Warholm fryktet sin egen tilfredshet før VM

– Det var alt annet enn flaks!

Karsten Warholm smiler når han sier det, men her er det alvor i bunn. NRK har spurt ham hvordan oddsene var før VM for at en sunnmøring skulle sitte igjen som verdensmester.

Warholm har svart at oddsene var nok ikke gode, men nå har det uansett skjedd.

Han vil understreke dette om verdensmestertittelen: Det var ikke tilfeldig. Og det var altså ikke flaks.

Det var hard trening. Gode forberedelser. Timing.

Og en aldri så liten mental snuoperasjon i forkant, avslører han nå.

21-åringen sitter for anledning i en stor, mørkeblå stol tredd i fløyel. Den var bare tilfeldigvis på hotellet, men den majestetiske fremtoningen har nok aldri kledd den nyslåtte verdensmesteren bedre.

– Den var fin!, utbryter han med et glis og gir stolen et klapp.

I dag avsluttes VM i friidrett. Sammen med NRK skal Warholm se tilbake på en uke av livet han aldri kommer til å glemme. Ikke resten av Norge, heller.

Nå forteller han hvordan det hele opplevdes - og om hvordan han måtte jobbe for å finne det han kaller «ulven» i seg igjen før VM.

Det mentale oppgjøret

En eller annen gang i ukene før VM begynte Warholm å tenke over denne tilfredsheten han kjente på.

Egentlig hadde han tenkt å ta ting litt steg for steg denne sesongen. Det er hans første år som ren hekkeløper, så han hadde planer om vokse litt i takt med erfaringene.

Slik ble det ikke.

Warholm føk inn i verdenstoppen. Omtrent fra første konkurranse ble det tydelig at han var i ferd med å gjøre noe stort.

Han gikk inn i VM som lederen av Diamond League, etter at han tok to strake seiere på Bislett og i Stockholm. Der slo han noen av de beste i verden. I tillegg hadde han tatt to gullmedaljer i U23-EM og tangert verdensrekorden på 300 meter hekk innendørs.

Kunne han egentlig be om mer?

Warholm syntes kanskje ikke det. Det var derfor han sa til NRK før avreise til London og VM:

– Det beste hadde egentlig bare vært å pakke tingene og si at sesongen er over. Ting har allerede gått så bra.

Han la det frem som en spøk, og mente det slik også, men det var ikke tilfeldig at han sa det.

Han kjente seg fornøyd med sesongen allerede. Naturlig nok. Men spørsmålet var: Er dét egentlig en følelse man bør gå inn i et VM med?

– I ettertid ser jeg… Jeg har hatt så mange konkurranser i år, og VM var liksom bare en av de. Jeg var egentlig veldig fornøyd med sesongen allerede, forteller Warholm.

På et eller annet tidspunkt må han ha kommet til en erkjennelse. Han måtte tro på, og ønske, at han kunne få til noe stort i VM også.

Man må huske at på dette tidspunktet var det fortsatt en litt sprø tanke. Han var jo fortsatt «bare» en 21-åring fra Ulsteinvik som nettopp hadde spesialisert seg på hekk.

– Jeg følte jeg hadde gjort det meste før VM. Det var veldig hardt å nullstille seg igjen, forteller han.

Han greide det. VM nærmet seg, og han begynte å kjenne på sulten.

– Jeg er veldig fornøyd med måten jeg omstilte meg på og gjorde VM så viktig for meg som det ble. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle sitte her og se tilbake på et VM-gull, sier Warholm, og lener seg godt bakover i den store, blå stolen.

Slik ble han klar til å gripe VM med begge hender.

– Alnes sa alle de riktige tingene

Warholm kom til VM-byen London torsdag den 3. august. Mediene hadde så vidt begynt å ymte frempå om at han muligens var en medaljekandidat.

Den som gikk lengst var NRKs friidrettsekspert Vebjørn Rodal, som sa rett ut at han trodde Warholm kunne ta gull.

Andre var mer skeptiske. Nå skulle Warholm tross alt for første gang møte de beste når alle hadde spisset inn toppformen.

Warholm selv? Han følte seg bare usedvanlig rolig.

Han er uansett ikke den som pleier å la nerver og stress prege seg i nevneverdig grad. Det sier alle som kjenner ham godt.

Den mentale nullstillingen før avreise hadde i tillegg ført med seg uventet mye positivt.

– Med nullstillingen ble det egentlig veldig greit. Jeg følte jeg kom inn i VM uten å ha noe å tape. Mye av det jeg hadde tenkt å gjøre denne sesongen var utrettet. Vi var veldig rolige, sier han.

Nå gjaldt det bare å holde på den følelsen.

– Selv om London er en fin by, så droppet vi sightseeing og holdt fokus på det jeg skulle. Alnes sa alle de riktige tingene, så vi kom godt i flyten, forteller Warholm.

– Hva var det riktige som Alnes sa?

– Mye forskjellig. Først og fremst var det mye vitser og latter. Men samtidig så forteller han meg at han har trua på det. Han forteller om det arbeidet vi har gjort, og at vi må ha trua på det. Og som han sier: Vi fortjener det.

Alnes greide å komme under huden på Warholm.

Han fortjente det. Og han kunne få det til. Det ble et slags mantra.

Ble nervøs

Søndag 6. august var det forsøksheat. Warholm følte seg fortsatt rolig og trygg.

– Det er noe med å ta brodden av det og bare gjøre det, sier han.

I forsøket sparte han på kreftene, og gikk lett videre. Den viktigste jobben var gjort nå. Fra nå av og ut skulle alt egentlig være bonus. Det var jo tross alt hans første VM.

Likevel var det da han begynte å kjenne på at dette med VM kanskje var litt stort, likevel.

Warholm ble nervøs.

Vi som var til stede i London begynte å merke at Warholm var på vei inn i den såkalte mesterskapsbobla. Han kortet ned på minuttene i pressesonen, spøkte litt mindre enn han pleier.

– Semifinalen var kanskje den skumleste. Det er få som går videre, og en liten feil der kan gjøre mye, sier han.

Han bestemte seg for å ta semifinalen slik han pleier - bare gå ut og gjøre det.

Før start kunne man se en giret Warholm, som slo seg på brystet, brølte og prøvde å få adrenalinet til å pumpe.

– Semifinalen var veldig tøff. Da måtte man være litt på. Det var en egen greie i seg selv. Jeg var ekstrem fokusert inn mot den, og kanskje enda mer anspent enn mot finalen. Eller nervøs, anspent var jeg kanskje ikke, sier han.

I semifinalen møtte han sin antatt argeste konkurrent, OL-vinneren Kerron Clement.

Warholm har respekt for Clement. Han visste at nå kom det til å bli tøffere enn i forsøksheatet.

Derfor pangåpnet Warholm løpet med en vanvittig spurt. Han ville kvitte seg med flest mulig av konkurrentene forest mulig. Få et forsprang som kanskje kunne holde helt inn, selv om han antok at Clement kom til å henge på.

– Jeg er glad jeg gikk ut hardt der og bare kom meg videre.

Den eneste som hang med, var Clement. Han tok igjen Warholm på oppløpet og løp først i mål. Warholm ble nummer to, og gikk dermed videre uten store problemer.

Men var det grunn til bekymring for styrkeforholdet mot Clement? Ekspertene lurte på det.

Warholm selv hadde roen: han hadde kjent følelsen av at han kunne løpe enda litt fortere hvis han ville.

– Jeg løp fort på de åtte første hekkene, og så kontrollerte jeg det inn på de to siste hekkene. Jeg visste at Clement kunne komme på siden av meg, men jeg visste at ingen andre kunne det. At han slo meg der bekymret meg ikke så veldig, erindrer Warholm, og utdyper:

– Jeg tenkte at det gikk helt fint. Clement kunne bare gjøre det da. Men i finalen tenkte jeg at jeg ville trykke enda mer på inn mot mål.

Etter semifinalen hadde han halvannen dag på å forberede seg til sitt livs første VM-finale.

Ble «innadvendt»

Warholm måtte være kynisk nå. Til vanlig er han sosial, utadvendt og full av energi, men nå kunne han ikke være det. All mulig energi måtte spares for å kunne omsettes i finalen.

Han trakk seg tilbake. Snakket nesten bare med treneren Alnes, treningspartneren Amalie Iuel og enkelte av de andre i det norske teamet i London.

På morgenen før finalen ville han ha en siste finpuss. Løsningen ble en treningsøkt i hotellets kjeller, med medbragte, lette hekker. En uvanlig løsning, men man tar det man har.

På denne lille økten så Alnes det han egentlig allerede hadde skjønt. Warholm så rå ut.

Nå fikk det bare bære eller briste, tenkte Warholm.

– I finalen visste jeg at alt kunne skje. Helt seriøst, jeg hadde vært fornøyd hvis det hadde blitt en åttendeplass. Men jeg satset bare, helt inn, og det var... gøy.

Warholm begynner å le når han sier dette.

Han synes det er vanskelig å sette ord på hva som egentlig foregikk inne hodet hans rett før finalen. Men han skal gi det et forsøk.

– Finalen var bare nydelig. Det var en god sunnmørsdag, det regnet litt og blåste litt. Veldig krevende forhold, egentlig. Man måtte bare ta seg sammen og gjøre det beste ut av det. Og det er jeg vant til.

Løp mot treneren og brølte før start

Under oppvarmingen hadde han hele støtteapparatet sitt til stede. Det var treneren Leif Olav, sportssjef Håvard Tjørhom, treningspartneren Amalie Iuel, legen Ove Talsnes og fysioterapeuten Jan Løken, samt et par andre.

– Vi hadde en ekstremt profesjonell oppvarming. Vi gjorde den veldig bra. Vi gjorde det veldig skikkelig, og det er sånne små ting som gjør de små forskjellene. Vi hadde marginene på vår side, sier Warholm.

Warholm varmet opp slik han alltid gjør.

Han vil helst at oppvarmingen skal vare i én time og et kvarter. Han jogger, gjør litt hekkedrill og tar noen drag. Han tar seg godt med pauser, for en viktig del av oppvarmingen er faktisk å tøyse med Alnes. De vil ha godt humør. Løs snipp.

Men mot slutten snakket han mindre med de andre. Han tok noen drag for seg selv, kjente at steget satt, at han følte seg lett og ledig.

Det regnet tungt.

Rundt 20 minutter før start ble Warholm kalt inn til det som heter «call room». Her sitter utøverne sammen og venter på at det er deres tur til å konkurrere. Stemningen i dette rommet kan man bare tenke seg til.

Først måtte Warholm og treneren bare gjøre noe som har blitt en av deres mange «greier». De har ritualer for å gire hverandre opp, selv om de vel er ment mer for Warholm enn for Alnes.

Alnes pleier å holde tale. Den handler som regel om å være en ulv, eller en sau.

Han har holdt den mange ganger, i flere versjoner. Stort sett på engelsk, for det mener de høres bedre ut.

Poenget med talen er at Warholm skal være en ulv. Ikke en sau.

Denne gangen hadde de derimot satt opp noen veddemål mot hverandre. Warholm skulle få se den siste episoden av en tv-serie de hadde spart på, men bare dersom det ble gull. Alnes skulle på sin side få lov til å drikke cola for første gang på over to år.

Dette minnet de hverandre på like før start.

Det er slik små, humoristiske ting som får Warholm i riktig modus. Et lite løfte mellom ham og Alnes om cola og tv-serier. Mer trenger han ikke.

Likevel gjorde de også noe som vakte oppsikt like før start.

Warholm og Alnes ble observert mens de løp mot hverandre, bryst mot bryst, og brølte av full hals. Det er slikt de gjør.

Nå var Warholm klar.

Svakheten ble styrken

Og løpet?

– Jeg har sett løpet så mange ganger nå at jeg kan fortelle om det, sier Warholm.

Han lener seg fremover der han sitter, fortsatt i den blå stolen. Dette liker han.

– I går brukte jeg litt av dagen til å se på det. Det gir en god følelse, sier han.

På forhånd var en av de største bekymringene hans om han kom til å greie problemene han pleier å få rundt den åttende hekken.

Her får han ofte tekniske utfordringer, samtidig som han blir fryktelig sliten og innimellom sliter med å henge med helt inn til mål.

Men av og til klaffer alt akkurat når det trengs som mest.

I finalen var det akkurat i denne delen av løpet han for alvor feide bort Clement og resten av konkurrentene. Selv om han var så sliten at han nesten så stjerner og måner.

Fra den åttende hekken hadde Warholm forsprang, og han greide å holde det helt over målstreken.

– De siste hundre meterene løp jeg kanskje bedre enn noen gang med tanke på hvor sliten jeg var. Jeg klarte å holde stegene ekstremt bra og få til flyten hele veien inn. Det har jeg slitt med før i seongen.

Hva gjorde at han endelig fikk det til akkurat i finalen? Flaks? Warholm bruker som nevnt tidligere ikke det ordet.

– Det var god timing at jeg fikk det til nå. Mesterskap handler mye om timing, fastslår han.

Vi vet alle hvordan det gikk.

Clement var sjanseløs. Tyrkias Yasmani Copello var sjanseløs. Hele verdenseliten var sjanseløs da Warholm satte inn en sluttspurt som ikke en gang han selv visste at han hadde på lager.

– Det var så uforventet

Men kanskje er det reaksjonen hans de fleste husker aller best. Ansiktet da han får vite, men ikke helt forstår, eller våger å tro, at han er verdensmester.

Ansiktet forteller akkurat hva han tenkte der og da.

– Jeg tror at den spontane reaksjonen og alt det som skjedde etterpå, kom av at det var så uforventet. Det ga kanskje et annet perspektiv på idrett enn mange andre viser, og det var nok det som fascinerte sånn sett, sier Warholm, som de siste dagene har måttet svare på mange spørsmål om de elleville gledesscenene.

Nå har jubelen lagt seg. Warholm er hjemme i Oslo.

Nå skal han gjøre ting han ikke har fått gjort på lenge, og det er først og fremst å være sammen med familie og venner.

Snart begynner han å forberede seg til Diamond League-finalen i Zürich, samt NM.

Han reiser seg fra stolen. Forteller at det er to ting som skal være viktig for ham fremover. Å holde seg motivert. Og å holde beina på jorda.

Og så skal han også kanskje etter hvert lytte til rådet han fikk av friidrettslegenden Michael Johnson da han var gjest hos BBC.

Da sa Johnson følgende:

– Det høres ut som du har funnet ut hva som er de viktige tingene allerede. Så om jeg skal gi det ett råd, så er det at jeg synes du skal ta deg en god fest og feire.

Søndag kveld klokken 19.30 vises mini-dokumentaren «Ulsteinvik løper fra resten av verden» på NRK1. Der kan du se mer om Warholms drømmeuke.