I over tjue år har Signe Marie Aaslund jobbet som frivillig og siden som leder på Skien diakonale senter. I en alder av 67 år vil hun nå tre av som daglig leder.
Sentret har i dag både leiligheter, natthjem og daghjem. På daghjemmet blir det servert to måltider om dagen.
- Les:
- Se:
– Jeg kommer fortsatt til å være her i en mindre stilling. Jeg gleder meg til å få mer tid sammen med dem som bruker senteret, sier Signe Marie.
Hun klarer ikke å gi seg helt. Senteret har blitt en stor del av livet hennes.
– Jeg var redd
Aaslund er nøye på å understreke at hun har mange gode medarbeidere rundt seg både de fast ansatte og flere frivillige. her sammen med Kari Skipsted Olsen og Ellen Fredriksen.
Foto: Stine Hansen Bakkebø / NRK– Mitt første møte med rusmiljøet i 1993 var skremmende. Jeg angret på at jeg lot meg verve som frivillig, forteller Signe Marie.
Hun tilhørte et kristent miljø der alt var trygt, men plutselig havnet hun i et miljø med brutal språkbruk og folk som ofte er svært rusa. Så snudde alt og redselen forsvant.
– I en bønnesamtale med vår Herre fikk jeg en sterk overbevisning om at disse menneskene jeg møtte er Gud elskede barn. Jeg var aldri redd etter det, sier hun.
Signe Marie begynte etter dette å interessere seg for menneskene bak rusavhengigheten.
Tøff kjærlighet
Signe Marie Aaslund har et brennende hjerte for de svakeste i samfunnet. De med store rusproblemer.
– Hun er som en reservemamma for meg, sier Magne Kvande.
48-åringen er nå rusfri, men besøker av og til senteret der han er med i en teatergruppe. Sammen med to profesjonelle skuespillere, en musiker, ansatte, frivillige og brukere av senteret arrangerer gruppa solidaritetskonserter der alle inntekter går til drift og trivselstiltak for rusavhengige i byen.
– Noen ganger trenger jeg en klem og andre ganger et spark i baken. Begge deler kan jeg få av Signe Marie, sier Kvande og ler hjertelig. Det er tydelig at det gjennom åra har blitt satt noen klare grenser.
Signe Marie Aaslund sammen med fra venstre Magne Kvande, Odd-Arne Bjørnli og Vidar Fles.
Foto: Stine Hansen Bakkebø / NRKSigne Marie kan bekrefte at hun av og til utøver det som kan kalles tøff kjærlighet.
– Jeg og de andre som jobber her lærer oss å ikke være for ettergivende. Det er fort gjort å bli for snill når en syntes synd på folk. Ofte er det å sette grenser det viktigste for å kunne hjelpe folk, sier Aaslund.
Hun legger til at hun mer ser på seg selv som en medvandrer enn en reservemor.
Ingen blir glemt
De ansatte på senteret har samla på bilder og gravsanger. Ingen av dem som har gått bort skal glemmes.
Foto: Stine Hansen Bakkebø / NRK67-åringen er takknemlig for at flere har fine ord å si om henne, men selv er hun nøye på å understreke at hun har mange gode medarbeidere rundt seg både de fast ansatte og flere frivillige.
– Signe Marie er et fantastisk menneske. Hun er uten tvil en bærebjelke i senteret gjennom mange år, sier leder av hybelhuset Per Anders Hoppestad.
På kontoret til Signe Marie er det mange minner. På veggen henger bilder fra da Erna Solberg besøkte senteret i valgkampen og bilder fra da Kjell Magne Bondevik åpna hybelhuset i 2005.
– Han du ser der går det veldig bra med. Det er så godt å vite, sier hun og peker på en av de tidligere brukerne av senteret.
Med et bankende hjerte for byens svakeste har hun opplevd å miste mange mennesker. Mange så altfor tidlig. I en egen perm har de ansatte samlet på bilder og begravelsessanger for å minnes de som er døde.
– Her er det mange fine folk. De er alle sønner og døtre. Det er trist å bla i permen, men ingen skal glemmes, sier Signe-Marie.
