Skadene som gjør Svindal bedre

Hver gang Aksel Lund Svindal står på startstreken, klar til å sette utfor en bakke som vil gi han en toppfart på rundt 150-160 kilometer i timen, er det to alternativer som surrer rundt i hodet hans:

Enten kan han forsøke å komme seg trygt til mål, uten skader. Eller så kan han kjøre for å vinne.

– Hvis jeg kommer dit der jeg har muligheten til å vinne, så kommer jeg ikke til å kjøre slik at jeg er hundre prosent sikker på å komme meg trygt ned. For det er litt av min jobb som utforkjører og stå på start og prøve å vinne rennet, sier Aksel Lund Svindal.

Det er denne innstillingen som ga han seire i syv av de totalt ti fartsrennene han startet i denne sesongen.

Men også det som har ført til hans tredje lange skadeavbrekk i karrieren.

Fra en flytur til en annen

Det var i sesongens tiende fartsrenn at det gikk galt, nok en gang.

Den store folkemengden i Kitzbühel holdt pusten idet nordmannen nærmest fløy gjennom lufta og rullet inn i sikkerhetsnettet.

Etter noen minutter reiste han seg opp for egen maskin. Idet han ble hjulpet ut av bakken vinket han til publikum, som tegn på at han var i god behold. Men dagen etter kom beskjeden om at korsbåndet hadde røket, og at nok en sesongen var over.

To og en halv måned senere snakker Aksel Lund Svindal ut om hvordan han nok en gang skal komme seg tilbake i verdenstoppen.

I flere uker har han hoppet rundt på krykker. Operasjonen gikk fint og rehabiliteringen er godt i gang.

– Etter nok et langt skadeavbrekk, i en alder av 33 år, er det ikke da menneskelig å bare gi opp?

– Det er det. Men hva er det som er den kjipeste delen av opptreninga? Det føler jeg er de første tre månedene. Til du kan komme tilbake i normal aktivitet, sier Svindal, som akkurat har landet etter en av sine mest spektakulære flyturer.

Og da snakker vi ikke om en flytur som lignet den i Kitzbühel.

Fikk fly F16

Sammen med luftforsvaret fikk nemlig Svindal oppfylt en aldri så liten guttedrøm da han var med i et F16-fly. Turen gikk først opp til verdenscuprennet i Kvitfjell for å fly opp og ned alpinbakken. Så gikk turen vestover mot Geirangerfjorden, før de brøt lydmuren over Galdhøpiggen.

Selv om han syntes det var morsomt å følge verdenscuprennet fra lufta, har han valgt å ikke følge konkurransene like tett som før i år. For Svindal kan skadeavbrekket rett og slett bli enda mer kjedelig om han blir sittende foran TV-en og følge kameratenes ferd i verdenscupsirkuset.

– Nå er jeg i en situasjon som jeg ikke har lyst til å være i, da har jeg lyst til å komme meg til en annen situasjon. Da er det om å gjøre det så fort som mulig. Så de første tre månedene er gitt uansett hvilken situasjon du er i, det er bare å gjøre det, forklarer han.

Mister sesongstarten

Svindal nærmer seg den perioden av skadeavbrekkene han liker best. Etter tre måneder regner han med å være i normal aktivitet ved å løpe, sykle og løfte vekter. Denne perioden, tiden fram mot nok et comeback, skal han bruke til å være eventyrlysten, for å bruke hans egne ord. Enten det er å bryte lydens hastighet eller å reise til sydligere strøk.

Men i september skal «skade-eventyret» nok en gang ta slutt. Da håper Svindal å ta fatt på enda et nytt eventyr, mot nok et imponerende comeback.

I september håper han å være med når landslaget drar til Sør-Amerika, for å starte oppkjøringen til sesongen 2016/2017. Men regner ikke med å rekke de første konkurransene.

– Sölden, det går ikke, det blir for kort tid. Men Lake Louis er en mulighet. Men da må ting gå perfekt, sier han.

For alpinisten fra Akershus vet godt hva han snakker om, og når han snakker om skader kommer det av litt for god erfaring.

Ulykkesfuglens hell i uhellene

De fleste som har fulgt karrieren hans husker godt novemberdagen i Beaver Creek tilbake i 2007. Da han etter et hopp over Golden Eagle falt stygt og skar seg opp på sine egne ski, noe som resulterte i kutt i ansiktet samt skade i setemuskulaturen.

Svindal var ute resten av sesongen, men året etter kom han tilbake og vant rennet i akkurat Beaver Creek.

Etter denne skaden fulgte fem VM-gull, samt et OL-gull i Vancover i 2010.

Men i 2014 var ikke ulykkesfuglens landing like god. På en barmarkstrening i Sölden røk den venstre akillessen. Han kjørte VM kun tre og en halv måned etter skaden, noe som blant annet resulterte i en sjetteplass i super-G.

Men det virkelige comebacket kom i det aller første rennet denne sesongen. I Lake Louise tok nemlig Svindal sin første av totalt syv seire denne sesongen.

Det er slike comeback Svindal jakter.

– Det er jo bare negativt ved å bli skadet, bortsett fra at det føles enda diggere når du vinner et renn neste gang igjen, forklarer han.

33-åringen innrømmer at han har kjent på en slags metthetsfølelse. Gleden over å vinne har vært der, men nå skal det litt mer til for at Svindal skal kunne kjenne på den råeste følelsen.

Det er denne følelsen han håper å finne når han nok en gang skal stå på toppen og velge mellom å kjøre trygt, eller for å vinne.

– Nå kommer suksessen til å smake enda bedre enn det den gjør når man er vant til å vinne. Så det er bare å glede seg, smiler Svindal.