Russisk rulett?

Christian Eriksen og Koke er to av Europas beste playmakere. De kan tre stikkere gjennom et nåløye og slå pasninger på 50 meter som lander på en femøring. Men begge var også blant de syv spillerne som bommet fra krittmerket i VM i går.

De blir neppe de siste før turneringen er slutt.

Når selv slike genier kan feile fra 11 meter, frister det å si at straffer er tilfeldighetenes spill. Det handler ikke om talent, sier noen. Det er «russisk rulett». Så fort selve kampen er slutt, er det lite trenerne kan gjøre.

Om dette er sant, er noe annet. Alt fra professorer til psykologer og matematikere har nemlig funnet metoder som kan øke sannsynligheten for å vinne.

Det går til og med an å «jukse».

Lure Lehmann

Det var i hvert fall det Jens Lehmann gjorde hadde da han voktet buret for Tyskland i VM i 2006. Vertene møtte Argentina i kvartfinalen på Olympiastadion i Berlin, hvor det sto 1–1 etter ekstraomganger.

Det sto altså mye på spill.

Reglene er enkle nok: Om kampen står likt etter ekstraomganger, tar lagene fem straffer hver. Om det fortsatt står likt, fortsetter de én og én, helt til en vinner står igjen. I det Tyskland og Argentina gjorde seg klare, virket det helt tilfeldig hvem som skulle vinne.

Før Argentinas Julio Cruz tok sin straffe, begynte Lehmann å fiske etter noe i sokken sin. Lehman hadde laget en jukselapp.

Köpkes fasit

Før kampen hadde Tysklands keepertrener Andreas Köpke gransket en database på 13 000 straffer for å finne ut hvor Argentinas spillere sannsynligvis kom til å plassere ballen. Svarene hadde blitt skriblet ned på en notatblokk på Tysklands spillerhotell.

Det var denne lappen Lehmann hentet frem. Der sto det:

«Riquelme høyt til venstre

Crespo langt tilløp/høyre, kort tilløp/venstre

Heinze nede til venstre

Ayala venter lenge, langt tilløp, høyre

Messi venstre

Aimar venter lenge, venstre

Rodríguez venstre»

Dessverre for Lehmann sa den ingenting om Cruz, som scoret. Men de to neste skytterne sto på listen.

Psykologisk skuespill

Én av dem var vingen Maxi Rodríguez. Lehmann gjettet riktig, men straffen var limt så tett inntil stolperoten at den gikk inn likevel.

Den andre var stopperen Roberto Ayala. Lehmann husket instruksene.

Ayala venter lenge, langt tilløp, høyre.

Ayala skjøt akkurat som forventet. Da ballen nådde målet, lå allerede Lehmann nede og ventet. Han fanget den som en lek.

Tyskerne scoret på sine fire første straffer. Da midtbaneankeret Esteban Cambiasso ruslet mot krittmerket, visste han at han måtte score.

Stadion brøt ut i jubel. Tyskland vant.

Og er det ikke alltid slik det ender?

Samme gamle England

Straffer er tross alt ikke bare tilfeldigheter. Noen lag vinner oftere enn andre. Ta for eksempel de to klassiske eksemplene: Tyskland, som har rykte for å være iskalde, og England, som visstnok har et slags kompleks.

I VM har Tyskland vunnet alle sine fire straffesparkkonkurranser. England har tapt tre av tre.

Tar man med EM, har Tyskland fem seiere på seks forsøk. England har tapt seks av syv.

Disse tallene er viktige, for VM-titler kan avgjøres slik. Siden straffesparkkonkurranser ble innført i VM i 1982, har to av ni finaler gått til straffer: Brasils seier mot Italia i 1994 og Italias seier mot Frankrike i 2006. Fire verdensmestere har måttet gjennomgå den nervepirrende prosessen: De to nevnte lagene, pluss Vest-Tyskland i 1990 og Frankrike i 1998.

Altså er sjansene store for at også vinneren i Russland vil måtte holde hodet kaldt fra 11 meter. Så hvordan kan de gjøre det?

Hva er disse triksene som psykologene og professorene har funnet?

Hva er det som gjør at Tyskland vinner og England taper?

Straffeidentiteten

Jukselapper hjelper selvsagt. Men Tysklands overtak handler også om psykologiske faktorer som har bygget seg opp over lang tid.

De har for eksempel historien på sin side. Dette er viktigere enn man skulle tro.

I Twelve Yards, en bok om straffer utgitt i 2014, siterer forfatteren Ben Lyttleton vår egen Geir Jordet, en professor ved Norges idrettshøgskole som jobber både med Norges Fotballforbund og ulike klubber. Jordet spesialiserer seg på de psykologiske faktorene som oppstår når spillere settes under press. Hans studier har gjort ham til en ledende ekspert på straffesparkkonkurranser.

Et av Jordets funn er at spillerne påvirkes av tidligere resultater. Ved å studere 309 straffesparkkonkurranser fra EM og VM, oppdaget han at nasjoner som hadde vunnet sine siste to, scoret på 89 prosent av skuddene i den neste. Nasjoner som hadde tapt sine siste to, scoret på 57 prosent.

Disse tallene var uavhengige av om spillerne som deltok, faktisk hadde vært med i noen av de forrige straffesparkkonkurransene.

Press fra fortiden

Ved første øyekast kan dette virke absurd. Om en ung spiller tar straffe i VM for en nasjon som ikke har vært i en straffesparkkonkurranse på 30 år, hvorfor skal han påvirkes av hendelser som fant sted før han ble født?

Det er her pressen spiller en rolle. Det beste eksempelet er England.

Ifølge Lyttleton utvikler landslag en egen identitet fra krittmerket.

Ashley Cole var en av spillerne som tok straffe for England mot Portugal i EM i 2004. Han skrev:

– Selvsagt kan man ikke unngå å tenke på Southgate, (David) Batty, Pearce, (David) Beckham og Waddle, alle de marerittaktige straffemissene fra fortiden.

– Det kverner i hodet ditt og medfører enda mer press, og litt frykt

Tyskland er ment å vinne

Denne uheldige identiteten forsterkes for hvert tap. Før hvert mesterskap får Englands landslagssjef spørsmål av pressen om straffer: Hvorfor taper vi alltid? Hva er galt med oss? Hva kan vi gjøre for å korrigere det?

– Det har blitt en besettelse for oss i engelsk fotball, sa Roy Hodgson, Englands trener i EM i 2012, hvor de tapte på straffer mot Italia.

Selv da England møtte Tyskland i semifinalen i U21-EM i fjor, dukket klisjeene opp igjen. Englands spillere visste garantert om landets kompleks. Alle forventet at Tyskland skulle vinne.

Så selvsagt var det det som skjedde.

Tyskland har nemlig det motsatte: En vinneridentitet på straffesparkkonkurranser. Spillerne kjenner til lagets sterke historikk. De vet at de spiller på et lag som er ment å vinne.

– Vi har en veldig sterk statistikk på straffer. Vi kan gå videre uten å vinne, sier den tidligere keeperkjempen Oliver Kahn, ifølge fifa.com.

– Jeg kommer til å skyte til venstre

Størrelsen på denne selvtilliten kunne sees i en video fra Tysklands treningsfelt under VM i 2006.

Etter hver økt tok spillerne en straffe hver, helt til én spiller sto igjen. Prosessen hjalp treneren Jürgen Klinsmann med å ta ut skyttere. Før straffene måtte de se inn i et kamera og si hvor de kom til å plassere ballen. Da midtbanespilleren Tim Borowski sa at han skulle skyte nede til venstre, ble han overhørt av keeperen Timo Hildebrand. Borowski skjøt til venstre likevel – og scoret.

Borowski var også en av de fire som scoret på straffe i kvartfinalen mot Argentina.

– Vi har en rekke skyttere som har selvsikkerheten til å ta jobben, sa vingen André Schürrle i videoen, ifølge Reuters.

Men ironisk nok er ikke tyskerne spesielt gode på straffer. I et studie av mer enn 4 000 straffer fra VM, EM og ulike toppligaer, fant Lyttleton ut at spillernes prestasjoner varierte avhengig av turneringen. Når de engelske spillerne tok straffer for sine klubblag, scoret de på 82 prosent. Tyskerne scoret kun på 75 prosent.

Men på straffesparkkonkurranser for landslaget scoret engelskmennene på 66 prosent. Tyskerne scoret på 93 prosent.

Det var altså det å spille for Tyskland som var hemmeligheten. Lagets identitet bidro til å gi spillerne tro på at de kom til å vinne.

Denne selvsikkerheten spiller en stor rolle i en konkurranse som er så sterkt preget av psykologi. Spesielt når noe står på spill.

I 2009 gjorde University of Exeter i 2009 et eksperiment for å se hvordan press påvirket prestasjon. De ba to grupper spillere om å ta straffer. Én gruppe ble kun bedt om å gjøre sitt beste. Den andre måtte dele resultatene seg imellom – vinneren fikk 500 kroner. Altså hadde sistnevnte gruppe mest på spill. Denne gruppen bommet også på flest straffer.

– Folk som er under press, føler at de mister kontroll og at de ikke klarer å kontrollere oppmerksomheten, sa en forfatterne, Mark Wilson, til The New York Times.

Så om dette er sant når det står om 500 kroner, kan du tenke deg presset i en VM-finale?

Nasjonens håp hviler på spillerens skuldre. Hele verden ser på. Bommer man, blir man husket. Tenk for eksempel på den magiske playmakeren Roberto Baggio, som halte Italia til VM-finalen i 1994. Baggio var enorm i løpet av turneringen, men ble nesten kun husket for å ha blåst ballen over tverrliggeren i straffesparkkonkurransen som ga Brasil tittelen.

– Det påvirket meg i årevis. Jeg drømmer fortsatt om det, sa Baggio, ifølge Reuters.

Ikke snu ryggen til

Hva kan man gjøre for å lette presset? Jordet har funnet to vaner blant spillere som bommer mye. Én er at de snur ryggen til målet før tilløpet. Den andre er at de tar straffen veldig kjapt.

Begge handler om å unngå press. De som snur ryggen til, ønsker ikke å konfrontere det. De som forhaster seg, ønsker bare å bli ferdig med det.

På begge uvanene var England den verste nasjonen. Da Steven Gerrard skulle ta straffe mot Portugal i EM i 2006, ble han bedt om å vente av den argentinske dommeren Horacio Elizondo. En kald skytter hadde beholdt roen i de ekstra sekundene. Men Gerrard hadde hastverk.

– Ventetiden tok livet av meg, skrev Gerrard.

– Jeg var klar. Elizondo var ikke. Blås i fløyten, dommer! Hvorfor vente? ... De ekstra sekundene virket som en evighet, og de distraherte meg definitivt.

Gerrard bommet.

Man bør altså holde blikket vendt mot målet og ta sin tid.

I tillegg finnes det et annet triks som kan forbedre sjansene for seier med 10 prosent – før straffene tas.

Myntkastet

Det enkle trikset ble funnet av Ignacio Palacios-Huerta, en professor ved London School of Economics, som har hjulpet flere lag med straffer. Før VM-finalen mellom Spania og Nederland i 2010 solgte han en detaljert analyse av Spanias skyttere til Nederlands landslag.

I finalen scoret Spania vinnermålet i ekstraomgangene. Men om kampen hadde gått til straffer, hadde Nederland garantert valgt å skyte først om de kunne.

Palacios-Huerta har nemlig oppdaget at laget som skyter først, vinner med 60 prosent sannsynlighet.

Tallet bør selvsagt ligge rundt 50 prosent. Myntkastet som bestemmer hvem som skal skyte først, skal ikke ha innvirkning på resultatet. Men Palacios-Huerta baserte sin analyse på 1 417 straffer fra ulike profesjonelle ligaer mellom 1995 og 2000, og så at tallene ikke jevnet seg ut i lengden.

Presset er nemlig større på laget som skyter sist. Spillerne havner i samme situasjon som Cambiasso mot Tyskland: De må score.

Noe annet Palacios-Huerta har studert, er hvor spillerne bør sette straffen. Dette er noe spillerne ofte grubler over. Noen bestemmer seg for et hjørne lenge før. Andre prøver å bestemme seg på vei til krittmerket, som Andrea Pirlo i VM-finalen i 2006.

Hvor mye hadde dette å si? Hans studier fant noen svar. Når spillere skjøt til sin «naturlige» side, og keeperen kastet seg feil vei, scoret de på 95 prosent av skuddene. Når de skjøt til den andre siden, og keeperen gikk feil vei, scoret de på 92 prosent av skuddene.

Altså var forskjellen mellom de to sidene liten så lenge keeperen kastet seg til feil side.

Men om keeperen valgte riktig side, scoret spillerne på 70 prosent i sin naturlige side og 58 prosent i motsatt side. Altså ville en høyrebeint spiller score langt oftere om han skøyt til venstre.

Slik sett burde Pirlo ha skutt til venstre i målet. Men fungerer dette i lengden?

Nei. For som vi har sett, analyserer keeperne skytterne på forhånd. Om en spiller som Pirlo alltid skyter til venstre, vil keeperne lese ham som en åpen bok. Derfor må spillere variere regelmessig mellom hvilken side de velger.

De må altså finne en balanse mellom å velge sitt beste hjørne, og å unngå å bli for forutsigbare.

Hva er denne balansen? Ifølge Palacios-Huerta er det å skyte 61,5 prosent av gangene til den naturlige siden, og 38,5 prosent til den andre siden. Bemerkelsesverdig nok var snittet nesten likt i virkeligheten: Spillerne i studiet valgte sin naturlige side 60 prosent av gangene.

Gambler’s fallacy

Et annet triks ble oppdaget av University College London i 2014, ved å studere straffene i EM og VM mellom 1976 og 2012. En studie der fant ut at om straffene hadde gått i samme hjørne tre ganger på rad, kastet keeperen seg til motsatt side ved neste skudd 69 prosent av gangene.

Det keeperne gjorde, het «Gambler’s fallacy», sa studiet.

Det sammenlignet trenden med et myntkast. Om det blir kron tre ganger på rad, er det lett å tro at neste kast vil bli mynt. På samme måte byttet keeperne side etter tre like skudd, i forventning om at retningen vil endre seg. I realiteten er det 50-50 hver gang.

Så om straffetakerne følger med, kan de øke sjansen med 19 prosent for at keeperen går feil vei.

– Om straffetakere kan finne klare trender i keepernes avgjørelser, kan de vinne enkelt, selv uten å ta gode straffer. De trenger bare å legge ballen i riktig side, sa Erman Misirlisoy, en psykolog ved universitetet, ifølge BBC.

Selvsagt er det også mulig å legge ballen i midten av målet. I 2007 studerte den israelske økonomen Michael Bar-Eli 286 straffer fra ulike ligaer for å analysere trender blant keeperne. Et av funnene var at keeperne kastet seg til en av sidene 94 prosent av tiden, selv om 29 prosent av skuddene havnet i midten av målet. Grunnen til at keeperne nesten aldri ble stående, var at det ville få dem til å se ut som om de ikke prøvde skikkelig.

– De vil vise folk at de gjør noe. Ellers ser de hjelpeløse ut, som om de ikke vet hva de skal gjøre, sa Bar-Eli til The New York Times.

Friedels knep

De har også sine metoder. Én er å analysere motstandernes vaner, slik Köpke gjorde i 2006. En annen er å lese motspillerens kroppsspråk.

Et eksempel er Brad Friedel, som fikk 82 landskamper for USA. Like før motspilleren skjøt, pleide han å se hvordan standbeinet var posisjonert. Generelt sett ville det rettes mot der ballen kom til å gå. Videre pleide Friedel å analysere lengden og vinkelen på tilløpet.

– Det finnes små ting som man kan merke seg, sa Friedel, ifølge fifa.com.

Hva om keeperen har null peiling? Da er det mulig å stole på minnet.

Lehmann hevdet at han reddet Cambiassos straffe i 2006 delvis fordi han husket en kamp argentineren hadde spilt for Internazionale mot Villarreal samme år. Der hadde Cambiasso tatt cornere. Ved å huske hva slags kroppsstilling Cambiasso hadde hatt på hver dødball, mente Lehmann at han hadde en ekstra fordel da han skulle forutsi hvor skuddet havnet.

Hvor mye dette faktisk hadde å si, kan bare Lehmann vite. Men det som er sikkert, er at straffesparkkonkurranser handler om langt mer enn tilfeldigheter. Et helt VM kan avgjøres på analyser, intuisjon og psykologi.

Om straffer kan kalles et lotteri, er det definitivt mulig å jukse.