Presidentens menn

NB! Etter at denne saken ble publisert, tapte Tyrkia 3–1 mot Sveits og røk ut av EM.

I kveld skal spissen Burak Yilmaz prøve å avgjøre kampen som kan holde Tyrkia inne i EM.

I 2017 bidro han til å avgjøre en hel folkeavstemning.

Tyrkia skulle si «ja» eller «nei» til nye lover som ville ta bort rollen som statsminister og overføre mer makt til presidenten. Forslagene ville gi statsleder Recep Tayyip Erdoğan mulighet til å ta flere avgjørelser uten å måtte spørre regjeringen.

Forslagene skapte krig i parlamentet. Én politiker låste seg fast til en talerstol med håndjern. En annen skal ha bitt en rival i beinet. Noen kastet en blomsterpotte på tvers av rommet.

Erdoğan visste at det kom til å bli tøft å presse gjennom lovene.

Men han hadde et ess i ermet.

Fotball er Tyrkias mest populære sport. De tre store lagene – Fenerbahçe, Beşiktaş, Galatasaray – engasjerer mange av landets 80 millioner innbyggere. Både spillerne, trenerne og noen av journalistene er nasjonale kjendiser.

Så snart startet Ridvan Dilmen, landets fremste fotballkommentator, en samtale på sosiale medier hvor han oppfordret Tyrkias stjernespillere til å stemme «ja».

Dilmen publiserte en video på Twitter hvor han sa:

– Vi ønsker et sterkt Tyrkia. Jeg stemmer «ja». Hva med deg, kjære Arda?

Arda Turan var da var Tyrkias fremste spiller. Han svarte:

– Ridvan, jeg hører deg. Jeg vil også ha et sterkt Tyrkia. Burak Yilmaz, sier du også «ja»?

Burak Yilmaz sa «ja». Også han var en av presidentens menn.

Dette burde ikke vært lov. Det europeiske fotballforbundet (Uefa) krever at alle landslag og nasjonale forbund skal være apolitiske. Men det tyrkiske forbundet lot ikke bare overtredelsen gå ustraffet.

Selve presidenten i forbundet på den tiden, Yildirim Demirören, sa at også han kom til å stemme «ja».

Senere holdt Erdoğan en tale om avstemningen.

– I likhet med et fotballag har man ingen sjanse til å vinne cupen om man spiller uten plan, taktikk eller strategi … Som fotball kan ikke politikk bedrives uten lidenskap, kjærlighet og dedikasjon, sa Erdoğan.

Talen ble holdt på en konferanse arrangert av fotballforbundet.

Ingen kan si nøyaktig hvor mye fotballen betydde for avstemningen. Men Patrick Keddie, som har skrevet boken The Passion: Football and the Story of Modern Turkey, sier at fotball har hjulpet Erdoğan til å forklare sine idéer for folket.

– Man kan bruke fotballen til å fortelle historier om nesten hver eneste del av Tyrkias samfunn, sier Keddie.

Da stemmene var talt opp, sa de offisielle tallene at 51 prosent hadde stemt «ja» og 49 prosent «nei». Kritikerne sa at Erdoğans seier var marginal.

– Det betyr ikke noe om du vinner kampen 1–0 eller 5–0, så lenge du vinner, svarte Erdoğan.

Vennelisten

I 2019 kom det ut en film om Erdoğans liv hvor en av scenene er en fotballkamp. Stillingen er 9–9 idet en ung Erdoğan byttes inn – og så scorer han et akrobatisk vinnermål.

Slike verk er del av myten rundt 67-åringen. Som ung spilte han semiprofesjonelt, men få vet hvor god han var. Han hevder selv at han kunne spilte for Fenerbahçe, som han heiet på, men at han sa nei fordi faren krevde fokus på studiene.

– Det er sannsynligvis ikke sant, men det er vanskelig å si. Supporterne hans sier at han spilte som Franz Beckenbauer. Motstanderne hans sier noe helt annet, sier Keddie.

Uansett mestret Erdoğan politikk. I 1994 ble han ordfører i Istanbul. I 2001 grunnla han Rettferds- og utviklingspartiet (AKP), et moderat islamistparti som ett år senere skulle vinne valget og, i 2003, gjøre ham til statsminister.

Erdoğan var snar med å hjelpe fotballen. Han ga utsettelser til de tre store klubbene på betalingen av gjeld og restskatt. Han ba Türk Telekom, som da var et statlig selskap, om å presse opp prisen på toppligaens TV-rettigheter.

Så begynte han å bygge stadioner.

Ifølge Keddie har regjeringen hans til nå bygget 30 stadioner i 27 byer. Gamle anlegg har blitt revet ned og tomten solgt til private utviklere. Så har nye anlegg steget opp i utkanten av byene og blitt gitt til kommunene, som har lånt dem ut til klubbene. Slik har alle fått sitt.

Det vil si, alle som er på vennelisten til Erdoğan.

Valgene av disse byene har ikke vært tilfeldige. De fleste har vært baser for nøkkelfigurer i AKP. To av de første stedene som fikk nye anlegg, var Konya (hjemmet til tidligere statsminister Ahmet Davutoğlu) og Kayseri (hjemmet til Abdullah Gül, Tyrkias president før Erdoğan).

Også utviklerne som har fått kjøpe de attraktive tomtene i sentrum, har vært nær AKP. Byer og selskap som ikke står høyt hos Erdoğan, har blitt ignorert.

– Han har skapt et favoriserende nettverk som belønner alle som er involvert, sier Keddie.

Ofte har han selv inntatt rampelyset når stadionene har blitt åpnet.

Fotballforbundet opererer på en lignende måte. Da Demirören ble forbundspresident i 2012, en rolle han skulle ha i syv år, hadde han nettopp vært president i Beşiktaş, som var nær ved å kollapse under enorm gjeld.

Men Erdoğan ønsket en mann han kunne stole på, ifølge Kaan Bayazit, en fotballjournalist som driver podcasten Football à la Turca.

– Demirören var kun en nikkedokke for Erdoğan, sier Bayazit.

Keddie er enig.

– Han er en figur som er typisk for Erdoğans tid, fordi han er så åpenbart politisk. Han prøver ikke engang å skjule det, sier Keddie.

Men om Erdoğan trodde at han kunne kontrollere hele fotballen i Tyrkia, tok han feil.

Det ble klart da en gruppe aktivister slo leir i en park i 2013.

Geziparken

I 2013 varslet Erdoğan et større byggeprosjekt i Geziparken, et populært grøntområde i Istanbul. Da de begynte å rive opp trær, okkuperte en liten gruppe parken i protest. Det var en harmløs demonstrasjon.

Men politiet angrep dem med tåregass og batonger.

Da scenene ble vist på TV, skapte de sinne over hele landet. De neste dagene møtte flere titalls tusen opp for å protesterte, og de var ikke bare aktivister. De var alt fra lesbiske og homofile til liberale kritikere.

Plutselig handlet det om langt mer enn parken.

– Parken ble symbolet for en enorm protestbevegelse som smeltet sammen ulike grupper som var misfornøyd med Erdoğan og hans styre, sier NRK-journalisten Emrah Senel, som har røtter i Tyrkia og følger landet tett.

Én gruppe var spesielt synlig: fotballfansen. Vanligvis er Tyrkias mest hardbarkede supportere opptatt med å synge sanger og bråke med hverandre. Men noen av supportergruppene har liberale verdier som går imot Erdoğans prinsipper.

Nå satte mange av dem sine rivaliseringer til side for å slåss sammen mot Erdoğans politi.

Keddie trekker paralleller til den egyptiske revolusjonen i 2011. Da mobiliserte ulike supportergrupper aktivistenes kamp mot statens styrker og president Hosni Mubarak. Etter mer enn to uker med opptøyer på Tahrirplassen i Kairo, gikk Mubarak av.

I Tyrkia trodde flere at protestene ville ta knekken på Erdoğan. Da støvet hadde lagt seg, var 11 døde og flere tusen skadet. En domstol hadde stanset utbyggingen.

– Men som med mange andre saker klarte regjeringen å riste det av seg, sier Keddie.

I stedet økte spenningen mellom Erdoğan og fotballfansen. På tribunene begynte folk å synge sanger mot ham. Som svar økte antallet politibetjenter på kampene.

Så, i 2014, innførte regjeringen Passolig-kortet. Det var et slags ID-kort folk måtte ha for å komme inn på kampene. Det gjorde det lettere for klubbene å nekte folk adgang, og for politiet å ta ut fans som kritiserte regimet.

For å få kortet måtte man være medlem av Aktif, en bank drevet av Erdoğans svigersønn Berat Albayrak.

Fansen raste mot ID-kortet. Mange boikottet kampene, og antallet tilskuere per kamp falt fra 14.000 til 7000. Flere fangrupper tok til gatene for å protestere.

Men Erdoğan fikk slutt på sangene. Ifølge journalisten Bayazit kunne ikke klubbene gjøre stort.

– De ville ikke bare sagt nei til fotballforbundet, men til Erdoğan selv. Og det kan få konsekvenser, sier Bayazit.

Spisslegenden i eksil

I 2013 ble AKP rammet av en enorm korrupsjonsskandale. Flere av Erdoğans støttespillere ble arrestert. En av dem som forlot partiet, var Hakan Şükür.

Şükür var ingen vanlig politiker. Han hadde vært landslagets største stjerne da de kom til en sensasjonell semifinale i VM i 2002 i Sør-Korea og Japan, og er fortsatt Tyrkias toppscorer gjennom tidene.

Şükür sa at han forlot AKP fordi han ville stille som selvstendig politiker. Han har sagt at så fort han var ute av Erdoğans parti, begynte rare ting å skje. Noen kastet steiner mot konas butikk. Barna hans ble plaget på gata.

I 2016 overlevde Erdoğan et militærkupp. Han trodde det var regissert av Fethullah Gülen, en pedagog og muslimsk lærd som bor i eksil i USA, og gikk til angrep mot alle han trodde støttet Gülen. Rundt 120.000 mennesker mistet jobben, blant dem dommere, advokater og lærere.

I fotballforbundet ble rundt 100 sparket, blant dem dommere som skal ha hatt tilknytning til Gülen. Galatasaray ble presset til å kansellere medlemskapet til noen av sine klubbhelter, blant den Şükür, som er en av Gülens støttespillere.

Men Şükür mistet langt mer. Snart ble han anklaget for å fornærme Erdoğan på sosiale medier, og stilt for retten. Han flyktet til USA før de rakk å arrestere ham, men sier at myndighetene konfiskerte alt han eide og satte faren i fengsel.

Şükür åpnet en kafé i California. Nå bor han i Washington D.C. – i et intervju i fjor sa han at han jobbet der som taxisjåfør. Han tør ikke dra tilbake til Tyrkia.

– Jeg har ingenting igjen i denne verden. Erdoğan tok alt fra meg, sa Şükür.

Erdoğan FC

I 2014 visste Erdoğan at han ikke hadde fansen til de tre store lagene på sin side, selv ikke hos sitt kjære Fenerbahçe. «Heldigvis» for ham dukket det opp et nytt lag han kunne støtte.

Başakşehir holder til i et nabolag i Istanbul stappet med AKP-velgere. I 2014 ble klubben tatt over og gitt sitt nåværende navn av en gruppe unge forretningsmenn med koblinger til AKP. Deretter fikk den et nytt stadion spandert av staten.

Ved stadionåpningen ble det holdt en veldedighetskamp hvor Erdoğan spilte. Han hadde trøye nummer 12, da han er Tyrkias tolvte statsleder. Han scoret hattrick, med god hjelp fra med- og motspillere. Målene ble vist direkte på TV.

Selv om alle klubber skal være selvstendige, kaller mange Başakşehir for «Erdoğan FC». Et portrett av Erdoğan henger i inngangen på treningsfeltet. Laget spiller i oransje og blått, som er fargene til AKP.

Styreformannen er Göksel Gümüşdağ, en AKP-mann som har giftet seg inn i Erdoğans slekt.

Selv om Başakşehir kun får et par tusen tilskuere per hjemmekamp, har de hatt råd til å kjøpe internasjonale stjerner som Robinho, Emmanuel Adebayor og Gaël Clichy. Arda Turan har også spilt der.

Pengene har i stor grad kommet fra sponsoravtaler med selskaper nær AKP. En av de største sponsorene er en privat sykehuskjede eid av Erdoğans helseminister, Fahrettin Koca.

Slike ressurser gir resultater, for i fjor ble Başakşehir tyrkiske mestere. Det var kun andre gang siden 1984 at et lag utenom de tre store vant ligaen. Da Başakşehir feiret tittelen med en bussparade, ble en drakt med Erdoğans navn løftet opp fra taket.

I november i fjor tok Başakşehir en ny skalp, da de slo Ole Gunnar Solskjærs Manchester United på hjemmebane i mesterligaen.

Samme år besøkte Gümüşdağ og spillerne Erdoğan i presidentpalasset.

Bayazit, som heier på Beşiktaş, minner om at Uefa forbyr klubber å få statlig hjelp.

– Başakşehir er selve definisjonen på statlig innblanding. Men jeg tror at Uefa kun ser det de ønsker å se, sier Bayazit.

EM-drømmen

I 2018 skapte Erdoğan kaos i Tyskland. Han ble avbildet på et hotell i London sammen med Mesut Özil og Ilkay Gündoğan, to tyske fotballstjerner med tyrkiske røtter.

Bildet ble sluppet av Erdoğans pressekontor.

Özil og Gündoğan ble kritisert i Tyskland. Noen spurte hvor dedikerte til Tyskland de egentlig var, og flere mislikte kontakten med en så autoritær leder som Erdoğan. Kontroversene førte til at Özil ga seg på landslaget.

Han er fortsatt venn med Erdoğan, som var forloveren i Özils bryllup i 2019. Da Özil i januar skrev under for Fenerbahçe, registrerte flere at han hadde valgt Erdoğans favorittklubb.

Mens slike hendelser har vært små triumfer for Erdoğan, har han ikke klart å styre skjebnen til landslaget. Han viser stadig sin støtte. Da Tyrkia slo Norge 3–0 i VM-kvaliken i mars, publiserte regjeringen en nyhetssak kun for å si at Erdoğan hadde gratulert spillerne over telefon.

– Erdoğan uttaler seg ofte om tyrkisk fotball. Han er genuint opptatt av fotball, men vet også hvilken kraft og appellverdi den runde kula har i kombinasjon med nasjonale strenger i Tyrkia, sier Senel.

Men nå sulter nasjonen etter suksess. Tyrkia har ikke spilt bra i et mesterskap siden de nådde semifinalen i EM i 2008. I 2016 røk de ut i gruppespillet. I kvaliken til 2018-VM sloknet håpet med 3–0-tap for Island.

Søndag må de slå Sveits for å kunne gå videre fra gruppespillet i sommerens EM.

Gjør de det, tror Senel at det vil hjelpe Erdoğan.

– Lidenskapen for fotball er enorm i Tyrkia. Landslaget er mer samlende enn noe annet hos en ellers polarisert befolkning, og alle problemer legges til side når Tyrkia spiller. Skulle laget prestere bra, vil det gi ham ro og samle hele nasjonen inntil videre, sier Senel.

Erdoğan kan trenge roen. Tyrkias lira er i fritt fall og arbeidsledigheten nærmer seg 13 prosent. I de lokale valgene i 2019 mistet AKP makten i Istanbul og hovedstaden Ankara.

Keddie tror ikke et godt EM vil hjelpe Erdoğan.

– Jeg tror ikke folk vil gi ham æren. Landslaget er ganske bra for tiden, men jeg føler ikke at folk tror det er på grunn av ham, sier Keddie.

Keddie utdyper at Erdoğans penger har gått til de store klubbene, som har sløst dem bort. Lite har gått til talentutvikling og grassrota.

Men Keddie nevner noe som kan hjelpe Erdoğan: Et mesterskap.

Tyrkia ønsket å arrangere EM i 2008, 2012 og 2016. De tapte budene på grunn av svak infrastruktur og brudd på menneskerettigheter, men har prøvd seg på EM i 2028.

– Det er noe Erdoğan har jaktet lenge, og det er også en grunn til at han bygger alle disse stadionene. Jeg tror det ville hatt mye å si for statusen hans, sier Keddie.

Enn så lenge må Erdoğan bare håpe at Tyrkia slår Sveits på søndag. Skulle Yilmaz og resten komme seg videre til utslagsrundene, vil det spre lykke over hele landet.

I barene i Istanbul vil tyrkere juble.

I garderoben vil spillerne feire.

Og på presidentens kontor vil en smilende Erdoğan ta frem telefonen.

• Kilder: Among the Ultras (av James Montague), AFP, Arab News, Daily Sabah, DW, EuroNews, Firstpost, Foreign Policy, Goal, HuffPost, Hurriyet Daily News, Middle East Online, Reuters, The Age of Football (David Goldblatt), The Arab Weekly, The New Republic, Yahoo.