– Jeg måtte nærmest trøste legen som ga meg beskjeden om kreften. Han var så lei seg for det han akkurat hadde fortalt, sier Inger Lise Øystese.
Inger Lise Øystese sier musikken gir henne nødvendig håp. Fra sykesengen jobben hun med konserten som skal samle inn penger til kreftsaken.
Foto: privatØystese har brystkreft med spredning. Kreften kommer etter alt å dømme til å ta livet hennes på et eller annet tidspunkt, men frem til det vil hun leve.
Rundt bordet sitter mannen og barna. De gråter. Det gjør ikke Inger Lise, for hun er travelt opptatt med å tenke løsninger.
– Kreften har gitt livet mitt en ramme. Jeg er ikke redd. Jeg har bestemt meg for å slutte å utsette ting, jeg vil leve nå, livet er nå. Ingenting i mitt liv er preget av panikk, ikke misforstå, men det er nå jeg lever, sier Øystese.
Tall fra kreftregisteret viser at hvert år opplever over 3000 kvinner det samme som Inger Lise. De får beskjed om at de har fått brystkreft. Tallet øker stadig, men mange lever lenge med sykdommen.
Les også:
Inger Lise og datteren Oda.
Foto: Stian Wåsjø Simonsen / NRKStor drøm går i oppfyllelse
Store deler av livet til Inger Lise Øystese har vært preget av musikk. Slik er det fortsatt. Hun har jobbet, og jobber fortsatt som dirigent.
– Musikken er livet mitt. Det er gjennom musikken jeg henter energi. Det å få mulighet til å gi unge mennesker en mulighet, det gir meg håp. Og håp gir liv, smiler Øystese.
Hun blir rørt der hun står helt fremst i Langesund kirke. Hun snakker om ungdommen og deres muligheter. I kveld skal det holdes konsert. Inntektene går selvsagt til kreftforeningen. Inger Lise er primus motor og dirigent. Hun er dedikert og spent.
– Å se unge talenter få blomstre og se gleden i øynene deres, det gjør meg så glad.
Øystese er også streng, og som hun sier selv «krevende å jobbe med». For bare noen dager siden satt hun i rullestol. Kreften har ødelagt ryggen hennes, men nå klarer hun ikke sitte lenger. Fra sin posisjon fremst i salen bryter hun inn i generalprøven.
Jobbet fra sykesenga
At hun dirigerer sin egen konsert i kveld er i seg selv nesten for et under å regne. I alle fall for alle oss som ikke er Inger Lise Øystese. Beskjeden om den uhelbredelige kreften kom for to måneder siden. Kort tid etter ble hun sittende i rullestol. I den stolen har hun sittet helt til nylig.
– Det var et øyeblikk at jeg tenkte; hva skal jeg gjøre nå? Men det gikk fort over. Jeg har hele tiden jobbet for å få til dette. Jeg satt jo på sykehuset og jobbet med denne konserten. Det å ha musikken, og disse tingene å tenke på er bedre enn noen annen medisin, smiler Øystese.
Varmen rører
Hun har aldri grått over sin egen situasjon. Hun er for positiv til det. Men hun gråter ofte fordi hun blir rørt.
– Ja, det får meg til å gråte. Jeg blir så rørt over alle de fine menneskene som bryr seg om meg. Jeg føler meg så elsket av så mange mennesker, det er jeg så takknemlig og glad for. Det gir energi. Folk som bryr seg holder meg i livet, sier hun mens stemmen skjærer og tårene triller.
Ved kjøkkenbordet sitter Oda, datteren til Inger Lise. Hun er bekymret for moren.
– Ja, det er tøft. Selv om hun viser få tegn til svakhet, og er så blid og trygg, så er det skummelt.
– Om dette er verre for oss rundt enn for mamma vet jeg ikke, men det er mentalt tøft å oppleve dette for oss også, sier Oda Øystese.
Moren nikker anerkjennende.
– Kreften skal ikke få ta fra meg humøret eller håpet, smiler Inger Lise.
