Lisbeths historie rører de innsatte

De har gjort, sett og opplevd ting mange av oss bare har lest om.

Da Lisbeth Mangen delte minner fra barndommen med en pappa i fengsel, gjorde det likevel dypt inntrykk på de innsatte i Skien.

Oslo-jenta var rundt åtte år da faren, som nå er død, ble satt i fengsel for første gang.

Minnene, deriblant brev, har hun tatt vare på.

Uvanlig besøk

Barneboka «Det du ikke vet om Vilde» av Nicolai Houm handler om barn som vokser opp med mamma eller pappa i fengsel.

Det samme gjør forestillingen basert på boka, som de to har samarbeidet om å lage.

Nylig fikk de innsatte i Skien fengsel en smakebit, i forbindelse med barnelitteraturfestivalen Appelsinia.

Som tente lys

Overarmer på størrelse med tømmerstokker, vitner om lange dager med mye tid til å løfte jern. Flere har tatoveringer med navn på barna.

Mange av karene som har tatt plass i gymsalen til høysikkerhetsfengselet er ikke av typen som er vant til å snakke så mye om følelser. De fleiper og ler.

Når Mangen begynner å lese fra brevene hun fikk av sin far da han satt i fengsel, endres imidlertid stemningen raskt. Savn er et ord som går igjen.

Gutta sitter med ett i dyp konsentrasjon. Alvorlige menn, med blikket festet rett fremfor seg.

Dette er ord og minner som gjør tydelig inntrykk. Ikke minst på fedrene i salen. De som selv har barn som venter på pappa utenfor murene.

– Betyr mye

Etter forestillingen får de innsatte anledning til å snakke med Mangen og Houen alene.

Dette er ikke et tema som frister å snakke om i plenum.

Lisbeth Mangen er lettet.

– Mange ga uttrykk for at dette betyr mye. Det betyr mye for meg. Det kan nok være viktig for dem som sitter på innsiden å vite at samfunnet beveger seg i en retning der det ikke er skambelagt å være pårørende.

En annen vinkel

Innsatt Trond Einar Frednes er representant for medfangene i kontaktutvalget. Han mener forestillingen er viktig.

– Vi får en helt annen synsvinkel enn det vi er vant med når vi hører det fra en som har besøkt faren i fengsel som barn, og som nå har blitt voksen. Det gjør inntrykk på oss.

Houm håper forestillingen kan vises flere steder i Norge fremover.

– Her møtte vi et publikum som var berørt. De som sitter på utsiden skal ikke straffes. Om rehabilitering er hovedmålet, så må man hjelpe innsatte med å fortsette som fedre og mødre.