– Jeg tror det å være sammen og gå en tur mot et konkret mål er med på å gi håp, sier prostidiakon i Vest-Telemark, Eilev Erikstein.
I flere år har han arrangert pilegrimsvandringer i samarbeid med psykiatriske institusjoner, fengsler og andre, som har pasienter som har opplevd tunge tider. Hans erfaring, og tilbakemelding fra helsevesenet, er at pilegrimsvandringene hjelper.
– En dame sa til meg etter en tur at hun ikke hadde tenkt en eneste tanke, noe som er ganske fint, sier Erikstein.
- Les også:
Lange tradisjoner
Å gå pilegrimstur til Røldal, er noe folk har gjort helt siden middelalderen, og til langt utpå 1800-tallet. Bare pilegrimsvandring til Nidaros har vært mer populært her i landet. Og målet med å gå til Røldal, bygger på en helt spesiell historie.
– Historien forteller at på spesielle dager svettet krusifikset i stavkirken i Røldal. Pilegrimene tok da et linklede og tørket av svetten, og la så kledet på et vondt kne, eller på hodet til en syk bestemor, som så ble leget, sier Erikstein.
Nå er ikke det ikke nødvendigvis det religiøse som står i fokus, noe Erikstein synes er helt greit.
– Hva folk får ut av turene er helt opp til hver enkelt. For min del er det hele pakka, men i sommer hadde vi med en muslim, som ikke var spesielt opptatt av krusifikset i stavkirken. Han hadde ikke råd til å reise til Mekka, så da valgte han å gå til Røldal i stedet.
– Godt å nå et mål
Erikstein tror også det er viktig for deltakerne at man skal nå et konkret mål.
– Vi vet at turen ender i Røldal, da kan vi ikke legge om ruta hvis været blir dårlig eller andre ting inntreffer. Det å ha et konkret mål som kommer nærmere og nærmere oppleves veldig godt.
Han peker på at mange opplever stor frihet i livet for øvrig, og at ett fast punkt ofte kan være godt å støtte seg til.
– Vi har så mange valgmuligheter i livene våre ellers. Livet handler jo ofte om å velge, sier Erikstein.
Kunsten å gå
Selv om det å gå er noe de fleste gjør hver eneste dag, handler det for menneskene som er med på pilegrimsvandring om mer enn å sette ett bein foran det andre.
– Det handler om det Odd Nordstoga synger om i låten "Kunsten å gå", å ha serven i sitt liv. Å ta kontroll over seg selv og sitt liv, avslutter Erikstein.