– Jeg føler meg jo mindre verdt i samfunnet, jeg føler meg liten, sier hun og kikker ut av vinduet.
Elisabeth Farstad Reilly fra Skien måtte droppe ut av videregående skole etter flere vanskelige år. Hun var svært ung da hun fikk sine to barn, samtidig døde moren og besteforeldrene hennes. Hun kom seg aldri tilbake til skolebenken, og det har straffet seg. Hun får ikke jobb.
– Jeg ønsker meg bare en praksisplass til å begynne med, slik at jeg kan få erfaringen jeg trenger. Det er vanskelig å forklare det tomrommet fra jeg var 20 og til jeg nå er 28. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg har latet meg. Det er flaut i dagens samfunn å si at jeg ikke har fullført utdanningen min.
Blir verre for de unge
I en fersk analyse fra Statistisk sentralbyrå kommer det frem at det vil bli verre for unge med lav utdanning å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er nå færre av de jobbene som har vært vanlige blant unge med lav utdanning, og konkurransen er dermed hardere.
Telemark er blant fylkene her i landet med høyest arbeidsledighet blant unge mellom 20 og 29 år.
– Vi er nødt til å øke fleksibiliteten vår for å se menneskene, og ikke bare se papirene. Unge mennesker trenger fleksibilitet, og det er vanskelig å velge rett utdanning første gang. Arbeidsgivere må også begynne å se hvilke kvaliteter folk har, og ikke bare på hva de har gjort tidligere i livet, sier assisterende fylkesdirektør i NAV, Tone Størseth.
Ventet i ni år på jobb
En som vet hvor hardt det kan være å stå på utsiden av arbeidsmarkedet er 30 år gamle Arne Marius Moritz Hansen. Gjennom et NAV-prosjekt fikk han til slutt jobb, men det tok hele ni år.
– Det var tungt. Jeg ble gåene rundt i en boble og følte at jeg ikke var nyttig til noen ting. Jeg ble gående og tenke mye, og ble deprimert. Jeg sto opp om morgenen, lagde meg mat og gikk tur med bikkja. Det var hverdagene mine.
Nå håper han flere unge uten utdannelse får en sjanse i arbeidslivet. For å ha en jobb betyr alt, mener han.
– Nå kan jeg glede meg til helgene mine, uten å bare gå rundt å sparke i grusen. Det er en enorm mestringsfølelse, jeg får skryt for det jeg gjør og ser at jeg blir satt pris på. Endelig føler jeg meg som en del av samfunnet igjen, sier han.