Toppidrettens pris

– Det er en smerte som oppleves som at hodet sprenges. Akkurat som om det er fylt opp med en eller annen væske. Til slutt renner tårene, du blir kvalm og redd i tillegg, sier Gøran Sørloth.

Vi spoler 30 år tilbake i tid, til våren 1989.

Sørloth spiller sin første fotballkamp for den tyske storklubben Borussia Mönchengladbach. Allerede i debuten går Sørloth ned etter en hodeduell på et hjørnespark.

Han skaller og blir slått i svime.

Fra et kutt over øyet renner blod. Sørloth er svimmel når han snakker med legen. Han får de vanlige spørsmålene: Hva er stillingen? Hvor mange fingre ser du? Sørloth vet hva han skal svare. Legen viser alltid én finger.

Det meste tyder på at han fikk hjernerystelse, men han blir aldri sjekket for det.

Spissen var en av Norges aller beste fotballspillere på slutten av 80- og starten av 90-tallet. Den hodesterke angriperen ble kåret til Norges beste angrepsspiller to år på rad. Han er, med sine 15 mål, inne blant de 20 mestscorende fotballspillerne på det norske herrelandslaget gjennom tidene.

I dag betaler Sørloth prisen for karrieren. Og han er ikke alene om å ha plager. Dette er historien til tre av våre tidligere helter.

Dobbelt så mange som i befolkningen ellers

NRK har i år gjort en undersøkelse om senskader etter karrieren blant landslagsutøvere fra 1994. Dette året var et jubelår for norsk idrett. En profesjonalisering av toppidretten grodde frem. Heltene ble hyllet for innsatsen og resultatene de oppnådde. Men hvilken pris betaler utøverne?

Undersøkelsen ble sendt ut til 181 landslagsutøvere fra 21 forskjellige idretter. 142 utøvere svarte.

Halvparten har i dag en eller annen form for fysisk plage/skade. 38,7 prosent er sikre på at plagene er knyttet til idrettskarrieren.

• Lenke til hele undersøkelsen ser du nederst i saken.

Statistisk sentralbyrå har gjort en undersøkelse på befolkningen for øvrig. I 2017 rapporterte SSB til Eurostat at 19 prosent i aldersgruppen 45–66 år har store eller noen begrensninger i å utføre hverdagslige aktiviteter. Det er halvparten så mange som i NRKs undersøkelse blant tidligere toppidrettsutøvere.

Av utøverne som har problemer opplyser 82 prosent at de ikke har fått noen oppfølging av Olympiatoppen eller særforbund. Samtidig har de fleste heller ikke forventet en slik oppfølging.

Ryggen og kneet er det flest sliter med, men noen har det gått langt verre for.

Når pulsklokka viser null

På en romaskin hos Ormsund roklubb sitter Lars Bjønnes og ror med full intensitet. Han har pulsklokka koblet til et belte rundt brystet. Pulsen stiger. 130. 140. 150. 160. 168.

Så plutselig: 0.

Bjønnes deltok i tre OL fra 1984 til 1992. Han har totalt fire VM-medaljer og har vunnet NM hele 27 ganger.

Gjennom en lang karriere i robåten har Bjønnes presset kroppen til det maksimale gang på gang.

– Du skjønner jo at slik trening ikke er det smarteste du kan gjøre når du føler at lungespissene ligger og kiler opp mot drøvelen. Man driver jo rovdrift på kroppen, sier Bjønnes.

Belastningen gjør at hjertet ikke lenger oppfører seg normalt. Når Bjønnes presser kroppen for hardt i dag, begynner hjertekamrene å pumpe blod urytmisk. Da klarer ikke pulsklokka lenger å oppfatte hva det er som skjer. Konsekvensen er at den viser null hjerteslag i minuttet.

– Det kjennes ut som om hjertet hopper, at det stopper litt. Så ser jeg på pulsklokka at den går ned i null. De har funnet ut at det er en grenblokk mellom de to nederste hjertekamrene. De slutter å slå samtidig, men litt hver for seg, så du mister mye av trøkket ut i blodårene. I løpet av to-tre sekunder er halvparten av kapasiteten borte, forklarer Bjønnes.

Hjertet er en muskel på lik linje med alle andre muskler i kroppen. Når du trener så hardt som toppidrettsutøvere gjør, utvider hjertet seg slik at det kan pumpe mer blod ut til musklene i kroppen. Et slikt hjerte må trenes jevnlig.

Akkurat denne følelsen på romaskinen vet Bjønnes at ikke er farlig. Den har han følt på ofte. Verre er det de gangene han har fått hjerteflimmer. Det kommer vi tilbake til.

• Les også: 15 år etter karrieren betaler Grini prisen: – Mye mer smertefullt enn jeg trodde

Jakten på en god madrass

De fleste utøverne i NRKs undersøkelse har i utgangspunktet et friskt hjerte. Skadene som går igjen er rygg- og kneskader. Marianne Kjørstad har begge deler.

1997: På et hotell i Italia er det full oppstandelse. Noen har stjålet en skapdør fra et av rommene. De ansatte er misfornøyde og anklager folk på det norske alpinlandslaget. De bor på hotellet i forbindelse med et europacuprenn i området.

Kjørstad er syndebukken. Det er VM-medaljøren fra 1996 som har tatt døren.

Hun tar med seg besetningen inn på rommet og løfter opp madrassen på senga. Der kommer skapdøren til syne. Sengene var så myke at ryggen verket og hun måtte ta grep.

Kjørstad slet på den tiden med en ryggskade som gjorde at hun måtte sove på en hard seng. Plagene kom etter et fall på trening hvor hun landet med ryggen på bindingen av skien. I løpet av karrieren røk korsbåndet også. Etter karrieren har hun i tillegg hatt problemer med anklene.

– Skadene er blitt en del av meg. De dagene det ikke er så bra, påvirker det humøret. Det er kanskje ting jeg kunne tenkt meg å gjøre, men som jeg ikke gjør de dagene. Det er enkle ting som at jeg skal snu meg i sengen. Da må jeg holde pusten, ta tak med armene, og skubbe seg rundt. Det er bare blitt sånn, sier Kjørstad.

• Les utøvernes kritikk: Del på Twitter Del på epos– Jeg syns det er for dårlig at vi ikke har profesjonell oppfølging

Større belastning i dag?

Beskrivelsen til Kjørstad går igjen blant en rekke av utøverne NRK har snakket med. Mange beskriver at de lever fint med plagene i hverdagen – det er bare enkelte ting man ikke kan gjøre.

Plagene varierer stort i både omfang, alvorlighetsgrad og kroppsdel. Vi ba utøverne i undersøkelsen spesifisere hvor de har, eller har hatt, plager.

NRKs tall viser hva utøverne har svart i vår undersøkelse. Sammenlignbare tall er hentet fra SSB eller Folkehelseinstituttet:

Seks prosent opplyser om skader/plager i andre kroppsdeler.

At nærmere 40 prosent av utøverne fra 25 år tilbake i tid har en idrettsrelatert skade/plage i dag overrasker tidligere sjeflege på Olympiatoppen, Lars Engebretsen.

– Jeg syns det høres litt mye ut. Jeg ser de som får trøbbel seinere, men det er bare en håndfull. 50 % høres mye ut, sier legen.

Likevel er det altså det NRKs undersøkelse viser. Olympiatoppen har selv aldri kartlagt skadeomfanget blant tidligere utøvere.

Engebretsen er fortsatt lege på Olympiatoppen. Han er også leder for Senter for Idrettsskadeforskning og leder av IOCs idrettsmedisinske forskningskomite.

Mye har forandret seg i løpet av de 25 årene fra da utøverne i NRKs undersøkelse drev med idrett. Skadeforebygging blir tatt mer på alvor og når du først får skader, er oppfølgingen og kunnskapen bedre. Samtidig øker også belastningen i flere idretter.

– På 90-tallet var det slik at mange ikke var profesjonelle utøvere. Veldig mange hadde en jobb ved siden av at de trente. Det var en stressende livsstil, fordi de ikke fikk nok restitusjon. Til gjengjeld er det slik at man trener ganske mye mer nå, flere timer og med høyere intensitet. Så er det også slik at man begynner mye før, forklarer Engebretsen.

Samtidig må bildet nyanseres noe. Et liv i toppidretten fører til ekstreme belastninger, men også en generell sunn livsstil.

– Toppidrettsutøvere lever lenger. De har ikke diabetes eller hjerte- og karsykdommer. Men de har mer muskel- og skjelettskader, sier Engebretsen.

Nettopp disse skadene er de som går igjen i NRKs undersøkelse. Kne- og ryggplager er de vanligste. Noen av disse plagene blir fremtredende lenge etter karrieren. Noen utøvere stopper med idrett i tide, mens andre tar sjansen og får langvarige plager.

Ukentlig anbefaler Engebretsen idrettsutøvere å legge opp. Men få hører på ham.

– Det skjer nesten flere ganger i uka. Vi ser de som er verst skadet, enten på sykehuset eller på Olympiatoppen. Jeg sier ikke med en gang at de må slutte, det gir negative tanker. Det er en prosess å innse at man må begynne med noe annet, sier Engebretsen.

– Tenker ikke konsekvenser

Flere av de tidligere utøverne NRK har snakket med i etterkant av undersøkelsen, sier at man rett og slett ikke kan tenke konsekvenser når man holder på, fordi man da ikke vil ikke lykkes i samme grad. Så brutal er faktisk toppidretten.

– Du tenker ikke konsekvenser. Det er kanskje bra også på en måte. Hvis du tenker konsekvenser når du holder på, er det kanskje ikke bra det heller. Jeg tror det er litt viktig at man ikke gjør det, at man er litt «unormal» på det området, sier Sørloth.

Den trønderske spissen gikk alltid hardt inn i duellene. Noen ganger førte det til litt vel stygge smeller.

Som i debuten for Borussia Mönchengladbach: Sørloth ble byttet ut etter hodesmellen i denne kampen, men det byttet tilhører unntakene. På den tiden var det i utgangspunktet opp til spilleren selv om han ville byttes ut eller ikke. I flere lignende situasjoner i løpet av karrieren fortsatte spissen å spille, enten det var på trening eller i kamp.

Sørloth husker situasjonen i debuten spesielt godt. Han husker også hvor lang tid det gikk før han var tilbake på trening etter den voldsomme smellen. Han tar noen sekunders pause før han forteller:

– Ja, det vet jeg godt. Det var dagen etter. Sånn var det.

Da Sørloth la opp i 1995, var det delvis fordi han var redd for å få plager resten av livet. Han hadde sluppet unna de verste skadene og tenkte han var fornøyd med karrieren og at han fortsatt var frisk.

I ettertid har han innsett at å spille fotball dagen etter en slik skade ikke var det lureste valget han har tatt.

14 år senere kom plagene som ble begynnelsen på et mareritt.

Ryggsmerter på møbelverkstedet

Vi er på Nordfjordeid i april i år. Blant bråkete maskiner og nykappet treverk bærer Marianne Kjørstad rundt på det som etter hvert skal bli et kjøkken.

Etter idrettskarrieren fikk alpinisten Kjørstad jobb hos Bjarne Espe Trevarefabrikk. Med en litt dårlig rygg kan man tenke at tunge løft og ugunstige arbeidsstillinger er et problem. Kjørstad mener likevel at hverdagen fungerer helt greit.

– Det er ikke egentlig så smertefullt, men av og til kommer du i en viss posisjon og da stikker det i. Det gjør at du hele tiden må være bevisst på hvordan du jobber og gjør forskjellige ting. Det kan jo være positivt, for all del, at du lærer deg gode måter å jobbe på, smiler hun.

Kjørstad er et eksempel på «normalen» blant de tidligere utøverne i vår undersøkelse: De som har utfordringer, men som lever helt fint med plagene. Flere av de NRK har snakket med sier at de vet hvilken risiko man tar når man går inn i et liv i toppidretten.

Hjemme hos den tidligere alpinisten står det krakker rundt omkring som Kjørstad bruker til avlasting når hun for eksempel leker eller kler på barna.

I tillegg betyr de gamle skadene at hun ikke kan stå på ski som hun vil. Etter få turer med litt intensitet i alpinbakken venter varmebad og massasje for å få kroppen i gang igjen.

– Det er jo litt kjedelig, det er det. Akkurat nå har jeg ikke prioritert det å kjøre på ski så mye, nå er det ungene som tar tiden min. Men innimellom hadde det vært gøy å kunne guffe på litt. I jobben må jeg være veldig bevisst på hvordan jeg står og løfter, sier Kjørstad.

– Rovdrift på kroppen

For roeren Bjønnes er det altså hjertet som er problemet, selv om det tok lang tid fra han la opp til utfordringene kom.

2015: Lars Bjønnes våkner midt på natten. Han merker umiddelbart at noe er galt med hjertet. Pulsen slår som om hjertet er midt i en intervalløkt.

Han står opp og famler seg fram til et pulsbelte han har liggende i en skuff. Når han får koblet på beltet, viser pulsen 130 slag i minuttet. Det tilsvarer en trening med lav intensitet.

Bjønnes ringer legevakten og får umiddelbart beskjed om å komme seg på sykehus. Der får han konstatert at han har hatt hjerteflimmer for første gang. I ettertid har han hatt flimmer en gang til. Da har han et døgn på å komme seg på sykehus.

– De gjør en restart, stopper hjertet ditt og gir det elektrosjokk og setter det i gang igjen. Da faller ting på plass, forhåpentligvis. Men det avhenger av at du kommer deg litt kjapt til sykehuset. Hvis ikke kan det fort bli langvarige problemer.

Bjønnes føler seg sikker på at hjerteproblemene skyldes den enorme treningsbelastningen han har vært gjennom. I mange år presset han kroppen og hjertet til det maksimale.

– Vi trente på det vi følte var på grensen av hva kroppen tåler. Vi lå på timeantall som er på høyden med det de gjør i dag. Men vi var ikke så flinke til å tøye og varme opp, erkjenner roeren.

I undersøkelsen NRK har gjort er Bjønnes en av få som har hjerteproblemer. Kun to prosent svarer at de har slike plager. I befolkningen ellers har opptil ti prosent hjerte- og karsykdommer. Slike sykdommer er ofte knyttet til usunn livsstil og overvekt.

Bjønnes beskriver at han lever greit med problemene. Men han savner å trene og konkurrere som han vil.

– Det blir jo ganske patetisk når man tenker på hva andre folk kan slite med, men for meg er hard trening en viktig del. Jeg skjønner at det er viktigere å kunne følge opp barn og barnebarn enn å sitte og ro 1000-meter på en romaskin, smiler Bjønnes.

Gikk glipp av ungenes barneidrett

For Sørloth ble konsekvensen av karrieren nettopp at han ikke kunne følge opp barna som han ønsket. Han husker hvordan problemene startet.

16. mai 2009: Gøran Sørloth sitter utenfor huset sitt i Trondheim. Helt plutselig merker han smerter i nakken som stråler opp i hodet. Han har fått prolaps.

Selve prolapsen forsvinner i løpet av noen måneder. Men smertene i hodet gir seg aldri, de blir bare verre og verre. På det verste kan han ikke sove i sin egen seng.

– Det her kommer og går. Jeg har en smerteskala fra 1–10 hvor jeg holder oversikten. Jeg har jo hodepine hele tiden, men hvis det er under fem, er det helt levelig. Du venner deg til det.

Undersøkelsene klarer ikke å gi noe svar på hvorfor han har så vondt. Bildene viser at alt er i orden i hodet, men smertene blir bare sterkere og sterkere. Først i 2012 får han svaret på hva som er galt. Sørloth får beskjed av legen om at skaden minner om en forstoppelse i blodårer i hodet.

Legen konkluderte med at hodeskaden mest sannsynlig skyldtes karrieren, i kombinasjon med noen hodesmeller i barndommen. At han ikke lenger kunne jobbe var naturligvis tøft. Men omtrent like ille var det ikke å få fulgt opp ungene i deres barneår i idretten. For eksempel orket han ikke være med på håndballkamper. Til det var støynivået for høyt.

– Du føler du går glipp av mye. Jeg pleier å si at man har en tiårsperiode hvor man virkelig er med og følger opp hver unge. Jeg følte at jeg ikke fikk vært med på noe de årene. Det var en negativ ting som bare forsterket det, men jeg måtte anerkjenne hverdagen min og ta det derfra, forklarer Sørloth.

Etter hvert har han klart nettopp det. I dag har han en rolle i Rosenborg-systemet. Han forklarer at han «jobber når han kan, og er hjemme og pleier seg selv når han må».

– Du går og tenker på at det er en som har veldige smerter, så du må jo prøve å ta litt hensyn. Det går ikke voldsomt ut over oss andre, egentlig. Det er bare at han er ikke så mye til stede, sier kona Hildegunn.

– Gøran er veldig flink til å skjule det. Jeg merker det mest de gangene han ikke er her. Da er han hjemme på et mørkt rom, tror jeg. Ellers skjuler han det veldig godt, sier RBK-legende Roar Strand.

– Gøran er en inspirasjon. Han er daglig i miljøet når han fungerer godt. Han har et humør som ingen andre. Han er en inspirasjon sånn sett, sier sportslig leder i Rosenborg, Stig Inge Bjørnebye.

Sørloth understreker at han ikke syns synd på seg selv. Han har hatt et fantastisk liv i idretten. Han opplevde mye som er få mennesker forunt.

Men smertene i hodet er der konstant.

Verdt det?

I vår undersøkelse ba vi utøverne komme med noen betraktninger rundt egen helsetilstand, både psykisk og fysisk. Det er først og fremst de fysiske plagene som går igjen, selv om syv prosent oppgir at de har eller har hatt psykiske plager etter karrieren.

Så er spørsmålet: Var livet i idretten verdt det eller er toppidrettens pris for høy?

– Jeg er ikke i tvil om at det var verdt det. Det var en fantastisk periode, og en periode i livet som formet meg og har gjort meg til den jeg er i dag. Fortsatt er jeg heldig og kan trene og ha den delen med meg. Selv om noe av det er noe redusert, så er det forholdsvis lite.

– Når du er oppi det, da er det «all in». Men i ettertid er man kanskje litt usikker. Skadene mine kunne jeg ikke forutsett eller forebygd. Men hadde det vært en belastningsskade som kom over tid som gjorde at ryggen var helt ødelagt, hadde sikkert saken vært annerledes.

– Hadde jeg visst den gangen jeg starta at utfallet var kronisk hodepine, så er det klart at jeg hadde vurdert helt annerledes. Men du tenker jo aldri i de baner. Heldigvis for det. Du tenker jo ikke konsekvenser. For hvis du begynner å tenke konsekvenser, så holder du ikke på.

Sørloth har funnet sin måte å fungere på. Tilknytningen til Rosenborg er fortsatt sterk. Han er speaker på tredjedivisjonskampene, er på A-lagets treninger når han kan og har sosiale sammenkomster med andre tidligere spillere med jevne mellomrom.

– Jeg har det veldig bra jeg, altså. Jeg skulle gjerne sluppet hodepinen, men jeg vil ikke være en sånn som svartmaler. Jeg merker det på hodet, sier Sørloth.

I løpet av dagen NRK følger ham har han vært på Rosenborg-trening, i speakerbua og på sitt rundebordsmøte med andre RBK-legender. Sørloth har vært like blid, smilende og hyggelig hele tiden, til tross for at hodet begynner å bli tungt.

Samtidig er det en kalkulert «risiko» å stille opp og fortelle sin historie. Han ønsker å fortelle om livet etter karrieren, samtidig som han understreker hvor mye glede idretten har gitt ham. Samholdet med tidligere lagkamerater har han fortsatt. Det vil han fortelle om.

– Så får jeg heller ta det vonde og pleie det. Det kan jeg gjøre etterpå.

• Her er kan du se hele NRKs undersøkelse