Fjelltur langs en oversvømt vei

Mens turistene suser over Haukelifjell uten å ane hva som skjuler seg under vannspeilet ved fylkesgrensa, tok vi turen ned til broer og veier fra 1800-tallet.

På europavei 134 brøler trafikken mot en skyfri sommerhimmel over fylkesgrensa mellom Telemark og Hordaland. Her, i klem mellom Vinje og Odda kommuner, fråder Nupselva nedover fjell og steinskrenter uten å fange oppmerksomheten til en gruppe turister. Bussen deres har parkert på rasteplassen langs hovedveien slik at de skal få tatt bilder.

Samtidig som kameraene deres er rettet mot snøflekkede fjelltopper og blikkstille fjellvann, kaster Nupselva seg videre ned i Ståvatnet, der den er med på å skjule en 50 år gammel hemmelighet. En hemmelighet venn og dykker-makker Arne Stenstadvold oppdaget for bare kort tid siden, da en karttjeneste på nettet ble oppdatert med nye og bedre flyfotoer.

I godt vær

Arne Stenstadvold (til høyre) og NRKs Espen Andersen på vei ut for å finne spor etter den oversvømte delen av gamleveien over Haukeli. I bakgrunnen renner Nupselva ned i vannet.

Foto: Privat

Stabbesteiner og betong

– Det var en tilfeldighet at jeg så broene på de oppdaterte bildene. Jeg var der oppe og dykket litt lenger vest i 2011. På flyfotoene vi hadde funnet den gangen var ikke disse broene synlige, sier Stenstadvold.

Vi slipper luften ut av vestene våre og dykker ned i fjellvannet. Med kompasskurs rett nordover treffer vi snart på gamleveien, slik den så ut da vannmassene trengte seg på. En rekke stabbesteiner streker opp traseen mot stedet der Nupselva pleide å styrte inn under veien.

Stabbesteiner

Stabbesteinene synes godt på bunnen.

Foto: Espen Andersen / NRK

Veistumpen ble satt under vann da området ble demmet opp i 1961. Stenstadvold justerer kursen; vi har avtalt å følge veien østover. Her har det ikke kjørt eller gått noen på et halvt hundreår. Noen meter lenger fremme aner vi konturene av en betongkonstruksjon.

Oppdemmingen skjedde med utbyggingen av Tokke-kraftverkene. Dette foregikk i en tid hvor fokus på kulturminner og veghistorie var betydelig lavere enn behovet for vannkraft.

Vannstanden i en rekke fjellvann, som Ståvatnet og Ulevåvatnet, steg så mye at denne biten av gamleveien over fylkesgrensa forsvant ned i glemselen, sammen med sine broer, betongrekkverk og steinvoller.

Nytt liv til «lat befolkning»

Solen stikker nåler av lys gjennom det blågrønne ferskvannet og gir farge til en erodert betongoverflate der småstein forlengst har begynt å titte ut fra sementen. Gamle Nupselva bru har kommet til syne foran oss, på mellom 3 og 5 meters dyp. 20 meter lenger nord treffer elven vannspeilet, det formelig koker i vannmassene ovenfor.

– Dette var den første kjøreveien mellom Øst- og Vestlandet, og den ble planlagt 1860 av Hans H. Krag, som senere ble vegdirektør, kan museumskoordinator Nils Nonås i Statens Vegvesen Region Vest fortelle oss.

Synlig gjennom vannet

Når sikten er god og været godt, synes gamleveien gjennom vannet på flyfotografier.

Foto: Statens Kartverk

Da veien sto ferdig i 1886, ble den regnet som et mesterverk i samtiden. Ifølge Nonås skrev Krag i en forhåndsvurdering til det daværende Indredepartementet at veien kunne «...gi nytt liv til den ellers særs late befolkningnen i Røldal» (!).

– Jeg undret meg over hvordan Krag kunne skrive noe slikt. Jeg oppdaget at han på en måte hadde rett: Bygda var overbefolket, det fantes hverken arbeid eller mat, og de var innestengt. Så menneskene der hadde på mange måter gitt opp, forklarer Nonås.

Kjøreveien ble dermed en slags redningsplanke for innbyggerne i Røldal.

Synlig i lavvann

Betongrekkverket langs veikanten leder oss videre i retning mot Ulevå i Vinje. Underveis på svømmeturen finner vi en rektangulær steinformasjon, som vi der og da anok at er grunnvollen til en liten bygning.

– Det kunne vært en brakke som arbeiderne brukte, eller en smie, som de måtte ha mens de bygget veien, foreslår Nils Nonås når vi senere spør ham om han kan gjøre en kvalifisert gjetning på hva som kan ha stått på stedet, uten at han selv har sett formasjonen.

Lavvann

Når vannmagasinene er tappet helt ned, og snøen har forsvunnet på vårparten, stikker toppen av broene opp over vann en stakket stund.

Foto: Ragnvald Christenson / Privat

Senere får vi imidlertid vite, via oppmerksomme lesere, at steinformasjonen rett og slett var fundamentet til fylkesgrensesteinen som sto her i gamle dager.

– Steinen er i dag å se ved parkeringen på Ulevå, skriver Margit Gjørv i en e-post til oss.

Vi har svømt over fylkesgrensen, fra Odda i Hordaland til Vinje i Telemark. Nær det som i dag er Ulevå bru – hvor dagens E 134 går over Ulevåvatnet – fortsetter den oversvømte gamleveien over en trebro.

Tidvis er vannstanden så lav at de høyeste punktene på broene kan titte opp i dagen, ifølge lokalkjente. Andre ganger er det mulig å skimte veien og betongkonstruksjonene gjennom vannspeilet. Ragnvald Christenson har sendt oss bilder av hvordan broene er synlige over vannflaten om våren, når snøen har smeltet og vannstanden er lav.

Atlantis ble aldri funnet, men gamleveien over Haukelifjell kan du altså selv oppsøke med dykkermaske og snorkel. Den ligger ikke dypere enn at den kan nås med fridykking uten flasker på ryggen. Men – med mindre du er riktig hardbarket når det kommer til badetemperaturer – anbefales en tettsittende våtdrakt. Selv etter flere julidager på rad med strålende sol, holder Ståvatnet og Ulevåvatnet bare 11 grader.

Krysser veien

Veien ligger på mellom 3 og 5 meters dyp. Dermed er den tilgjengelig også for snorklere.

Foto: Arne Stenstadvold