– Ville heller sittet i fengsel enn å vente på dom

Sparebank 1 Porsgrunn, mandag 10.10.2011 ca. kl. 13:45

Det koker med kunder i lokalbanken i Porsgrunn. Bak skranken sitter en kvinnelig saksbehandler. Når det endelig blir rolig, tenker hun at hun skal rekke en tur på toalettet. Brått blir hun oppmerksom på to mørkkledde personer. En av dem med tildekket ansikt og pistol. Alt som skjer videre er som i en film.

– Vi var unge og i borti feil miljø. Situasjoner oppstår, sier «Eirik».

«Eirik» er mannen med pistol. 19 år gammel. Han husker fortsatt dagen som om det skulle vært i går.

– Ho blir jo veldig redd. Det var veldig ubehagelig for alle egentlig. Du er i modus. Du vet hva du skal gjøre. Du følger jo planen, ikke sant, sier han.

Eirik fikk besøk av noen bekjente på morningen. Han er allerede ruset – eller «i form» som han kaller det. Noen timer senere er de på vei for å rane en bank. Alt skjer så raskt. Plutselig står Eirik der og retter våpenet mot kvinnen i kassa.

Saksbehandleren, som først hadde reagert med sinne på at en person kunne spasere tildekket inn i banken, forstår raskt at dette ikke er noen spøk. Bankraneren er høyrøstet og truende.

– Det er sikkert en psykisk påkjenning at sånne ting kan skje i en så liten by som det her. Det er trist, sier han i dag.

Eirik ber om å få det hun har av penger. Saksbehandleren gjør som hun blir bedt om. Selv anslår Eirik at de er ute i løpet av et par minutter. Ranet er over nesten før det starter.

Ut av banken løper to ranere med et utbytte på ca. 22.000 kroner.

Tilbake i banken begynner tårene å renne hos saksbehandleren. Hun låser dørene og trykker skjelvende på alarmen.

Grenland politistasjon, torsdag 13.10.2011, kl. 10:05

Eirik går med på å forklare seg for politiet. Først benekter han alt. Litt senere i samme avhør kommer innrømmelsene. Han tilstår ranet. Det var han som gikk inn i banken med revolver. Det var en lekepistol. Mer vil han ikke si. Han vil ikke snakke om det.

– Når du er rusa får du mange rare ideer om at du skal tjene penger fort, det er en evig ond sirkel den bobla der, sier han i dag.

I senere avhør deler Eirik mer informasjon, men han vil ikke si noe om eventuelt andre involverte. Han hjelper imidlertid politiet med å oppklare saken og deler opplysninger om kjørerute og planlegging.

NRK har fått innsyn i hele etterforskningsmaterialet i saken. Allerede den 27.10.2011 viser Eirik hvor sekkene med ransklærne er, og kjøreruten vekk fra åstedet. Han sitter i politiets varetekt i 45 dager. Så blir det stille.

Det neste året begår Eirik flere lovbrudd som tyveri, narkotika og han bryter veitrafikkloven. Disse sakene er ferdig etterforsket og avsluttet våren 2012. Likevel skal det gå nær fire år før endelig dom i saken faller.

Eirik skal bli et eksempel på det NRK har avslørt i en stor undersøkelse om strafferabatt i Norge: Selv i grove saker kan gjerningspersoner få store kutt i straffen når politiet somler.

Ventetiden:

Andreas Nyhaug blir tidlig oppnevnt som Eiriks forsvarer. Men tiden går. Og den går. På kontoret i Skien begynner Nyhaug å bli utålmodig. Han forstår ikke hva som tar så lang tid. Klienten har jo innrømmet alt i avhør med politiet. Riktignok har han ikke villet dele informasjon om andre involverte, men forsvareren ser ingen grunn til at det drøyer for Eirik sin del.

Etter hvert begynner han å purre. Hos politiet tikker det inn både mail, brev og telefoner fra den utålmodige forsvareren.

– Det er primært telefonsamtaler til påtalejuristene og etterforskerne på saken for å, unnskyld uttrykket, spørre: Hva faen skjer der nede?

Svarene han får er han ikke fornøyd med.

– Vi maser både skriftlig og muntlig 19 ganger til politiet uten at noe skjer og uten at vi får noen god begrunnelse for det, sier Nyhaug som fortsatt husker saken meget godt.

Også for Eirik er ventetiden en påkjenning. Forholdsvis kort tid etter ranet skjerper han seg og får seg jobb. I et av brevene sendt til politiet, som NRK har fått tilgang til, skriver forsvarer Nyhaug at sakens lange liggetid er en ekstrem belastning for Eirik.

Advokaten understreker at han har tilstått for lengst, han har vært rusfri lenge, har fast jobb og er i et fast forhold.

Dette brevet blir sendt politiet 11.8.2014. Det skal gå enda nesten et år før saken får sin avslutning

– Jeg kom ut av miljøet. Begynte å bli et normalt menneske som alle andre. Men når du først sitter i en situasjon og venter på rettssak har du jo ikke noe motivasjon til å begynne boligsparing og slikt. Du vet jo ikke hva som skjer. Hvis du venter tre år på rettssak og har fått kjøpt deg leilighet også må du sitte inne i to år, da mister du jo alt du har bygd opp, sier Eirik om ventetiden.

Han prøver å gjøre det beste ut av den, men ventetiden er en stor påkjenning.

– Den ventingen drepte mye egentlig. Det er de viktigste åra i livet egentlig, fortsetter han.

Samtidig er det andre som venter. Venter på en dom. For de ansatte i banken har hendelsen vært traumatisk. Etter ranet bruker banken store ressurser på oppfølging og ivaretakelse av de ansatte.

– Ranet har satt store spor hos dem som var involvert, sier banksjef i Sparebank 1 Telemark, Per Halvorsen.

At en endelig avslutning på saken drøyer i tid er stadig et tema i banken. De ønsker å få saken ut av verden raskt, forteller banksjefen.

Halvorsen tenker spesielt på ofrene og betegner saken som veldig alvorlig. Etter ranet bestemmer banken seg for å omorganisere virksomheten slik at det ikke lenger oppbevares penger i kassene.

– For de involverte er dette et traume og alt du kan legge bak deg er en stor fordel. Og det trekker jo ut i tid og du får ikke lagt dette bak deg før denne gjerningsmannen er dømt. For å få lagt det bak seg, så må det være en konklusjon på en måte, sier han.

15. februar 2015: Det blir bestemt dato for rettssaken

Endelig får Nyhaug og hans klient svaret de har ventet på: 13. juli 2015 skal endelig saken opp i rettssystemet.

Saken blir satt opp som en tilståelsesdom. En tilståelsesdom er en forenklet fremgangsmåte hvor straffesaken vanligvis avgjøres uten tiltalebeslutning og hovedforhandling. Den krever også mindre forberedelse enn i en vanlig rettssak

– Jeg synes det var ganske dårlig fra politiet sin side, vi purret flere ganger før saken kom opp. Og rettssaken var gjort på en halvtime for alt var innrømmet fra min side. Jeg følte jeg kunne fått rettssaken min mye fortere opp. Jeg syntes det var veldig rart. Det er vel lang ventetid og sånn. Jeg vet ikke hvorfor, sier Eirik.

Nyhaug er ikke i tvil om at Eiriks sak er blant de verste han har behandlet:

– Og da vi møtte i retten tok det 15 minutter og han slapp fengsel. Men da hadde han fått ødelagt de siste fire årene av livet sitt, sier Nyhaug – tydelig oppgitt over systemet.

Også dommeren legger vekt på den lange saksbehandlingstiden i dommen han skriver:

Med unntak av et mer bagatellmessig trafikkforhold sommeren 2014, har ranssaken mot siktede således tilsynelatende ligget ubehandlet i minst 2,5 år, og resten av komplekset i godt over 1 år", heter det i dommen. Og videre:

"Det er ingen tvil om at inaktiviteten i denne saken representerer en åpenbar – og svært kritikkverdig – krenkelse av artikkel 6 nr. 1 (i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen). Sakens lange liggetid har vært en svært stor belastning for siktede, som kun var 19 år da ranet ble begått. Forsvarer har gjentatte ganger gjort henvendelser til politiet for å få saken pådømt, og bedt om at saken blir prioritert."

– Det er vel kanskje det grelleste eksempelet på lang saksbehandlingstid som jeg kommer på i farta, fortsetter forsvareren.

Heller ikke banksjefen er fornøyd med resultatet. Kort tid etter at dom i saken faller, går han ut i lokalavisa Varden og kritiserer behandlingen.

– Et bankran er en alvorlig kriminell handling. Det er svært uheldig at gjerningsmannen slipper så billig unna, sier han.

Fortsatt stiller han seg kritisk til utfallet saken fikk.

– Det er veldig uheldig. Det er uheldig for bankens ansatte og det er veldig uheldig av allmennpreventive hensyn. Jeg tror vi ikke er tjent med å ha et samfunn som har en oppfattelse av at det ikke blir tatt ut tiltale etter en så alvorlig hendelse som et bankran. At det går så lang tid og at strafferabatt er noe som denne gjerningsmannen får i stor stil. Og at den reelle fengselsstraffen blir et minimum. Det tror jeg er veldig uheldig, sier han.

Dommen blir avsagt samme dag som rettsmøtet blir holdt.

I dommen kommer det frem at simpelt ran normalt ville ha medført en lengre ubetinget fengselsstraff på omkring 1,5 år. Men fordi saken har blitt svært gammel, og ble erkjent av siktede allerede i første avhør, ender den med en betydelig strafferabatt.

Politiet legger seg flate:

I Sør-Øst politidistrikt innrømmer de at saken burde vært håndtert annerledes.

Samtidig legger de ikke skjul på at den viser at politiet har problemer med å prioritere.

– For det første så har det vært ulike påtaleansvarlige inne i saken, det har selvfølgelig påvirket fremdriften. Men det viktigste for politiet er egentlig å si at uansett hva som er årsaken så er det ikke akseptabelt. Vi kan ikke ha saker som ligger så lenge ubehandlet i systemet. Folk, både de som er fornærmede og de som er mistenkt eller siktet i saken, har krav på at saker avgjøres i et rimelig tempo. Og denne saken er vel et godt eksempel på at det ikke er rimelig fremdrift overhode, sier påtaleleder i Sør-Øst politidistrikt, Kjell Johan Abrahamsen i dag.

Påtalelederen sier videre at de forsøker å unngå utskiftninger blant de påtaleansvarlige, men erkjenner også at store utskiftninger i juristkorpset skaper en del utfordringer. For eksempel overtar ferske påtalejurister saker uten at etablerte kontrollsystemer fanger opp den videre prosessen.

Han viser også til andre svakheter ved systemet:

– Det vi snakker om her er det vi i politiet selv kaller restanser, det vil si saker som ikke er påtaleavgjorte. Dette er ting vi måler. Det kan enten være fordi saker er veldig komplekse, det kan være fordi vi har utskiftninger på påtalesiden, det kan være fordi vi ikke har nok etterforskningskraft. Men det kan også være at vi ikke er gode nok til å prioritere. Det mener jeg skjedde i denne saken, sier han.

Abrahamsen sier samtidig at man også i fremtiden må kunne leve med at enkelte saker blir gamle, men ikke at prioriterte saker blir gamle.

Sør-Øst politidistrikt iverksetter nå, i likhet med de andre politidistriktene, en rekke tiltak for å få kontroll på situasjonen slik at straffesaker blir prioritert likt i hvert enkelt politidistrikt.

Juristkapasiteten økes og det det etableres også nye systemer for å fange opp prioriterte saker som er i ferd med å bli av eldre dato.

– Men det at prioriterte saker blir gamle det er rett og slett ikke akseptabelt. Selv i tider med lite ressurser må vi klare å prioritere disse. Og det har vi ikke klart her. Og det er det egentlig bare å legge oss helt flat for, sier Abrahamsen.

Han viser til at voldssaker, vold og overgrep mot barn, ranssaker, drapssaker er blant saker politiet skal prioritere.

Tiden etter ranet:

I dag er Eirik under utdannelse. Han håper han snart kan komme i gang med det livet han ønsker. Hvis alt går etter planen får han seg snart en ordentlig jobb og kan begynne å bygge drømmehuset til han selv og kjæresten. Han tenker fortsatt ofte på det han gjorde og sier at han angrer på det.

– Det var mye rusrelatert, ikke at jeg skal skylde på det, men det var noe som bare som oppstod og jeg har veldig dårlig samvittighet for den tiden, sier han.

Historien til Eirik er ikke unik. Det begynte på første år på videregående skole. I en alder av 16 år begynte han å ruse seg. Det startet med hasj. Så eskalerte det. Etter hvert ble det pulver og piller. Heldigvis aldri sprøyter.

– Det var festrus, og så ble det hverdagsrus. Alt gikk veldig fort. Så kom behovet for penger, forklarer han.

Fortsatt er det mange i Eirik sin situasjon. Fortsatt er det mange saker som drøyer i rettssystemet.

NRKs undersøkelse viser at det gis strafferabatt i mer enn hver femte tingrettssak i Norge. På landsbasis er det over 3.000 saker hvert år.

– I noen saker skulle vi ønske at vi kunne beramme saker selv. At vi sender saken til retten og sier: Her har dere en sak og den ønsker vi pådømt nå – ta kontakt med politiet og få dem til å sende opp noen nå. Da ville vi fått fortgang i ting, sier forsvarsadvokat Andreas Nyhaug.

Han opplever det som slitsomt og irriterende å måtte mase på politiet. Samtidig har han en viss forståelse for at politiet har sine utfordringer.

– På en måte skjønner jeg frustrasjonen til forsvareren og at han leter etter gode løsninger, sier påtaleleder i Sør-Øst politidistrikt Kjell Johan Abrahamsen.

– Forsvareren til "Eirik" mener en ide kunne være at advokatene får beramme sakene selv. Hva tenker du om det?

– Denne saken er et eksempel som er helt grelt. Det skal jo ikke forekomme at noe blir så gammelt. Samtidig er det en farlig vei å gå. Vi må jo kunne stille med kompetente påtalejurister som kan håndtere det, så jeg tror ikke det er en vei å gå, sier han.

For Eiriks sak har forsvareren ingen forståelse for de tre siste årene i etterforskningen.

– Men for akkurat den klienten du har selv, er det hans sak som haster mest, og det er jo derfor man har regler for at saker skal komme opp innen en viss tid, fortsetter Nyhaug.

Han viser til at det også gir en svakhet i vitneforklaringene når man skal forklare hva man tenkte og følte fire år senere. Folk flest opplever det også som støtende når man får strafferabatt fordi politiet somler. I tillegg er det jo selve strafferabatten som kan oppleves som urettferdig:

– I Eiriks tilfelle slapp han jo fengsel for et væpnet bankran og selv om det er helt riktig tenker jeg jo at det er støtende for folk flest og ikke minst de som har vært utsatt for det direkte, sier han.

Det er Eirik helt enig i:

– Jeg føler jo at rettssystemet i Norge kan bli mye bedre. Jeg kunne jo heller ha sittet inne i to år enn å vente i fire, sier han.

– Men du ville heller sittet i fengsel i to år enn å vente i nesten fire år?

– Ja, jeg tor faktisk det kunne blitt et bedre utfall. Jeg var jo fortsatt narkis, for å si det sånn. Hadde jeg blitt satt inn i to år hadde jeg blitt rein og kommet ut som et annet menneske. Og da hadde jeg kanskje fått den nye skjerpingen litt tidligere.

– Skjønner du at folk blir provosert av utfallet?

– Ja, jeg hadde blitt provosert av det selv. Jeg fikk gå ute i fire år. De vil jo helst at du skal bli satt i fengsel og få en lærepenge ut av det. Jeg føler kanskje de hadde blitt mer tilfreds om jeg ble satt inn med en gang og de fikk se at systemet funker slik det skal. Folk må kjenne på det de har gjort så de lærer, avslutter han.