Michael Stilson og Kasper Wikestad

TRØST: Fotballkommentator Kasper Wikestad skulle forsøke via sine kontakter å finne en engelsk klubb. Heller ikke det ble så enkelt.

Foto: Privat/Michael Stilson

– Denne fyren er desperat

BLOGG: Hverdagen som arbeidsledig fotballspiller er vanskelig. Og selv om man er lite kravstor, er prosjekt «proffliv» allerede en bratt motbakke. For en idiot jeg var!

Michael Stilson

Det var sist torsdag at jeg var så dum at jeg skrev en tekst og fortalte at jeg nå skulle forsøke å bli fotballproff.

Det var særdeles ubehagelig, men det var en forpliktelse. Nå måtte jeg gjøre noe med det.

I første omgang ville jeg unngå bruk av agenter. Jeg har en iboende skepsis til agenter og deres agenda. Derfor ville jeg prøve meg fram på egen hånd, nærmest banke på noen dører selv.

Wikestad: – Vi ringer Exeter

Så fredag morgen satte jeg meg ned og tenkte gjennom hvilke kontakter jeg hadde og kunne bruke i jakten på en ny klubb i et annet land.

Jeg satt igjen med en liste på ti land, ti personer og jeg begynte umiddelbart å ta kontakt med alle disse folkene, med et håp om at noen av de kanskje kunne hjelpe.

Det tok bare to minutter før det første svaret kom.

– Kom oppom. Vi ringer Exeter.

Michael Stilson

TO DO-LIST: Dette skal gjøres.

Foto: Michael Stilson

Det var Kasper Wikestad, kommentator på TV 2. Ingen agent, men en snill fyr som kjenner engelsk fotball godt. Kanskje kunne han hjelpe meg med å få kontakt med en klubb.

Jeg satt på en kafé i Botanisk Hage, hadde sett for meg lange dager med venting, men nå skulle alt falle på plass på et par minutter.

Hjertet mitt løp løpsk, mens jeg pakket sammen sakene og småløp opp til Lille Tøyen.

Eventyret jeg ønsket

Der møtte jeg Kasper, og vi gikk inn på Lille Tøyen Kolonial.

Han spurte meg litt om hva slags type spiller jeg er, mine meritter og jeg forsøkte å selge meg inn så godt som mulig.

Deretter forklarte han hva slags klubb Exeter var. At han kjente sportssjefen, Steve Perryman, og at manageren, Paul Tisdale, er Englands best kledde manager. Vi så på bilder av de stiligste antrekk på en mann som leder en klubb på nivå fire i England, League Two.

Klart det er muligheter her, tenkte jeg.

Som et lite barn drømte jeg meg bort til slitne engelske gressmatter, fulle tribuner og et lite mursteinshus i en liten landsby der jeg skulle bo. Knallharde treningsøkter med godeste Paul som sto på sidelinjen i sixpence og harris tweed jakke, og etterpå skulle vi sitte på klubbhuset og drikke te, mens en ung spiller pusset skoene mine.

Det var dette eventyret jeg var ute etter. Og nå skulle det skje. Bare en drøy halvtime etter at jeg hadde satt i gang prosjektet var bitene allerede i ferd med å falle på plass.

– Vil du ringe eller skal jeg?

Kasper spurte. Like mye som dette prosjektet handler om å bli utenlandsproff, handler det om å konfrontere egen feighet og faktisk gjøre ting jeg synes er ubehagelige.

Michael Christopher Stilson sliter med å finne seg en ny fotballklubb.

Et snev av telefonskrekk

Og noe av det verste jeg gjør er å ringe folk jeg ikke kjenner for å spørre om de kan hjelpe meg.

– Kanskje du skal ringe? sa jeg og så på Kasper med beklagende øyne.

– Ok. Da ringer jeg.

– Blir du nervøs før du skal ringe nå? spurte jeg, som for å frikjenne meg selv.

– Nei, men alle har vel et snev av telefonskrekk, sa Kasper og fant fram nummeret til Steve Perryman på telefonen.

Jeg ble sittende nervøs, spent og stille ved siden av Kasper mens han og Perryman catchet opp, før Kasper fortalte om meg og min situasjon.

Michael Stilson

HUSK DETTE: Denne motivasjonsplakaten kan hjelpe.

Foto: Michael Stilson

Han rakk ikke komme langt før godeste Perryman tok fullstendig over. Alt Kasper fikk inn var «yeah» og «no». Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det trolig ikke ble napp på første forsøk.

Hjertet sank som en stein

Men Kasper gjorde sitt for å overbevise briten.

– Greia her er at denne fyren er ganske så desperat. Han er villig til å spille for veldig lite penger og på en kort kontrakt. Så kanskje han kan komme over og prøvespille, så ser du om han kan forsterke laget ditt. Det er x-faktoren her.

Men selv ikke min x-faktor som billig og lite kravstor spiller var nok. Perryman var ikke interessert.

Jeg forsøkte å smile og le det bort til Kasper, men innerst inne i kroppen min sank hjertet som en stein.

På et lite femminutt gikk jeg fra å være sikker på at jeg skulle få en sjanse, til å innse at dette prosjektet blir en bratt motbakke.

Så bratt at jeg vurderte å kaste inn håndkleet allerede etter første nederlag.

Hvis ikke en klubb på nivå fire i England vil ta imot en spiller som betaler selv for å prøvespille og som knapt nok vil ha lønn, hvem andre er det som kan være interessert da?

For en idiot jeg var

Jeg gikk hjem den dagen og tenkte at dette var det lite vits i. Jeg hadde ikke fått svar på noen av de andre meldingene jeg hadde sendt ut.

På veien kjøpte jeg med en pose med sørlandschips, spansk paprika, selvfølgelig, og en sixpack med øl (og en boks med iskrem) og gjorde meg klar til å sitte hjemme og finne ut hva jeg skulle gjøre nå som drømmen om å bli utenlandsproff var knust.

Egentlig skulle jeg trent, men hva var vitsen? Hvem skulle jeg trene for? Hva skulle jeg trene for? For en idiot jeg var som trodde at jeg kunne bli utenlandsproff. For en idiot, tenkte jeg, og sikkert alle andre.

Hvorfor måtte jeg være så forbanna dum at jeg skulle prøve på noe så idiotisk som å bli utenlandsproff og samtidig vise alt dette på NRK? Herregud, så dumt.

Michael Stilson

GODE VENNER: Det er viktig å få gode råd fra fotballkompisene Mathias Fredriksen (f.v.), Christian Gauseth, Eirik Toft.

Foto: Michael Stilson

Er dette bare et show?

Jeg slengte meg ned i sofaen og var klar til å ta kveld klokka fem, trøstespise litt og så legge meg under dyna og synes synd på meg selv. Så kunne jeg stå opp neste morgen og kanskje søke en lærerjobb.

Jeg har blitt spurt av mange den siste uken: Mener du seriøst at du vil bli utenlandsproff? Eller er det bare et show?

Det er et godt spørsmål, og fullt forståelig at folk lurer på det. Kanskje lurte jeg litt på det selv, også.

Men da Steve Perryman avfeide meg i løpet av noen få sekunder på telefonen, var skuffelsen jeg kjente på reell. Jeg har så lyst til å oppleve noe helt spesielt som gjør alle disse årene med fotball verdt det.

Og kanskje var det den erkjennelsen samme kveld som gjorde at jeg klart å sette sixpacken i kjøleskapet, og heller hive på treningstøyet og løpe av meg skuffelsen.

Har en sixpack og potetgull

Utmattet la jeg meg til å sove den kvelden. Usikker på hvor denne veien jeg hadde startet på vil gå.

Neste morgen skrev jeg en liste. En liste over alt jeg skal gjøre i tiden fremover.

Jeg bestemte meg for at uansett hva som skjer, uansett hvor tungt det går, hvor mange avslag og nedturer som venter, skal jeg hver dag stå opp og gjøre små ting som kan sette meg i posisjon. Så vil tiden vise hva som skjer.

Skulle alt gå til helvete, så har jeg i alle fall en sixpack med kald øl, en pose potetgull i skapet og iskrem i fryseren.

Hva er det verste som kan skje da?