bildene, og aller helst vil han finne jenta han var sammen med den kvelden og natta. Det er noe mange av oss kan kjenne igjen. En person vi har spesielle minner sammen med, som vi gjerne skulle truffet igjen. Kanskje er det bestevennen fra barnehagen, eller en hyttenabo man tilbrakte somrene med.

Med raske fingre drar han gjennom alle de grå konvoluttene som er plassert i skuffen som er merket med 1972. Plutselig fisker han frem en konvolutt og napper ut to negativ han aldri har sett før.

Bilder fra hovedkvarteret til Røde Kors viser mennesker som peker inn i et stort kart over Skien. I en diger brun bok, fylt med aviser i fullformat, finner han avisforsiden kollegaen snakket om.

Han har flere ganger blitt minnet på historien; den gangen han og barndomsvenninnen forsvant. Han lurer på hvor hun er nå, og om hun husker hva som skjedde.

Han taster. Det blå lyset fra mobiltelefonen lyser opp ansiktet hans mens han skriver navnet hennes i søkefeltet på Facebook. Det dukker opp fem damer med samme navn som barndomsvenninnen, men ingen av dem likner spesielt på henne.

Disse negativene har jeg ikke sett før

Eirik Haugen

Vil finne venninnen

Eirik Haugen har lenge lurt på hvordan det gikk med barndomsvenninnen, Ann-Kristin.

I 1972 var de to lekekameratene savnet gjennom en hel natt. De har ikke sett hverandre siden. (Alle svart-hvitt foto: Erik Holand)

Saken fikk stor oppmerksomhet i lokalavisene.

En mors mareritt

Det er en grå ettermiddag i slutten av mai 1972. De to bestevennene Eirik Haugen og Ann-Kristin Halvorsen er to og et halvt år gamle. De leker ute i hagen. Mor, far og barn.

På kjøkkenet står moren til Eirik og lager middag. Jorun Haugen titter stadig ut vinduet på barna som leker med Ann-Kristins røde dukkevogn.

Plutselig ser hun dem ikke mer. Hun skynder seg ut, og begynner å rope. Hun kjenner hvordan pulsen øker voldsomt når hun fortsatt ikke ser eller hører de to små barna. Porten er lukket. Barna må ha sneket seg under og kommet ut.

Det er som om verden stopper opp, som om alt blir stille. Hun flakker med blikket. Ser seg om i alle retninger. Hun springer rundt huset. Barna er ingen steder.

Stillheten blir avbrutt av larmen fra en byggeplass like i nærheten. Hun kikker mot byen i den ene retningen, og mot parken på den andre siden. Hun verken ser, eller hører dem.

Jorunn er redd, og aner ikke hva hun skal gjøre. Forskrekket haster hun bort på byggeplassen der det er massiv aktivitet. Kan de ha blitt påkjørt, eller havnet under noe? Hun frykter det verste, og ber anleggsarbeiderne holde utkikk.

Dypt fortvilet ringer hun mannen, Rolf Haugen. Han er hjemme bare minutter senere og begynner å lete. Det oppleves stadig mer dramatisk. De varsler naboer og politiet. De leter over alt uten å finne de to små barna.

Før mørket treffer Skien den kvelden er omkring 100 mennesker ute og leter etter Eirik og Ann-Kristin. De søker i vannet.

Jorun blir stadig mer bekymret. Hun skjelver, hjertet slår fort og hardt inne i brystet. Hun er varm og uvel. Den snart tre år gamle sønnen og venninnen er borte. Situasjonen kjennes uutholdelig.

46 år senere har ikke Jorun glemt den følelsen. I leiligheten med utsikt mot den store røde kirken midt i Skien sitter hun sammen med mannen Rolf. Foran seg har de en laptop med gamle bilder.

Håret er gråere, og ansiktene har fått noen rynker i løpet av årene som har gått. Med bildene kommer alt nært igjen. Å bli konfrontert med dem fremkaller sterke følelser, og det blir vanskelig å fortelle om det forferdelige døgnet uten å felle noen tårer.

– Det var som å være i en boble, sier Jorun.

Preget

Jorun Haugen har aldri glemt de nervøse maidagene i 1972.

Det var helt uvirkelig å være i den situasjonen

Jorun Haugen

Nytt navn

Vardens nyhetsredaktør sitter inne på et lite kontor. Utenfor, i redaksjonen, går hverdagen sin vante gang med journalister som oppdaterer nettsider og ringer ut i verden. De vet ingenting om hva som foregår bak glassdørene på det hvitmalte kontoret.

Eirik er en behersket mann, men akkurat nå viser han frem en annen side. Han er spent og ivrig. Kan han, etter alle disse årene, få fatt i sin tidligere lekekamerat.

Han tenker på det som skjedde. Og han husker faktisk litt.

Han sang for henne så hun ikke skulle være redd. Også ga han henne en av støvlene sine som hun kunne sove på.

Øynene er intense og fokuserte. I hånden har han et lite stykke papir.

Han har tenkt mye på det som skjedde. Historien de har sammen er spesiell. Som firebarnsfar har Eirik flere ganger kjent på følelsene foreldrene hans kjente på. Det har preget ham.

Eirik har lenge ønsket å få snakke med Ann-Kristin om det som skjedde. Kanskje hun vet noe mer om hvorfor de dro hjemmefra? Han vil samle trådene og lande historien.

Etter at Facebook ble stort og utbredt har han flere ganger sittet å søkt etter henne. Tidligere har han lett i telefonkataloger både analogt og digitalt. Hun har vært som sunket i jorden.

Men nå ser han ned på lappen som kan gi ham alle svarene. Det står skrevet et navn og to telefonnummer. Lever hun, husker hun det som skjedde, vet hun i det hele tatt om det? Det har gått 46 år siden de så hverandre sist.

Med hjelp fra NRK og søk i folkeregisteret har han funnet ut at nabojenta fra 70-tallet har byttet navn. Et vanlig etternavn er byttet til et annet vanlig etternavn. Det viser seg at Halvorsen har blitt til Andersen.

Han kjenner på spenningen. Han taster inn et av telefonnumrene fra lappen. Det ringer.

– Jeg lurer på om hun vet noe om dette her, sier Eirik, før han blir avbrutt av en automatisk telefonsvarer.

Dukkevogna

Timene går og stadig flere settes inn i arbeidet med å finne de to barna. Røde Kors og politiet leter høyt og lavt i Skien sentrum og områdene rundt. Denne torsdagen sent i mai 1972 virker det som om hele byen er preget av hendelsen.

Rolf Haugen forsøker etter beste evne å fokusere på det han kan gjøre. Han leter, samtidig som han forsøker å holde motet oppe hos seg selv og kona. Det begynner å bli tøft, selv for den sindige faren. Han frykter at han aldri skal få se sønnen igjen.

Politibetjent Harald Vale er på jobb for politiet.

Han har fått med seg beskrivelsen av de to barna. Ann-Kristin skal ha på seg gummistøvler, gråhvit strikkejakke og rød boblebukse, mens Eirik skal være kledd i gummistøvler og dongeribukser.

Det er tidlig morgen, og håpet svinner. Barna har vært savnet i 15 timer. Politiet har vært nær sagt over alt i nærområdet.

Men letemannskapene og politiet har oversett én ting. Den røde dukkevogna som står parkert utenfor en bygård i Skien sentrum. Harald Vale legger merke til vogna, og bestemmer seg for å gå inn.

Han kommer seg inn og opp i bygården. Den er ikke lenger i bruk så det er ingen trafikk inn og ut derfra. Den skal rives.

Det er tidlig, tidlig morgen. Kun fuglesangen kan høres i den milde mailufta. For folk flest har ikke dagen kommet riktig i gang. Men for Harald Vale går skiftet mot slutten. Han vil ikke gi opp. Han vil ikke at denne historien skal ha en slik grusom ende. Gjennom natta har han tenkt på sine egne to små gutter. Han kan lett sette seg inn i foreldrenes desperate situasjon.

Inne i bygården kommer politibetjenten til en stengt dør. Den er tung og treg. Politimannen må bruke ekstra kraft for å dytte opp døra. Han smyger seg inn. Da får han se dem. Liggende på hver sin støvel. De ligger helt stille.

Vet du hvem jeg er?

Fra telefonen høres tonen som forteller oss at det nærmer seg. Eirik Haugen smiler nervøst mot oss.

– Kanskje hun bare legger på, sier han.

Han har vært journalist gjennom hele sitt voksne liv. Nå kan han kjenne igjen følelsen av en spennende sak. Men denne gangen er han selv hovedperson. Det gjør det hele ekstra intenst.

Han blir avbrutt, igjen.

– Hallo, svarer stemmen i den andre enden.

– Det er Eirik Haugen som ringer. Jeg vet ikke om det sier deg noe som helst?

– Jo, fra barndommen, svarer Ann-Kristin.

Blinkende lys

Natten er i ferd med å bli til morgen. Det har blitt lyst. Ekteparet Haugen har ikke sovet et sekund. De har brukt tiden på å lete og håpe.

Sønnen har vært borte gjennom hele natten.

Nå svinger en sort og hvit politibil inn på plassen foran huset. Den markerer seg med noen raske blink fra blålyset på taket.

Harald Vale lukker seg ut av bilen. Jorun får øye på ham. Hun frykter det verste. Nå kommer dårlig nytt, tenker hun. Men hun rekker ikke grue seg særlig lenge. For politibetjenten henter ut en liten gutt fra baksetet på bilen. Eirik løper lykkelig mot sin mor.

– Mamma, jeg har kjørt politibil, smiler han muntert.

Moren løfter og trykker den lille gutten hardt inn mot seg. Hun blir stående slik noen sekunder. Hennes verste mareritt er snudd til enorm lykke.

Det viser seg at de to barna hadde gått av gårde for å møte Eiriks far på jobben. De gikk feil, og endte med å gå inn i feil bygård. Da de gikk inn lukket smekklåsen døra bak dem, og barna kom ikke ut.

Gamle venner

Telefonsamtalen har blitt til en avtale.

De har blitt enige om å møtes i resepsjonen på Sykehuset Telemark. Hun jobber i underetasjen. Det er lunsjtid, og mange mennesker går inn og ut av sykehuset. Vil han kjenne henne igjen? Håndflatene er klamme i det han går inn hovedinngangen i den digre murbygningen.

– Der er hun, sier han, og peker mot en smilende kvinne.

De klemmer, og blir stående og prate noen minutter. Samtalen glir godt. Det er som om de har vært bestevenner gjennom hele livet.

Ann-Kristin husker ingenting av det som skjedde. Men hun har selvsagt fått høre historien mange ganger. Både moren og faren er borte, men hun har fire eldre søsken som alle kjenner historien.

Fikk hakeslepp

Ann-Kristin Andersen mistet nesten munn og mæle da Eirik Haugen ringte henne på telefonen.

Jeg husker ingenting fra den natta. Begge foreldrene mine er døde, men søsknene mine har fortalt meg historien mange ganger.

Ann-Kristin Andersen

Visste om Eirik

Ann-Kristin har lenge visst om Eirik, men har ikke turt å ta kontakt

– Hvorfor ringte du aldri?

Gjennom over 25 år i journalistikken både som redaktør og programleder på radio og TV, er Eirik en kjent mann i lokalmiljøet. Han har i aller høyeste grad vært synlig.

Han lurer på hvorfor hun aldri har tatt kontakt. Hun kjente jo historien.

– Jeg ville ikke bry deg. Jeg tenkte vel kanskje at det var mer spesielt for meg enn for deg. Jeg har tenkt mye på deg og det som skjedde de gangene jeg har sett deg i avisa eller hørt deg på radioen, sier Ann-Kristin.

– Det skulle du ha gjort. Jeg har alltid vært nysgjerrig på deg. Nå har vi mye å snakke om, smiler Eirik.

Mens de blar i en hel haug av gamle aviser fra mainatten i 1972, snakker de om hyggelige dager med masse lek og moro. Det er fortsatt mange løse tråder.

Eirik møter barndomsvenninnen