Toppseriene for kvinner? Kansellert, kansellert, kansellert

Det var en advarsel som knapt kunne vært større.

I april, én måned etter at koronaviruset offisielt ble en pandemi, kom en rapport fra det internasjonale forbundet for profesjonelle fotballspillere (FIFPro). Rapporten sa at viruset var en «nesten eksistensiell trussel» for kvinnefotballen.

FIFPro var bekymret – for økonomien, og for spillernes mentale helse. Rapporten etterlyste økonomiske tiltak for å holde klubbene og ligaene i live.

Men i Europa handlet den store debatten om hvorvidt toppseriene for herrer kunne fortsette.

Så begynte kanselleringene.

I starten av mai ble toppserien for kvinner i Spania avlyst. To uker senere skjedde det samme i England. I starten av juni fulgte Italia etter.

I alle disse landene startet toppseriene for herrer opp igjen samme måned.

Dermed ble kvinnelagene rammet av spørsmålet som herrene brukte flere måneder på å unngå: Hvordan gjør man ferdig en uferdig liga?

Det fantes ingen gode svar. I Spania ble tabellen stående som den var, uten at noen rykket ned. I England gjaldt antallet poeng per kamp, så Chelsea vant selv om de lå på andreplass, mens Liverpool, som hadde åtte kamper igjen å spille, rykket ned.

I Italia ble resultatene strøket ut. Juventus, som ledet med ni poeng, fikk ingen pokal.

Kanselleringene skapte reaksjoner.

I Italia skrev spillerne et åpent brev hvor de krevde en total omstrukturering av kvinnefotballen i landet. Treneren for kvinnelandslaget, Milena Bertolini, sa at hun var skuffet og sint.

– For noen av klubbene er kvinnelaget kun PR, sa hun til avisen Corriere della Sera.

I Spania spurte flere spillere seg hvorfor herrene fikk fortsette, men ikke kvinnene.

– Skammelig… Jeg føler meg så trist og sliten etter å ha kjempet så lenge. Vi anses fortsatt ikke som profesjonelle, sa Betis-spilleren Priscila Borja, ifølge avisen La Vanguardia.

Hege Jørgensen, daglig leder i Toppfotball Kvinner, er ikke imponert over avgjørelsene.

– Det er helt ubegripelig. Jeg forstår ikke hvordan det kan skje i 2020, sier hun til NRK.

– Det er mye prat og mange festtaler, men det viser hvor skjør og sårbar kvinnefotballen er, og hvor prioriteringen i realiteten ligger. Det er et tydelig signal til alle jenter som spiller fotball om at det de driver med, ikke er så viktig, sier hun.

– Vi må jobbe sammen

Jørgensen har selv jobbet for at Toppserien i Norge skal overleve pandemien.

I mai ble Toppfotball Kvinner enige med Norges Fotballforbund (NFF) om en avtale verdt 1,1 millioner kroner per måned for å hjelpe klubbene med å følge de medisinske retningslinjene. NFF dekket 80 prosent av avtalen, ifølge VG.

Toppserien begynte 3. juli, med Lillestrøm mot Rosenborg, 17 dager etter oppstarten av Eliteserien.

– Vi opplever at det har vært en endring i holdninger både i NFF og samfunnet for øvrig. Det gjorde at det nesten var utenkelig å ikke få i gang Toppserien når Eliteserien først hadde startet opp, sier Jørgensen.

Men blant de største europeiske fotballnasjonene har kun én gjort som Norge.

I Tyskland har fotballforbundet (DFB) og fotballigaen (DFL) jobbet sammen, med hjelp fra landets fire største klubber – Bayern München, Borussia Dortmund, RB Leipzig og Bayer Leverkusen – som ga rundt 200 millioner kroner i hjelp til tysk fotball generelt.

Pengene hjalp lagene med å dekke ting som virustesting og tapte inntekter. Toppserien for kvinner ble ferdigspilt 28. juni.

– Vi kommer oss kun gjennom denne krisen om vi jobber sammen, fordi det finnes kun én fotball, sa Fritz Keller, president i DFB, ifølge The Guardian.

Andre viktige land har ikke bestemt seg for å kansellere. I USA var sesongen ferdig. I Australia ble sluttspillet spilt bak lukkede dører. I Frankrike stoppet regjeringen all fotball. Men i England, Spania og Italia var det et valg.

– Det er enda mer uforståelig at det har skjedd i slike land. De har alle støtteapparatene på plass. De har egentlig kommet lenger i profesjonaliseringen enn det vi har i Norge, fordi herreklubbene har tatt over satsingen, sier Jørgensen.

I Englands toppserie, som er profesjonell, ble lagene spurt om de var i stand til å spille ferdig. De sa nei, fordi de hadde ikke råd til å følge de medisinske retningslinjene.

Men de fikk heller ikke hjelpen som lagene i Norge og Tyskland fikk. Det engelske fotballforbundet (FA) ga ingen støtte. Premier League har gitt rundt 12 millioner kroner, men de pengene er ment for neste sesong og kom en måned etter kanselleringen.

Også kvinnenes internasjonale mesterskap har blitt påvirket. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har utsatt EM til 2022. Det afrikanske fotballforbundet (CAF) har avlyst årets Afrikamesterskap.

Frykten er nå at konsekvensene kan bli de som FIFPro advarte om: Mindre interesse rundt spillerne og tapte sponsorinntekter.

– Når jeg leste den rapporten i april, syntes jeg det var en overdrivelse, fordi jeg opplever ikke de samme tingene i Norge. Men i etterkant så er det klart at man blir bekymret, sier Jørgensen, og legger til:

– Det som kan skje, om de langsiktige inntektene svikter, er at kvinnefotballen ikke får den utviklingen den var i ferd med å få.

Den eventyrlige veksten

Utviklingen kvinnefotballen hadde før pandemien, var revolusjonerende.

For 10 år siden besto samtlige lag av amatører. En storklubb som Barcelona hadde et kvinnelag som ladet opp til sesongen ved å dra på campingtur.

Men i 2015 ble Barcelonas lag profesjonelt. I fjor hadde de et budsjett på 35 millioner kroner. De hadde en kostholdsekspert og et medisinsk støtteapparat. De kjøpte utenlandske stjerner som Kheira Hamraoui, Toni Duggan og Lieke Martens.

I fjor nådde de også finalen i mesterligaen, hvor de tapte mot Ada Hegerbergs Lyon.

– Det er en investering vi gjør. Vi har jenter her som har kjempet for dette i mange år. Og verden forandrer seg. Kvinner blir mer og mer synlige i alle deler av samfunnet, sa Maria Teixidor, som da var ansvarlig for Barcelonas kvinnefotball, til NRK i fjor.

Og med stjerner på banen, kom publikum. Da Barcelona møtte Atlético Madrid i fjor, spilte de på stadionet til Atléticos herrelag, Wanda Metropolitano, foran 60 739 tilskuere.

Det var ny verdensrekord på kvinnesiden for en kamp mellom to klubblag.

I 2018 fikk toppserien i England en sponsoravtale over tre år verdt 117 millioner kroner. I fjor ble Real Madrid det siste virkelige storlaget i Europa til å få et kvinnelag.

Under VM i fjor ble seerrekorder smadret i land som England, Brasil, Tyskland, Frankrike og Kina. FIFA delte ut dobbelt så mange pressepass til VM i 2019 som i 2015.

Listen over fremskritt var lang som en telefonkatalog.

Men det betød ikke at kvinnefotballen var immun mot en økonomisk krise.

– Pandemien kan være en god ting

I slutten av april slapp FIFpro en ny rapport, denne gangen om veksten innen kvinnefotballen. Mens rapporten bekreftet at sponsorpenger, lønninger og generell interesse var på vei opp, sa den at veksten ikke var konstant.

I stedet gikk fremgangen i rykk og napp. Det var stor variasjon mellom regionene. Det gjensto fortsatt mye arbeid for å stabilisere veksten.

Få er i tvil om at veien til full profesjonalisme fortsatt er lang. Mange spillere er enten amatører eller har korttidskontrakter med få garantier. De som har vært med en stund, er vant til lag som sliter økonomisk eller har gått under.

Men vil koronaviruset virkelig hindre veksten og true kvinnefotballens eksistens?

Tatjana Haenni er tidligere landslagsspiller for Sveits og har hatt roller innen UEFA og det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Nå er hun sjef for kvinnefotball i det sveitsiske fotballforbundet (SFV).

Hun tror ikke at korona er en eksistensiell trussel.

– Vi må nok vente minst ett år før vi kan si noe med sikkerhet, men nei, jeg tror ikke det. Generelt sett kan pandemien faktisk være en god ting for kvinnefotballen, sier Haenni til NRK.

Hun utdyper:

– Det er kun et lavt antall ligaer som er profesjonelle og har kommersielle inntekter. Antallet profesjonelle spillere er også begrenset. Derfor lå det ikke så stort press på de kvinnelige toppseriene til å bli ferdige.

Som eksempel trekker hun frem den sveitsiske toppserien for kvinner, som er kansellert. Spillerne der er amatører. Siden de har vanlige jobber, kunne de ikke ha spilt i midtuken. Om ligaen skulle bli ferdig, måtte de ha spilt frem til midten av september.

Haenni mener at dette ville satt spillernes helse i fare. Ligaen har dessuten ingen TV-kontrakt, noe som betyr at kanselleringen ikke fikk noen konsekvenser utenom det sportslige.

Videre trekker Haenni frem at spillerne nå får pause før neste sesong. Det gjør ikke de som skal spille ferdig mesterligaen, sier hun. Slutten av den turneringen, som har åtte lag igjen, skal UEFA arrangere i Bilbao og San Sebastián sent i august.

– Jeg setter pris på at UEFA verdsetter turneringen så høyt. Men selv det tror jeg kan være en risiko, på grunn av presset det legger på spillerne. De vil ikke få noen pause. Først neste sommer vil vi kunne se hvordan det har påvirket dem, sier Haenni.

Ulike forretningsmodeller

Om Haenni har rett, vil korona ha begrenset effekt på de mindre ligaene. Men hva med toppseriene i England, Spania og Italia, hvor mange av lagene er profesjonelle?

Mye av motivasjonen bak herrenes oppstart var økonomi. I alle disse tre landene har ligaene TV-kontrakter som vil koste klubbene flere hundre millioner kroner om de blir kansellert. Å spille ferdig kampene handlet minst like mye om penger som sportslige prinsipper.

På kvinnesiden i disse landene er det kun den spanske toppserien som tjener penger på TV-rettigheter. Lagene tjener lite på billettinntekter.

Det gjør sponsorpengene ekstremt viktige.

Nettopp dette var et emne da The Guardian i april spurte agenter og kilder i toppklubbene i England om virusets effekt på kvinnefotballen. Én agent fryktet at utviklingen ville bli satt tilbake flere år.

Grunnen var at hardt prøvede klubber vil nedprioritere alt som ikke er økonomisk lønnsomt – i mange tilfeller kvinnelaget.

Men en annen mente at sponsorer nå vil velge billigere løsninger, og at det kunne føre dem til de beste kvinnelagene.

Når det kommer til partnere som allerede har inngått sponsoravtaler, tror ikke Haenni at noen vil trekke seg.

– Jeg tror ikke at partnere som investerer i kvinnefotball, gjør det for å få masse penger igjen umiddelbart. Det er ikke den samme forretningsmodellen som på herresiden, hvor avtalene er verdt flere hundre millioner kroner, sier hun.

– Partnere investerer i kvinnefotball fordi interessen er stor og fordi markedet vokser. Med mindre de selv opplever økonomiske vansker, er jeg overbevist om at de kommer til å forsette.

Det store bildet

I de store ligaene vil lagene ha svært ulike forutsetninger for å overleve. De fleste storlagene i Europa er del av rike klubber som Barcelona, Manchester City og Juventus. Disse klubbene kan investere store summer i kvinnelaget om de bare vil.

Prakteksempelet er Lyon, hvor presidenten, Jean-Michel Aulas, har gitt laget kvinnefotballens største budsjett. Lyon har vunnet mesterligaen fire år på rad.

Et dårligere eksempel er Liverpool, som har toppdivisjonens beste lag for herrer og verste lag for kvinner.

Pandemien kan bli tøffere for dem som ikke har et herrelag som genererer store penger. Det samme gjelder lagene som er del av mindre klubber. I juni annonserte Gillingham, en klubb på nivå tre på herresiden i England, at de kom til å slutte å finansiere kvinnelaget.

Det satte sinnet i kok hos West Hams profilerte kaptein Gilly Flaherty.

– Dere burde skamme dere, skrev hun på Twitter.

Haenni mener at slike ting er uunngåelige.

– Det kommer alltid til å være enkelttilfeller. Men i det store bildet ser jeg ingen store konsekvenser som følge av viruset, sier Haenni.

Hun poengterer at ingen store sponsorer har trukket seg fra ligaene ennå. I tillegg har mange av storklubbene kjøpt en rekke spillere de siste månedene.

The Guardian har satt opp en egen side – en såkalt «transfer tracker» – for å holde styr på alle overgangene.

Så betyr dette at kvinnefotballen ikke vil rammes i det hele tatt?

– Vi kan bare gjette. Men når sesongen starter opp igjen, tror jeg ikke at kvinnefotballen vil ha gått tilbake, sier Haenni, og fortsetter:

– Utviklingen vil fortsette der den slapp. Jeg tror vi vil se en økning på alle områder: større interesse fra sponsorer, nye avtaler og stadig mer profesjonalitet. Den positive trenden vil fortsette.

Jørgensen sier at det er vanskelig å si nøyaktig hvordan kvinnefotballen vil bli påvirket av pandemien. Mye vil komme an på om det kommer en bølge to eller tre. Det hun kan si, er at situasjonen ser bra ut i Norge.

– Her opplever vi ingen nedgang. Tvert imot opplever vi en økt interesse og profesjonalitet i Toppserien. Foreløpig har vi heller ikke sett noen negative økonomiske konsekvenser, sier hun.

Håpet er at det samme vil bli tilfellet i resten av Europa.

Kilder:

BBC, Corriere della Sera, FIFPro, Football Italia, Goal, The Guardian, La Vanguardia, The New York Times, The Telegraph, The Times, VG.