Svømte for livet

– Fra Syria til Beirut til Istanbul til Hellas til Makedonia til Serbia til Ungarn til Wien til Berlin.

Mardini sitter i Rio de Janeiro og forteller NRK om ruten hun flyktet sammen med søsteren sin da hverdagen i Syria ble for farlig. Særlig turen fra Tyrkia til Hellas ble høydramatisk.

– Etter ti minutter sluttet motoren å virke, så vi måtte svømme tre og en halv time for å komme til øya. Vi var fire personer, forklarer hun.

Båten var beregnet for seks mennesker, men det var likevel 20 håpefulle om bord. Alle drømte om et nytt liv, men bare fire av dem kunne svømme. Derfor tok søstrene Mardini og én annen dame ansvar. De hoppet i vannet og dyttet den fullastede båten til land, skriver rio2016.com.

– Jeg svømte for livet. Uten svømmeferdighetene mine hadde jeg nok ikke overlevd, sier 18-åringen til NRK.

Enorm interesse

Under lekene i Rio skal Mardini representere et lag bestående av ti flyktninger. Den internasjonale olympiske komité (IOC) har satt sammen en tropp med idrettsutøvere som ikke lenger har et hjemland å representere. De kommer fra Syria, Sør-Sudan, Kongo og Etiopia, og de skal konkurrere under det olympiske flagget.

– Vi er glade sammen. Hele laget er gode venner. Vi snakker ikke samme språk, men det olympiske flagget forente oss. Nå representerer vi 60 millioner mennesker fra hele verden. Vi vil vise at vi er gode utøvere og gode mennesker, sier hun entusiastisk.

Mardini er blitt et slags ansikt utad for historiens første flyktninglag. Oppmerksomheten rundt henne er ekstrem.

– Det blir bare mer og mer. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hver dag blir det bare større og større interesse, sier svømmeren med et smil.

Hun skal konkurrere i 100 meter fri og 100 meter butterfly. Sistnevnte disiplin starter med forsøksheat allerede lørdag.

– Det er en stor ære å være her. Det har vært drømmen min siden jeg var fire år, understreker Mardini, som var en del av Syrias landslag under VM i 2012.

– «Det vanlige». Bombing. Skyting.

Historien hennes er unik i OL-sammenheng, men hun deler likevel skjebne med mange. Ved inngangen av 2016 var over 65 millioner flyktninger i verden. Ifølge FN var det Syria-krisen som drev flest mennesker på flukt i løpet av fjoråret.

Under en pressekonferanse tidligere i uken ble Mardini spurt om hvorfor hun til slutt valgte å forlate landet.

– Det er «det vanlige». Bombing. Skyting. Vi bestemte oss for å flykte, for vi hadde ingen fremtid. Jeg gikk på skolen og svømmetrening, men jeg visste at det ikke var noe poeng, sier hun til pressen.

Til NRK legger hun ikke skjul på at reisen har forandret henne. Hun har fått nye verdier.

– Før trodde jeg at verden handlet om Gucci og Nike og lignende, men etter denne reisen har jeg endret måte å tenke på. Nå har jeg begynt å tenke mer på mennesker og sånn.

– Jeg har minnene

I bassenget i Rio de Janeiro skal tenåringen kjempe mot sine egne helter, VM- og OL-stjerner. Resultatene er ikke så viktig, forsikrer hun overfor NRK.

– Jeg kommer til å være glad uansett hvordan det går. Jeg har minnene, og jeg kommer aldri til å glemme dette, slår hun fast.

– Dette er det største arrangementet man kan være en del av, og det er fantastisk å være her. Jeg håper jeg kommer meg til Tokyo også, fortsetter Mardini og smiler fra øre til øre.

Sommer-OL i 2020 skal være i den japanske hovedstaden, og Mardini har altså ambisjoner om å være med. Svømming har nemlig alltid vært viktig for henne.

Før hun flyktet ut av Syria, var det svømmingen hun rømte til. Bassenget ble redningen da hverdagen ble for tung.

– Svømmingen var alltid der. Hver gang jeg hoppet i vannet, klarte jeg å legge igjen problemene, forklarer hun.

– Jeg håper at folk der ikke gir opp

Mardini-søstrenes ferd gjennom Europa har satt sine spor, men OL-svømmeren er innstilt på at den ikke skal få ødelegge henne.

– Jeg har ikke gått inn for å glemme det, men tiden går. Jeg har fokusert på trening og det å lære meg tysk, og nå er jeg her. På et tidspunkt er man nødt til å gi slipp, sier 18-åringen, som snakker rolig og behersket foran et stort pressekorps i Rio.

– Flyktninger er normale mennesker. De hadde et hjemland, men de mistet det. Ikke fordi de ville, men fordi de måtte, påpeker hun, da nok en journalist vil ha henne til å snakke om fortiden.

«Alle» er interessert i å høre om historien om den da 17 år gamle landslagssvømmeren som reddet både eget og andres liv ved å benytte nettopp idrettsferdighetene sine. Selv virker hun ikke spesielt glad i å gjenta seg selv. Hun vil se fremover. Hun vil nyte OL, og ikke minst – hun vil tilbake til Syria.

– Jeg savner Damaskus. Jeg vil tilbake en dag, og jeg håper at folk der ikke gir opp. De må tenke på drømmene sine.

– Sterk mentalt

Mardinis flukt fra Syria endte i Tyskland. Nå har hun startet et nytt liv i Berlin, der hun trener med svømmeklubben Wasserfreunde Spandau 04, og lagleder Sven Spannekrebs er imponert over sin nye elev.

– Hun er veldig god. Hun er sterk mentalt, og hun presterer på et høyt nivå. Talent er bare en liten del av det. Det er enda viktigere med riktig innstilling – å vite hva man ønsker å oppnå og hva som skal til, sier han til rio2016.com.

– Vi må jobbe for å stabilisere svømmeteknikken hennes, men på utsiden av bassenget må hun bare fortsette å være akkurat sånn som hun er, legger han til.

For Mardini er en jente det er vanvittig lett å like. Hun snakker med entusiasme, øynene hennes gløder og hun brenner virkelig for det hun holder på med.

Det er kanskje ikke så rart. Hun kunne svømme da det virkelig gjaldt – da hun ikke hadde noe valg. Da blir fort alle andre svømmeturer som en lek å regne.