NRK Meny
Normal

Hundebæsj til besvær

Hundebæsj er noe dritt. Det har vår kåsør smertelig erfart.

Britt Boyesen
Foto: Ken Willy Wilhelmsen / NRK

Hundebæsj har blitt samtaleemne i Telemark denne uka. Altfor mye bæsj i skiløypene på Svantstul har oppørt mange.

Vår kåsør Britt Boyesen, har også sine erfaringer med griseriet, bare les her:

Fire øyne gløtta bort på meg da jeg kikka oppi postkassa mi her om dagen. Det ene paret tilhørte en som konsentrerte seg om å bæsje.

De to andre øynene kikka raskt bort og studerte intenst en forblåst og naken syrinbusk. Da jeg snudde meg et par minutter seinere, gikk den ene av dem logrende videre. Den andre tusla to meter bak med lenka i den ene handa og den andre dypt nede i lomma.

En drøy meter fra postkassa mi lå ei fersk ruke.

Mitt rasende "hei, du glømte noe", blei ikke hørt. Dermed var det fram med bæreposen for å fjerne andres møkk. Igjen. Området ved postkassa blir brukt som offentlig toalett av flere firbeinte.

Jeg er ikke spesielt glad i bikkjer, men jeg er enda mindre begeistra for eierne deres. Altfor mange er utstyrt med en blanding av arroganse og dumhet. Det de mangler er en rull med bæsjeposer og evnen til å innrømme hvor ekkel bikkjedritten er.

Skogsjef Jan-Petter Enger i Løvenskiold-Fossum er møkka lei av hundeeierne som ikke plukker opp bæsjen sin. Ja, for det er deres bæsj like mye som bikkjas. Flotte skiløyper blir ødelagt av sleipe ruker.

Folk drar av sted på tur med sekkene fulle av termos, mat, sitteunderlag, spade og skismøring. Men poser til å samle dritten i. Nei, se det er lett å glømme. Bruk matpapiret, da vel. Bruk fantasien. Bruk hue!

- Hvis ikke hundeeierne skjerper seg, kan de bare glømme å bruke løypene, fortalte skogsjefen til Varden torsdag. Vi får håpe og tru at dette får flere til å bruke vettet og de svarte plastposene. Da slipper vi å få klint dritten inn i klisteret under skia. Da slipper den lille nybegynneren som detter like mye på flatmark som i bakken, å få buksebaken full av møkk - på utsida.

Tobeinte huker seg ned bak en busk eller grananlegg utafor løypa. Hvorfor kan ikke bikkjene også gjøre det?

Det er visse opplevelser i livet jeg prøver å fortrenge, men glemselens slør klarer ikke å dekke over synet og lukta fra altfor mange ekle opplevelser. Synet av toåringen som har snubla i sine egne, ivrige bein og har landa med armen og den ene handa oppi ei sleip ruke en fin vårdag.

Lukta fra parkdressen og vemmelsen mens jeg forsøker å gni av det verste før dressen havner i vaskemaskinen. Lukta fra skoa jeg har satt fra meg i gangen etter å ha vært ute i vintermørket og henta avisa i postkassa. Minnet om leitinga etter hvilken sko som var innsmurt med møkka. For ikke å glømme bilturen en vinter med varmeapparatet på fullt og en stank som blei stadig verre.

Den tok ikke slutt før alle styrta ut av bilen og sjekka støvlene sine. Den uheldige som hadde tråkka oppi dritten, forsøkte febrilsk å fjerne den oppi en brøytekant. Etterpå havna gummimatta oppi samme brøytekanten.

Gudene skal vite at lukta hang igjen i bilen lenge, og alle antipatier mot bikkjer og eierne deres blei forsterka.

Jeg er spent på om skogsjefen klarer å få hundeeierne til å skjønne problemet. Sløve hundeeiere i andre deler av verden får bot når de lar være å plukke opp møkka etter den firbeinte. Det hjelper faktisk med straff. Det er helt opplagt en straff både for Passopp og for hundeeierne om de blir nekta adgang til løypene på Svantstul. Vi får håpe skogsjefens trusler blir hørt og forstått at dem de er mynta på.

Alle som har bleieunger, har med seg bleier på tur. Alle som har bikkjer, må ha med seg noe å pakke dritten inn i. Så enkelt er det. God tur!

Og du - husk å ta med deg bæsjen neste gang du stopper ved siden av postkassa mi.

Eller hør kåseriet her: HUNDEBÆSJ ER NOE DRITT