Løp for livet

Viljestyrke. Det er et ord langdistanseløper Marthe Katrine Myhre kjenner godt. På mange måter. Det meste av livet har viljen tatt henne både opp og ned. Nå har den sendt henne til EM i friidrett, hvor hun løper halvmaraton søndag.

– Det er veldig stort for meg, og det er veldig stort for mange jeg kjenner. Det er nesten som en drøm som går i oppfyllelse, sier Myhre når vi møter henne i Oslo noen dager før avreise til Amsterdam.

– Jeg har trent hardt og lenge i mange år. Det er godt å få betalt for alt man har lagt ned, legger hun til.

Det er første gang 31-åringen er med i et internasjonalt mesterskap. Men det er da også bare snaue fem år siden hun startet med løping. For det var langrennsløper Marthe Katrine Myhre egentlig var. Hun har til og med gått verdenscup for Norge. Det var det få som hadde trodd skulle være mulig på slutten av 90-tallet.

Raste ned i vekt

Problemene startet på ungdomsskolen. Myhre var drøyt 14 år, og hadde akkurat begynt å få resultater i langrennssporet da hun begynte å slanke seg. Som så mange idrettsjenter i tenårene, hadde hun knapt en kilo å miste, men likevel kuttet hun ut skolematen.

Vekten gikk raskt nedover. Hun fikk ikke lenger oppmerksomhet «bare» fordi hun var flink på skolen og god i idrett. Kommentarene om «så tynn du er blitt» tok hun som et kompliment. Som inspirasjon til å fortsette. Det var jo så enkelt å gå ned i vekt når man trente hver dag og spiste litt mindre.

Deretter ble frokosten kuttet ut, og middag var hennes eneste måltid i løpet av dagen. Hun ble en mester i å lure andre. Gjemme maten, ljuge om hva hun spiste.

Akkurat hvorfor det gikk så galt, har ikke Myhre funnet noe skikkelig svar på.

– Det gikk så utrolig fort at jeg tror ikke noen rundt meg, eller jeg selv, skjønte hvor alvorlig det var før det gikk ordentlig dårlig, forteller hun i dag.

Etter bare et halvt år ble det slått alarm. Myhre veide bare i overkant av 30 kilo, og ble hasteinnlagt på sykehuset. Det var akkurat i tide. I tide til å redde livet til ungdomsskolejenta med de gode framtidsutsiktene.

– Hva husker du fra denne tiden?

– Det høres kanskje rart ut, men jeg husker ikke så mye fra den første tiden. Alt kortslutter og du klarer ikke å tenke klart. Jeg husker at jeg synes det var forferdelig synd at jeg ikke fikk vært på skolen, eller en del av det fine treningsmiljøet jeg var i. Det ble et savn etter hverdagslivet, minnes hun.

– Det var en kjip følelse da jeg fikk besøk av mamma og pappa på sykehuset, også dro de og jeg måtte være igjen.

Hun blunker. Smiler litt beskjedent. Hun har ikke glemt alt det vonde, selv om det er lenge siden, og livet nå smiler der hun sitter i sola i Nordmarka.

Utbredt problem

Hun har en historie altfor mange unge jenter kan kjenne seg igjen i.

– Vi gjorde nylig en undersøkelse a unge eliteutøvere (15-16 år) som viser at hele 14 prosent av jentene, og tre prosent av guttene, har en klinisk spiseforstyrrelse, forteller spesialist på spiseforstyrrelser ved Norges Idrettshøgkole, Jorunn Sundgot Borgen.

Blant utøvere på junior- eller seniorlandslaget, fant forskerne for en del år siden ut at hele 20 prosent av jentene og åtte prosent av guttene har en spiseforstyrrelse.

– Det er mange ganger så høy andel som vi finner blant samme alder som ikke driver konkurranseidrett, påpeker Sundgot Borgen.

Inn og ut av sykehus

De neste årene ble et rent helvete for Marthe Katrine Myhre. Hun visste hun var syk, men klarte ikke å komme seg ut av den onde sirkelen. Spiseforstyrrelsen nektet å slippe taket. Hun var inn og ut av sykehus, og fikk ikke starte på videregående sammen med klassekameratene. Trening kunne hun bare glemme. Hun hadde til tider så lite krefter at hun måtte trilles i rullestol.

Veien til toppen var lengre enn den noen gang hadde vært.

– Jeg gikk fra å være en av de beste langrennsløperne i landet i min klasse, til å bli fast inventar på et sykehus. Det var en drastisk overgang.

Det krever viljestyrke slutte å spise. Det krever minst like mye å begynne igjen. Og Myhre ga ikke opp - heldigvis. Til slutt så hun lyset i enden av tunnelen.

– Det gikk mange, mange år før jeg kom til det punktet at jeg ville snu ting. Jeg var inn og ut av sykehus tre ganger, før jeg innså at jeg hadde ødelagt nesten hele ungdomstiden, og ville komme meg videre. Jeg ville tilbake til den vanlige Marthe, forklarer hun.

Da hadde det nesten gått sju år.

– Det har jo preget meg i mange, mange år. Heldigvis kan jeg være et eksempel på at det nytter å kjempe og komme tilbake. Har jeg klart det, kan alle andre klare det. Det var en tøff periode, men jeg føler jeg har lært mye av det og kommet sterkere ut av det, sier Myhre, som hele veien har vært åpen om spiseforstyrrelsene.

– Du er dessverre ikke den eneste med en sånn historie i toppidretten. Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men å drive toppidrett er tøft. Hele tiden balanserer man på en knivegg i forhold til kropp, mat og trening. Jeg tror at der man bikker over, er farlig nær for mange hver dag. I tillegg er vi så konkurransepreget, at hvis man tenker at en kilo ned gjør oss bedre, tror jeg mange dessverre tar den sjansen. Det kan være nok til å havne på feil spor, advarer Myhre.

Sundgot Borgen er enig.

– Via min forskning kan vi si at utvikling av spiseforstyrrelser blant eliteutøvere skyldes flere forhold. Blant annet et stadig ønske om å redusere vekt/fettprosent, hyppige vektvariasjoner, plutselig økning i treningsmengde, tidlig spesialisering, vekt-relaterte kommentarer fra viktige personer og konkurranse innad i særidretten/laget om å ha den mest optimale kroppsformen i forhold til det å prestere maksimalt, forklarer Sundgot Borgen, som mener det ikke gjøres nok i kampen for å bekjempe spiseforstyrrelsee.

– Vi må nå sette forebyggende arbeid i system med de unge utøverne på toppidrettsgymnas og skigymnas. Da mener jeg langt mer enn et enkelt foredrag om kosthold, sier professoren.

I dag er Myhre nøye med å få i seg nok næring. Hun har også deltatt i prosjektet «Sunn Jenteidrett» for å belyse temaet.

Fra langrenn til løping

Da hun endelig ble friskmeldt, kom også resultatene i langrennssporet.

På 21-årdagen tok hun sin første seniorseier i norgescupen. Løpet gikk i bitende kulde på Røros, men Myhre gikk bare raskere og raskere i den fem kilometer lange løypa. I mål var hun fire tideler foran nummer to, og speakeren gratulerte med dagen. På forhånd hadde faren lovet kake til datteren og støtteapparatet om Myhre vant.

– Det var jo nesten komisk, at det var kake som ventet. Uansett var det en ubeskrivelig følelse, og jeg husker hver detalj fra løpet den dag i dag. Følelsen av å ha krefter til å gjennomføre, og følelsen av å være i form, sterk og glad, var helt unik da, forteller Myhre.

Men selv om det ble noen verdenscuprenn, tok Myhre aldri steget helt opp på landslaget.

I 2011 la hun derfor konkurranseskiene på hylla for godt og knøt på seg joggeskoene i stedet.

– Det var ikke fordi jeg gikk lei av langrenn, men jeg hadde alltid likt å løpe, og meldte meg på et maraton ved en tilfeldighet i 2010. Det ga mersmak, forklarer Myhre.

Siden det har hun tatt tre NM-titler på maraton, og vunnet en rekke løp. Det uten å egentlig være fulltidsutøver. Myhre jobber nemlig 100 prosent som lærer, i tillegg til å ta ekstravakter i en sportsbutikk. Samboeren, Ronnie Frydenlund Hansen, er glidsjef i langrennslandslaget.

– Jeg er min egen trener nå, og trives godt med det. Med en travel hverdag fant jeg ut at jeg må ha det sånn for å ha gleden ved det jeg driver med, og beholde overskuddet. Man må se på totalpakka, understreker Myhre.

Egentlig var det maratondistansen OL som var drømmen denne sesongen, men på grunn av det tøffe, norske kravet, innså hun at det ikke var realistisk.

– Det var jo tøft å gi opp OL-drømmen, men sånn er det bare. Løping er dønn ærlig og tida viser at jeg ikke har noe der å gjøre per dags dato, sier Myhre ærlig.

Høydepunkt

Halvmaraton i EM er langt ifra noen dårlig trøst. Hun ble tatt ut uten å ta kravet, men fordi Norge stiller med et lag på fire jenter. Planen er å senke skuldrene og tenke på det som et vanlig løp. Et resultatmål har hun ikke, men hun håper på å løpe under en time og 15 minutter, og med det sette pers.

– Det er et høyt internasjonalt nivå på de beste utøverne halvmaratonlaget møter i EM. Flere skal også til OL. Det er derfor vanskelig å si hvor høyt Marthe og de andre norske deltakerne kan forvente å plassere seg, mener sportssjef i friidrettsforbundet, Ronny Nilsen.

Å få delta i mesterskapet, er uansett en seier for Myhre.

– Det er løping. Det er større enn langrenn. Det blir nok høydepunktet i karrieren, så langt. Neste år er det maraton på VM-programmet i London. Det er målet, og det jeg jobber for. Det er kjempemorsomt at hard jobbing i mange år gir resultater, sier hun med et smil.

For med viljestyrke, kan man nå langt.

• Myhres løp går klokken 09.30 søndag morgen, direkte på NRK 1.