Musene er søte, passe store og de bråker ikke.
Da jeg var liten hadde jeg en hvit mus. Den bodde i en loff. I dag ville det jo ha vært helt umulig å ha en mus boende i en loff. I dag ville Dyrenes Frigjøringsfront ha brutt seg inn nattestid og sluppet musa løs. Mattilsynet ville ha lagt ut bilder på nettet og i klassen min ville alle elevene ha bombardert meg med sms-meldinger om hvilken pervers person jeg var. Og til slutt ville barnevernet tatt affære og ernæringsfysiologer og veterinærer ville ropt høyt om hvor galt det kan gå for en guttunge som er opptatt av loff og mus.
Men husk at dette var Norge på 60-tallet. Vi spiste loff når vi koste oss. Loff med bringebærsyltetøy. Vi måtte jo det. Ingen i Norge visste om pizza. Og hvorfor skulle ikke den lille musa få det beste, tenkte jeg.
I dag er det ingen mus som bor inne i en loff. I dag bor de oppe på pizzaen. Thor Ludvigsen fra Porsgrunn liker Grandiosa. Han liker ikke musehaler. Derfor tok han meg seg pizzaen til VG. Det skulle han ikke ha gjort. Nei han skulle ha gått direkte til Stabburet. Det gjør jeg. Jeg har funnet ut at det lønner seg.
Det begynte med at jeg fant ei flue mellom den fjerde og femte påleggskiva i pakningen med servelatpølse fra Gilde. Jøss så snedig, tenkte jeg, ei flue. Og det tok ikke mange minuttene før flua og pakningen var på vei til Gilde. Og et honorar kom i retur. Da begynte mitt liv som sleip forbruker. En grå sjokolade fra Freia ble til noen kartonger fersk sjokolade. Og da jeg oppdaget at kremen i de nye tubene fra Colgate, kom ut i bunnen av tuba, tok det helt av. Jeg hadde tannpasta for et halvt år. Men med suksessen fulgte også nederlagene. Glem å klage på pilsen, du får ikke engang lettøl tilbake.
Etter å ha innkassert sjokolade, tannpasta, sild i dill og et års forbruk av majones, fikk jeg en fiks ide. Hva om jeg snudde alt på hodet. Klaginga ga jo uttelling, det var ikke det. Men spørsmålet er bare hvor mange kaviartuber du kan konsumere før ansiktet ditt ser ut som et torskehue. Nå ville jeg rose i stedet for å klage.
Det var da jeg kom på det med loffen og bringebærsyltetøyet. Jeg bor i en gammel gate, nesten som Skomakergata. Det er derfor vi gleder oss sånn til jul. I denne gata hadde baker Svendsen på 60- tallet et fantastisk bakeri. Og hver fredag kjøpte jeg en loff hos baker Svendsen for min farmor. Som lønn fikk jeg fem kroner og et stykke loff med hjemmlaga bringebærsyltetøy. Barndommens største smak som du aldri glemmer.
På hytta en sommer smakte jeg Stabburets bringebærsyltetøy. Utrolig, tenkte jeg. Det smaker jo som farmors syltetøy fra 60-tallet. Og dermed var jeg i gang igjen.
Et brev om min barndoms opplevelser med baker Svendsen og min farmor med det hvite forkleet som rørte bringebærsyltetøy i det gamle huset som jeg nå bor i. Og vips. Historien gikk rett hjem hos Stabburet. Jeg mottok en hel kartong med matvarer. Jeg hadde lykkes nok engang. Jeg var mett. Skikkelig mett. Og uten å ha spist et eneste stykke Grandiosa.
