Stumpet røyken, løp til Katmandu

1. juni i fjor var D-dag for Nicolaisen. Da stumpet hun røyken.

Fra 20 røyk til 20 km om dagen

Hun hadde røkt 20 sigaretter om dagen, og ville nå fylle den tiden med noe annet. Det ble løping og bokskriving.

Høydepunktet kom med Oslo maraton forrige helg, da 42 kilometer ble tatt i ett tungt jafs.

– Jeg er som folk flest, helt på gjennomsnittet når det kommer til de fleste ting. Men jeg løper kanskje litt mer, sier Nicolaisen.

6 x 20 x 7 x 52 = 43.680 minutter (728 timer)

Siden i fjor sommer til gjennomført maraton i Oslo nå nylig, hadde hun løpt 652 mil. Avstanden tilsvarer omtrent Oslo-Katmandu i Nepal østover eller Oslo-Edmonton i Canada vestover (se kart nederst i saken).

Men før «den lange løpeturen» begynte, var Nicolaisen en av dem som virkelig nøt å røyke.

– Jeg var veldig glad i røyken. Alle livets store begivenheter måtte toppes med røyk, både gode måltider og feiringer. Først da røyken også ble inntatt, var alt tipp topp, sier Nicolaisen. Men røyking tok for mye tid, syntes hun og går gjennom tidsregnestykket.

Hver røyk tar omtrent seks minutter. Og når man da røyker 20 om dagen, så tilsvarer det to timer – hver dag hele året.

– Det sier seg selv at det er en vane som tar for mye tid. Når den vanen blir borte, skapes et hull. Og jeg tror mange gjør en feil når de ikke fyller den tiden med noe annet.

Fra røykerom til maraton

Det var mannen til Nicolaisen som fikk henne til å løpe. Det startet med en joggetur i Dublin, før hun hadde stumpet røyken.

– Det var et sant mareritt. Jeg hostet og harket, hadde blodsmak og sting i siden. Men da vi var ferdige hadde jeg en enormt god følelse. Dette ville jeg gjøre mer, tenkte jeg.

Og allerede i august i fjor var formen til Nicolaisen bedre. Hun kunne løpe langt uten å hoste, og følte at hun fikk igjen for innsatsen.

– Da jeg innså at jeg kom til å klare å løpe et helt maraton nå på lørdag, hadde jeg et klyp meg i armen-øyeblikk.

Underveis hadde hun krisemøter inne i hodet. Målet var å komme i mål i løpet av fem timer. Det var tid nok til å gå, drikke og ta det med ro.

Den endelige tiden var tre timer og 55 minutter.

– Da jeg kom i mål hadde jeg ikke vondt noe sted. Det var som å gå på luftputer, forteller Nicolaisen.