Hopp til innhold

– Vi har ikke tenkt å gi oss

Politikere og befolkningen på Rjukan har ikke tenkt til å legge seg ned etter at styret i Sykehuset Telemark vedtok å legge ned akuttfunksjonene ved lokalsykehuset.

Siv-Anita Langeland og Bjørn Sverre Birkeland

Tillitsvalgt i Fagforbundet Siv-Anita Langeland og høyrepolitiker i Tinn, Bjørn Sverre Birkeland har ikke gitt opp kampen om lokalsykehuset.

Foto: Eirik Haugen / NRK

– Gårsdagen viste et spill som vi var klar over kom. Vi regnet med at det ville komme et vedtak som var i tråd med den utviklingsplanen som ledelsen hadde foreslått, sier høyrepolitiker i Tinn og leder i Kommunenes landsforening for lokalsykehus, Bjørn Sverre Birkeland.

Tirsdag valgte sykehusstyret å følge innstillingen fra sykehusadministrasjonen om å legge ned akutt og døgnfunksjonene ved Rjukan og Kragerø.

– Nå skal dette sees på av Helse Sørøst og styrebehandles 19. juni. Dette handler om så store endringer i tjenestetilbudet at det omhandles av loven om helseforetak. Nå ligger saken der, og så avventer vi hva helseminister Bent Høie vil gjøre.

– Høie må snu

Birkeland sier at han ikke kan se annen løsning enn at Bent Høie må snu i saken.

– Som høyrepolitiker kan jeg ikke skjønne at han tør å la være å gjøre noe. Hvis han skal bli sittende som helseminister er han nødt til å foreta seg noe. Han kan ikke fortsette å skyve sakene som er vanskelige for ham over på andres bord. Nå får han en sjanse til å vise at han har ryggrad, og må ta ansvar for det han har vært med på å utarbeide.

Birkeland sier Tinn-samfunnet nå mobiliserer nok en gang for å bevare lokalsykehuset. Det er både underskriftskampanje og en postkortaksjon på gang.

– Kampviljen er stor

Tillitsvalgt i Fagforbundet, Siv-Anita Langeland sier kampviljen blant de ansatte på Rjukan sykehus er stor.

– Siste ord er ikke sagt i saken. Vi kommer til å fortsette kampen som tidligere, og satser på at Bent Høie kommer på banen.

Langeland forteller at flere tok til tårene da vedtaket kom tirsdag, og at det har vært følelsesladde uker.

Man blir jo utladet. Man sitter på styremøter og kjemper og holder taler, men ser jo veien det bærer.

– Hvordan er det å gå på jobb hver eneste dag, samtidig som man vet at nedleggingsspøkelset truer?

– Det er alltid et håp. Et håp om at noen skal våkne og si at dette bare er tull.