Her om dagen følte jeg meg skikkelig naken, inntil beinet, helt ribba liksom. Enda jeg hadde godt med klær på.
Det var en sånn følelse som jeg får når jeg har glemt å ta på meg sikkerhetsbeltet hvis jeg skal kjøre bil, det er noe som mangler.
Det var skikkelig krise, og krisa varte i et par dager. Jeg klarte nemlig det store kunststykket å miste mobiltelefonen min. Det er et ordtak som sier: du vet ikke hva du har før du har mista det - og det ordtaket er jammen sant.
MOBIL: Noen klarer seg ikke uten. Foto: Anne Cathrine Syversen, NRK.
Jeg har vært en av de som har rista på huset av fjortisene som har kjøpt seg dingeldangel til mobilen, og som bruker mangfoldige tusen på å sende tekstmeldinger til hverandre - til og med i samme rom. Og så finner jeg meg selv...ikke det spor bedre...Da venninna mi dukka opp uanmeldt på jobben med et anheng til mobilen fra Hennes og Mauritz - en liten sommerfugl og en liten perle i rosa og blått til 14, 50. Jeg var faktisk fra meg av begeistring....Og før jul ordna jeg meg sånn at jeg kan sende 2000 meldinger i måneden og kun betale 200 kroner - genialt ikke sant.. men avhengig jeg...nei langt i fra....
Jeg visste faktisk ikke hvor avhengig jeg var av den lille sølvgråe dingsen , før den plutselig var sporløst forsvunnet.
HARDT LIV: Livet uten mobil kan være trist, synes Kristin Rivrud. Foto: Anne Cathrine Syversen, NRK.
Og da kom abstinensene krypende. Hvor i hule er den telefonen hvisket jeg hvesende til meg selv i det jeg forbannet at jeg alltid skal være så sinnsykt ør. Hvor hadde jeg den sist da hvisket jeg igjen. Jeg tenkte og leita, tenkte og leita. Men telefonen var rett og slett forsvunnet helt fra jordas overflate virket det som.
Dagene som fulgte var et mareritt.
Jeg følte jeg ikke hadde kontakt med omverdenen. Jeg tenkte på alle de tekstmeldingene som lå og ventet på at jeg skulle lese dem - og som jeg nå ikke fikk lest. Jeg ringte mamma, venninna mi og et par stykker til som jeg som oftest sender meldinger til, og sa i fra at - telefonen var borte - så hvis dere sender meldinger - så vet dere hvorfor jeg ikke svarer.. Men verst av alt var alle de som sikkert hadde sendt meg en tekstmelding, eller hadde tenkt til å sende en. - og som kom til å lure på hvorfor jeg ikke svarte. Som ville tro at jeg var en overlegen blei som ikke engang gadd å svare på en enkel tekstmelding. Hvordan skulle jeg få sagt fra til dem?
Jeg hadde endevendt kåken. Leita bak sofaputer, i skuffer og skap, nedi do - i tilfelle toåringen skulle ha funnet ut at det var en ideell plass for en mobiltelefon - i vesker, ja til og med i søplebøtter og fryser. For jeg innrømmer det gjerne - jeg kan være ør som en jojo til tider. Og jeg skyldte til og med på avkommet. I stua svarte minsten da jeg spurte om han hadde tatt telefonen min. Neste gang jeg spurte var svaret: på kjøkkenet. Jeg leita både i stua og på kjøkkenet - men nei telefonen var og ble borte.
... inntil en kveld jeg satte meg godt tilrette i godstolen og skulle se tv...
LYKKELIG GJENFORENING: Kåsør Kristin Rivrud med sin mobil. Foto: Anne Cathrine Syversen, NRK
Lettere irritert over meg selv kjente jeg en siste gang nedi godstolen - til tross for at jeg hadde leita der ørten ganger allerede..... Og der...nede i sida på stolen kjente jeg noe kaldt og firkanta....... Kunne det være--...?
Gleden jeg kjente ved å igjen være forent med min kjære mobiltelefon var ENORM. Og der lå det tre ubesvarte anrop og tre tekstmeldinger og ventet på meg.... Jeg var fra meg av spenning da jeg med lette trykk avslørte hva som ventet meg.
Mamma hadde ringt tre ganger
Og venninna mi hadde sendt melding og lurte på hvorfor jeg ikke svarte....
...men nå er den tilbake hos meg....og......bare vent litt....skal bare svare på denne meldinga......